Husmannsvesenet
Husmannsvesenet i Norge hadde sin storhetstid i perioden 1750 – 1900. I løpet av denne perioden blir husmennene den største sosiale gruppen i samfunnet. I årene rundt 1860 var utbredelsen av husmenn på sitt største.
Innhold i artikkelen
Husmannsvesenet med tilhørende husmenn utgjorde en egen samfunnsklasse som har sin opprinnelse fra senmiddelalderen, dvs. på 1600 tallet. På midten av 1600 tallet var det om lag 17.000 husmenn i Norge. På midten av 1800 tallet lå tallet på om lag 65.000. Etter dette sank antallet jevnt og rundt 1930 var det kun registrert 4000 husmenn. For å gi et bedre perspektiv på hvor stor gruppe vi snakker om, utgjorde de 30% av den totale befolkningen ved folketellingen av 1801. (Kilde: Knut Mykland, Norges historie bind 15, Cappelen Oslo, 1980).
Betegnelsen husmann betydde en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gårdbruker. Han betalte leien i penger eller ved arbeid for bonden. Det viktigste kriterium på en husmann var bondens adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt. Østlandet var hovedområdet for husmannsvesenet. Spesielt var det utbredt i området med noe større gårder, som tilfellet var bl. a. på Hedmarken og i Gudbrandsdalen.
Hva var så hovedårsakene til oppveksten av denne samfunnsklassen?
Fra midten av 1700 tallet, og særlig på begynnelsen av 1800 tallet begynte folketallet å øke sterkere enn tidligere. På de knappe hundre årene fra 1769 til 1865 økte folketallet fra 723.000 til 1.700.000. Det var flere årsaker til denne raske og store folkeøkningen.
Det ene var en bedring i kostholdet og det ble produsert mer og bedre mat på gårdene. Den aller viktigste faktoren mht. kostholdet var allikevel innføringen av poteten.
Den andre hovedårsaken er knyttet til kampen mot de store utbruddene av epidemiske sykdommer som kolera, tyfus, tuberkulose, kopper med flere. Det ble bygget lasaretter som isolerte de syke fra den øvrige befolkningen. Etter hvert kom også vaksinasjonen mot disse sykdommene. Ikke bare ga det seg utslag i en forbedret helsetilstand i befolkningen, men det viktigste var en drastisk nedgang i barnedødeligheten.
Dette var i en tid da alternativene til jordbruket var få. Industrialiseringen startet først på slutten av 1800 tallet. Så hvor skulle den økende befolkningsmengden gjøre av seg? Fra 1820 begynte utvandringen til Amerika. En utvandring som etter hvert økte i omfang, men til tross for at den etter hvert var betydelig, var den på ingen måte tilstrekkelig. Løsningen lå i å skaffe de nye oppvoksende generasjoner jord. Det ble gjort ved blant annet å dele den opprinnelige gården opp i flere deler. Dette førte til at antallet bruk økte. Enkelte steder på Østlandet skjedde det en fordobling. Samtidig som delingen av bruk foregikk, ble de gjennomført nyrydning for å øke jordbruksarealet. I stor grad var det denne jorda som ble brukt til å etablere nye bruk. Såkalte husmannsplasser. Jorda var fortsatt eid av det opprinnelige gårdsbruket, og husmannen eller husmannskona som besatte disse småbrukene, måtte forplikte seg gjennom kontrakter å avgi arbeidskraft til husbonden som. Dette etter hvert utbredte systemet husmannsvesenet, fylte på denne måten to funksjoner. På den ene siden skaffa den hus og levebrød til den økende befolkningen. På den andre siden skaffet den tiltrengt arbeidskraft til jordbruket. Og som vist over, i takt med befolkningsøkningen steg tallet på husmenn.
De som tilhørte husmannsvesenet var i mange år nærmest en rettsløs gruppe av befolkningen, men dette endret seg smått om senn. På midten av 1800 tallet tok husmannsfolket og løsarbeiderne til å organisere seg i den såkalte Thrane-bevegelsen under ledelse av Marchus Thrane. Et sentralt krav var nettopp bedre kår. Delvis som følge av dette resulterte det i en egen husmannslov som kom i 1851. Et sentralt punkt var at alle husmenn skulle ha en skriftlig kontrakt. At en husmann som selv hadde rydda plassen skulle ha en livstidsfeste, at husmannen skulle være fri for arbeidsplikt minst en yrkesdag i uka og at husmannskona skulle være fri for arbeidsplikt. Levesettet endra seg nok ikke vesentlig de første åra rent generelt. Det var først på slutten av 1800 tallet at vi så grunnleggende tegn til endring.
Bakgrunnen for husmannsvesenets utbredelse finner vi i befolkningsøkningen. Fra midten av 1700-tallet og frem til 1860-årene mer enn fordobles folketallet i Norge. Et mer variert kosthold og bedret helsestell førte til at barnedødeligheten sank, samtidig som gjennomsnittlig levealder økte. Den store befolkningsveksten skapte behov for flere hus og mer jord.
Å dele opp gården i flere bruk eller rydde ny jord i utmark ble en løsning på enkelte gårder. Gården kunne imidlertid ikke deles opp i det uendelige, og tilgangen på dyrkbar jord var begrenset. Muligheten man stod igjen med var å finne seg husrom og arbeid på de brukene som fantes. På gårdene var det et stort behov for arbeidskraft hele året. Unge folk gikk ofte som tjenestejenter eller gardsgutter på en storgård, men når arbeiderne selv stiftet familie ble det rimeligere for bonden å gi dem en jordflekk de kunne bygge hus og fø seg på, enn å ha dem boende på gården. Ved å kreve leie, i form av pliktarbeid, for husmannsplassen sikret i tillegg husbonden seg tilgang på arbeidskraft
plassen Høgkleiva ca. 1925. – (Foto: Jørgen N. Elstad, Maihaugen – SS-JNE-5692)
Pliktarbeid:
Pliktarbeid har alle husmenn. Frem til 1851 kunne hele husmannsfamilien ha pliktarbeid på gården. Plikten er ofte en del av leien for plassen. I kontrakten som skrives mellom bonden og husmannen står hvor mye som er pliktarbeid på gården. I tillegg kan bonden kreve at husmannen jobber for ham i travle perioder. Dette arbeidet er da vanligvis betalt
Husmannen
Husmannen leide en plass, et lite gårdsbruk, som lå under en større gård og som opprinnelig var en del av gården. Der det ikke var et bruk tilgjengelig kunne bonden henvise til en tomt hvor husmannen selv måtte bryte opp ny jord og bygge husene. Det kunne ligge mange plasser under en gård, og størrelsen på plassene var vanligvis 6-10 mål.
Husmannen betalte en sum i året for leie av plassen. I tillegg var det arbeidsplikt på gården. Der det ble arbeidet utover pliktmengden, fikk husmannen igjen lønn i form av varer eller penger.
Vi skiller mellom husmenn med og uten jord. Husmenn uten jord var, sammen med innerster, de laveste på den sosiale rangstigen. Den jordløse husmannen leide hus uten tomt, og var avhengig av dagbasert arbeid for å livnære seg. Ofte måtte husmannsfamiliene søke fattighjelp for å klare seg. Mange av de jordløse husmennene livnærte seg også som omreisende håndverkere. Da var de borte fra plassen i lange perioder om gangen. Husmannskona og barna som ble igjen måtte da klare seg som best de kunne. Ofte ble barna sendt ut på let etter arbeid. Husmannskona gjorde ofte håndarbeid som hun kunne selge på gårdene.
Husmenn som leide en plass med jord var bedre stilt. Ofte hadde han beiterett til noen dyr og kunne til en viss grad livnære sin familie på det jorda og dyrene gav. Dårlig dyrkingsjord og små forhold gjorde imidlertid sitt til at disse også måtte slite for å få endene til å møtes. Håndverks- og husflidsvarer som man selv produserte gav dermed viktige ekstrainntekter også for de husmannsfamiliene som hadde egen jord. I stedet for et håndverk kunne husmennene også få inntekt fra annet arbeid, for eksempel skogsarbeid, jakt og kjøring. Mange husmenn ble kjent som dyktige folkekunstnere. Spesielt innen treskurd og dekormaling, men også som diktere. Flere fortellinger og viser omhandler husmannen.
Husmannens plikter
Husmannskontraktene blir gir oss viktig kunnskap om hvilke forhold husmannen skulle leve under. I kontrakten står blant annet hvilke plikter husmannen har ovenfor bonden.
Plassavgift
Alle husmenn måtte betale en årlig avgift for plassen. Denne kunne betales i penger, i arbeid eller i en kombinasjon av disse. Størrelsen på avgiften varierer mye, men kunne ligge rundt 10-15 spesidaler. Der avgiften ble betalt i arbeid kunne dette tilsvare 5-7 uker.
Arbeidsplikt
Det er arbeidsplikten som kjennetegner husmannsvesenet. Plassavgiften skulle ofte betales gjennom arbeid, en ordning som sikret gården verdifull arbeidskraft. Utover dette var det vanlig at avtalene inneholdt krav om såkalt uavgrenset arbeidsplikt. Det vil si at bonden kunne pålegge husmannen å arbeide på gården mer enn det plassavgiften krevde. For dette arbeidet mottok husmannen lønn. Arbeidsplikten gjaldt ofte også for husmannens kone og barn.
Føderåd
I kontraktene kan det være krav om forsørgelse av foreldre eller andre slektninger, for eksempel en bror. Dette var en ordning som blant annet skulle hindre at de kom inn under fattigvesenet.
Andre plikter
Kontraktene inneholdt også en rekke andre plikter og krav som husmannen måtte forholde seg til. I første rekke var det krav som omhandler plassen: Hus, gjerder og jorden skulle holdes ved like. Herunder lå også ofte krav om at gjødsel fra plassen ikke måtte selges, men gå tilbake til jorda for å hindre at den ble utpint. Dersom husmannen kunne et håndverk pliktet han som regel å la det komme gården til gode. Kontraktene kunne også inneholde moralske krav, for eksempel skulle husmannen være høflig og lydig mot bonden, ikke beskjeftige seg med kortspill eller ha dansetilstelninger på plassen. Det var ofte forbud mot å ta inn innerster. Husmannen hadde også en moralsk plikt til å tyste på andre husmenn som brøt vilkårene.
Husmannens rettigheter
Husmannskontraktene forteller ofte mer om husmannens plikter enn om rettighetene. Rettighetene dreide seg vanligvis om beiterettigheter og hvor mye brensel og gjerdefang husmannen kunne ta fra bondens skog. Ofte var det restriksjoner på hva slags virke til brensel og gjerder husmannen fikk ta fra skogen, spesielt dersom det dreide seg om tømmer til hus.
Festetid
Flere av husmannskontraktene gir livstidsfeste. For husmannen som hadde ryddet plassen selv var dette en lovfestet rett fra 1851. Der kontrakten ikke inneholdt denne retten kunne husmannen og hans familie bli oppsagt når bonden fant det for godt. Det var nokså vanlig å heve leien eller kaste ut den første familien når plassen var bygget opp for så å leie ut til en ny husmannsfamilie for høyere leie. Leien ble også gjerne hevet når sønnen tok over etter faren på plassen.
Andre rettigheter som kan være nevnt i kontraktene er hva slags lønn husmannen og hans kone skal ha for arbeidet, om de har krav på klær eller sko i løpet av året og hvor lenge kontrakten gjelder.
Avvikling av husmannsvesenet
Før 1850 bodde rundt 9 av 10 på landsbygda i Norge. Hovednæringen var basert på selvbergingsjordbruk, håndverk og naturalhushold. Nye og mer effektive driftsformer som kom i bruk på andre halvdel av 1800-tallet gav mindre behov for arbeidskraft på gårdene. Dette førte igjen til at folk søkte arbeid i byene. Fremveksten av fabrikker og industri gjorde at salgsproduksjon og pengehusholdning ble stadig viktigere. De ofte dårlige forholdene på husmannsplassene gjorde også sitt til at sønner og døtre søkte seg betalt arbeid andre steder enn hos bonden.
Denne utviklingen, som kalles for industrialiseringen, skjer altså samtidig som landbruket rasjonaliseres. Maskiner gjorde nå det som tidligere krevde mange menn. Dette er en av hovedårsakene til at tallet på husmenn halveres i perioden 1860 – 1900. En annen årsak er at utvandringen til Amerika og Canada skyter fart på denne tiden.
Husmannens situasjon var flere ganger oppe i Stortinget. Her fokuserte man på behovet for å sikre arbeidskraften på bygdene og begrense utflyttingen. Opprettelsen av Boligbanken i 1917 gav mange mulighet til å kjøpe plassen og bli selveier, dersom bonden gikk med på det. Det som skulle bli den endelige oppløsningen av husmannsvesenet var jordloven av 1928 som gav husmannen forkjøpsrett på plassen.
Lovverket
Det er vanlig å dele inn husmannstiden i ulike perioder: Tiden før 1800, 1800-1850, og etter 1850. Inndelingen sees ofte på bakgrunn av endringer i husmannsvilkårene, både i forhold til den generelle samfunnsutviklingen og til endringer i lovverket.
Lovverket regulerte få forhold for husmennene før 1750. Noe av grunnen til det kan ha vært at staten så seg bedre tjent med at bruk ble ryddet og utskilt som egne matrikulerte gårder, og dermed ble skatteytere, framfor å være bruk underlagt andre, allerede matrikulerte gårder. Utover på 1700-tallet så derimot staten med positivitet på den befolkningsøkningen som husmennene førte med seg. Flere mennesker gav flere soldater og arbeidere.
I 1750 kom den første forordningen som tok for seg forhold som berørte husmannsvesenet. Husmennene fikk da krav på skriftlig kontrakt, og livstidsfeste på plassen, dersom pliktene som avtalen slo faste ble oppfylt. Kontrakten skulle også tinglyses.
Motstand fra jordeierne førte til en ny forordning i 1752 hvor jordeierne fikk gjennomslag for mange av sine klager. Husmennene ble fra nå av delt inn i tre kategorier; som delvis hadde ulike rettigheter. Utmarkshusmennene som selv ryddet plassen hadde fortsatt krav på livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmennene mistet retten til livstidsfeste for og kontrakt. Den tredje gruppen; strandsitterne, som bygslet jord ved sjøen, eide som oftest husene sine selv, og forhandlet ofte fram egne kontrakter. Retten til skriftlig kontrakt ble imidlertid gjeninnført i 1792 for alle husmenn.
Det er først med Husmannsloven av 1851 at man gjør et virkelig forsøk på å bedre husmannens kår. Årsaken til at man ønsket en revisjon av husmannslovgivningen var delt, men hadde trolig mye med en økt sosial uro blant husmennene å gjøre. Loven av 1851 slo blant annet (nok en gang) fast at kontraktene skulle være skriftlige, at de skulle tinglyses og at husmenn som hadde ryddet plassen selv skulle ha krav på livstidfeste. I tillegg kom det inn lovfestet rett til en fridag i uka, samt at husmannskonen ble fritatt fra arbeidsplikten. Trolig hadde loven av 1851 liten praktisk betydning for husmennene, bortsett fra å gi dem økt rettsikkerhet. Loven var egentlig bare en formalisering av de gamle ordningene.
Husmannsvesenet var et stadig tilbakevendende tema i Stortinget og i den offentlige debatten frem til 1920-årene. Emigrasjon og urbanisering gav politikerne en økende bekymring over mangel på arbeidskraft i landbruket. Dette var noe av grunnen til at det ble opprettet «støtteordninger» for husmennene utover på begynnelsen av 1900-tallet. Blant annet tilrettela «lov om Småbruk og boliglån» fra 1915 for at husmennene skulle ha mulighet til å finansiere kjøp av plassen. Videre gav «midlertidig lov om forlengelse av leietiden for husmenn, bygselmenn og leilendinger» husmennene sikkerhet mot å bli sagt opp fra plassene sine. Først i 1928 kom loven som skulle føre til avviklingen av husmannsvesenet; «Lov om ordning av visse jordspørsmål». Loven gjorde det mulig for husmannen å forlange å få omgjort arbeidsplikten til en pengeavgift. I tillegg la den til rette for utvidelser av festetider, og gav husmennene forkjøpsrett på eiendommene.
Kilder
Husmannsminne frå Gudbrandsdalen: Utgitt til husmannsdagene 1979. Forordet s. 5. Arnfinn Engen.