En almindelig dag på husmandsplassen i året 1895.

Novelle skrevet av Sverre Lysgaard

Hvor vidunderlig vakker var ikke Hagalykja der den lå i hellinga. Sola gnistret og brant mot de små glassrutene. Innafor blomstret Geranium og Flittiglise om kapp med Valmuen og Ringblomstrene som sto utafor stueveggen. Di skinnende hvite gardinene skar liksom så skarpt mot di svartbrente stueveggene. Alt vitnet om Karens sans for renslighet.

Men rundt stueveggene sprang søskenflokken om kapp. Leken gikk stormende kåt. Maren ,Ola, Petter, og Karl og Anders. Lykkelige husmandsunger. Uvitende om livets harde virkelighet. Barbeinte, med så altfor stutt skjorte, gikk leken stormende i di tidlige morgentimer.

Nede ved den klukkende bekken hørtes taktfaste klaskende slag. Det var Karen som banket vatnet ut av klesvasken. Hun hadde mye å gjøre Karen i dag. Høysåtene skulle kastes ut så fort nattdoggen hadde forsvunnet. For viss været holt. Skulle hun passe det til Kristian kom heim frå garen. Dit hadde han gått styggtidlig.

Oppe ved skigaren ovenfor stua, sto Fagros. Tunkt lenet den seg mot skigaren og stirret med store mørkeblå øine nedover mot Karen. Mø-ø. Det kåm liksom så tenkende å kjælent. Da bråreiste Karen seg opp. Gå sta og finn deg no å eta nå. Itte stå der å trøkk ne skigaren.

Såm Fagros skjønte. Ristet den på hode og tok til og rusle langs skigaren, mens den lange rompa vekselvis svinkte på hver side. Den vesle salrygge, solsvidde Hagastua lå så ubegripelig vell plassert i terrenget. Den slakke hellinga nedover mot bekken var oversådd med hvite prestekrager og Kjempe og Blåklokker. Det slo meg der jeg satt . At det forekom meg at det var et vidunderlig samspill mellem praktisk sans, menneskelig sans for skjønhet og i samspill med naturen.

Nå var Karen ferdig med banketreet. Vasken henkt opp på den lange slanke treraijen som var klessnora hennes. Nå går hun utover der høisåtene står på rekke og rad som stolte grenaderer. Såtene hadde hun og Kristian satt opp kvelden før. Kristian satte såtene opp. Og Karen gikk etter med riva og finpusset såtene. Slik at høiet altid gikk nedover såta, i tilfelde regn om natta ville da vatnet rinne fortere ned fra såta.

Nå gikk hun der og kastet såtane utover bakken som nå hadde blitt tørr og fin. Fint, jevnt og nøiaktig blev høiet liggende å kose seg i den varme formiddagssola. Litt seinere på dagen ville hun røre litt i det slik at det kunne bli helt tørt til kvelds. For da skulle hun og Kristian få det ind i hus.

Omsider ble hun da ferdig med utkastingen. Hun hvilte litt påriveskaftet å så noe bekymringsfult vestover, hvor ein svart truende skybanke liksom hadde lagt seg på lur nederst på vesthimlen. Å ja. Måtte det hølle te kvæls skulle je vara fornøgd. Det kom liksom låkt å nesten bedende.

Det var blitt seint på kveld. Opover den stutte bratte låvebrua på Hagastua duvet eit digert høilass opover. Unner den veldige børa gikk Kristian kroket, med framstrakt hals. Reipe skar seg djupt ned i aksla. Ansiktet var rødsprengt av påkjenningen. Men der. Endelig dukket høibøra ind unner tak. Ett liksom tunkt bløtt dunk. Hørtes da børa falt mot låvegulvet. Langsomt tok Kristian til og rette seg opp igjen. Det tok tid før han kom i den rette stillingen igjen. Det var så rart med det. Vegen hadde vært lang og børa tung. Enda kjente han den liksom lå å trykket på da han langsomt ringet opp reipe for og henge det opp på sin faste plass oppe på tømmerveggen. Ein bjørke-kvist, formet som einslags vinkel tjente som spiker.

Oppover brua kom Karen etter. I den eine handa drog hun riva etter seg for og samle opp det som hadde falt fra børa hans Kristian. Guds gaver måtte ein  ta vare på. Itno måtte gå til spille. Kommet inn på låven reiste hun opp riva opp mot veggen, sukket å sa longt. Ja gudskjelov. Vi fikk de i hus i år å. Liksom glad så hun på mannen som stod å kjente Høiet med di digre nevene. Hm. Litt mjukt har de vørti ta kveldsdoggen. Men mæ litt gjennomtrekk frå døra mot gluggen blir de turt om ein dags ti da ma.

Langsomt og stilltiende ruslet di ned låvebrua. Det hadde blitt seint på kvelden.
Onga hadde lakt seg, så det gjalt å fara stilt fram.Kommet fram til døra siger Karen halvhøyt.
Bi litt så je får sli ta dei no ta alt bøsse på ryggen din. Og den magre skrukkete handa hennes for liksom så varsomt over den breie ryggen, pusset vekk høiboss og småstilk.

Langsomt og forsiktig blev den digre klinka på den låge døra trykt ned. Kristian fant plassen sin ved den eine enden av bordet. Kallgrauten og surmjølka blev satt fram. Graut var billigt, og så bra som den fylte opp da. Langsom og  nesten høytidlig blev maten fortert. Kristian åt my. Ein diger kropp med store krefter som blev ødet bort på garn om dagen, og på plassen om kveldene. Endelig så det ut til han ble mett. Forsiktig tørket han treskea ren over strisjorta og stakk den ind på den vante plassen, oppi en sprekk i veggen.

Karen la stilt skjea fra seg på bordet. Liksom av gammel vane follet hun de magre hendene. Leppene beveget seg lydløst. Ein stille bønn, ein takk til ham som hadde berget høyet i hus. Ein takk for mat. Blikket gled liksom tilfeldig bort mot veggen over den breie senga.
Eit svartmåle skilt med gotisk skrift. Wiig fra ondt. I gjøre godt. I søger fred. Og efterjager den. Karen sukket og så bort på mannen. Vi får vel legge åss nå væ? Vi får fara stilt så vi itte vækker onga. Stakkar. Dom er trøtte nå.  

Ein tid etter hørtes Kristians sterke snork .Den digre kroppen samlet styrke til ein ny dag. Karens pust var stillere og mer var liksom. Det var ikke så greit. Ein skulle ha ett øre med Onga samtidig som en  skulle sova.
 
Men utafor den vesle litt salrygge Hagastua svøpte sommernattas blålige luft seg omkring hus og natur. Nattestillheta var til og ta på. Ein søvnig trosteskratt borti orrekrattet bak stua. Den vesle Hagabekken klukket søvnig og liksom så fjernt. Fra den vesle fjøskoppen hørtes Ett enslig kløkk fra bjella hennes Fagros. Noen ødslige fjerne sommerstjerne blinket liksom så matte igjenom den  gjennomsiktige blålige luft. Mennesker ,dyr og natur sov. Det var fred, ro. Jeg reiser meg der jeg har sittet på den store steinen ovenfor Hagaplassen. Det blir mange år siden Kristian og Karen bodde her nå. Ja, deres barn er også borte. Karen og Kristian har hvilet
på bygdas kirkegård i lange tider. Di fikk ingen himmelstrebende bauta i Guld og Marmor. Ein ujevn grasgrodd forhøining som nyssjerrige turister tråkker på, er stedet. Jeg ser ned på Hagastua. Den står der, men den låge døra med den digre blankslitte jernklinka er borte.
Di hvite gardinerne til hu Karen er vekk. Ingen Flittiglise og Geranium blomstrer lenger i vinduet. Døra er borte ja. Nå søker saueflokken dit ind når det regner. Bortover den fine hellinga som høisåtene hennes Karen stod. Der går det nå traverhester og beiter.
Fjøset med Fagros er forsvunnet. Ein mengde frodig brennesle gror vilt å saftiggrønn. Den trives så ualmindelig godt blant gammel jødsel og råttent fjøstømmer.

Jeg ser ennå hagen hennes Karen. Stikkelsbær og Ripskjerra er minket ind til små halvtørre greiner som er spekket med kveke og nesle. Den store søtapalen står enda. Men halvtørr og forvridd spriker den mot himlen i ein evig protest mot forgjengeligheten.
Enda blomstrer den om våren. Men eplene er blitt så små og harde  

Jeg ser på dette sted. Her som det før var liv, sorg ,glede, slit, bønn, lykke,  nøisomhet og gudsfrykt, hersker nå en ødsli stilhet og ufruktbarhet. Ein provins er tapt for lannet vort.

Bak stua står enda di digre bjørkekallene. Nå suser ein sval logn sommerbris igjennem di høge kronene. En føler det suser å synger ein tidlaus sang om livet som kommer og går. Ein sang om slekter skal komme, og tider som skal henrulle. Karen og Kristian ja.
Navn som ikke stråler blandt verdenshistoriens blader. Men det er navn som kanske er inskrevet i en annen bok, og som aldrig vil bli utslettet. Kristian og Karen Hagastua. Anno Domini 1895. Tilhørte den tusetallige adelshær som i svette la stein på stein på den store muren vort kultursamfund hviler på.
 
Di tusen glemte grave.
Sverre Lysgaard.