Husmannsvesenet i Norge hadde sin storhetstid i perioden 1750 – 1900. I løpet av denne perioden blir husmennene den største sosiale gruppen i samfunnet. I årene rundt 1860 var utbredelsen av husmenn på sitt største.

Bakgrunnen for husmannsvesenets utbredelse finner vi i befolkningsøkningen. Fra midten av 1700-tallet og frem til 1860-årene mer enn fordobles folketallet i Norge. Et mer variert kosthold og bedret helsestell førte til at barnedødeligheten sank, samtidig som gjennomsnittlig levealder økte.  Den store befolkningsveksten skapte behov for flere hus og mer jord.

Å dele opp gården i flere bruk eller rydde ny jord i utmark ble en løsning på enkelte gårder. Gården kunne imidlertid ikke deles opp i det uendelige, og tilgangen på dyrkbar jord var begrenset. Muligheten man stod igjen med var å finne seg husrom og arbeid på de brukene som fantes. På gårdene var det et stort behov for arbeidskraft hele året. Unge folk gikk ofte som tjenestejenter eller gardsgutter på en storgård, men når arbeiderne selv stiftet familie ble det rimeligere for bonden å gi dem en jordflekk de kunne bygge hus og fø seg på, enn å ha dem boende på gården. Ved å kreve leie, i form av pliktarbeidPliktarbeid har alle husmenn. Frem til 1851 kunne hele husmannsfamilien ha pliktarbeid på gården. Plikten er ofte en del av leien for plassen. I kontrakten som skrives mellom bonden og husmannen står hvor mye som er pliktarbeid på gården. I tillegg kan bonden kreve at husmannen jobber for ham i travle perioder. Dette arbeidet er da vanligvis betalt, for husmannsplassen sikret i tillegg husbonden seg tilgang på arbeidskraft