Det er vanlig å dele inn husmannstiden i ulike perioder: Tiden før 1800, 1800-1850, og etter 1850. Inndelingen sees ofte på bakgrunn av endringer i husmannsvilkårene, både i forhold til den generelle samfunnsutviklingen og til endringer i lovverket.
Lovverket regulerte få forhold for husmennene før 1750. Noe av grunnen til det kan ha vært at staten så seg bedre tjent med at bruk ble ryddet og utskilt som egne matrikulerte gårderEn matrikulert gård er en gård som er ført inn i et offentlig register, som oftest med utgangspunkt i skattlegging av gårdene., og dermed ble skatteytere, framfor å være bruk underlagt andre, allerede matrikulerte gårder. Utover på 1700-tallet så derimot staten med positivitet på den befolkningsøkningen som husmennene førte med seg. Flere mennesker gav flere soldater og arbeidere.
I 1750 kom den første forordningen som tok for seg forhold som berørte husmannsvesenet. Husmennene fikk da krav på skriftlig kontrakt, og livstidsfeste på plassen, dersom pliktene som avtalen slo faste ble oppfylt. Kontrakten skulle også tinglyses.
Motstand fra jordeierne førte til en ny forordning i 1752 hvor jordeierne fikk gjennomslag for mange av sine klager. Husmennene ble fra nå av delt inn i tre kategorier; som delvis hadde ulike rettigheter. Utmarkshusmennene som selv ryddet plassen hadde fortsatt krav på livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmennene mistet retten til livstidsfeste for og kontrakt. Den tredje gruppen; strandsitterne, som bygslet jord ved sjøen, eide som oftest husene sine selv, og forhandlet ofte fram egne kontrakter. Retten til skriftlig kontrakt ble imidlertid gjeninnført i 1792 for alle husmenn.
Det er først med Husmannsloven av 1851 at man gjør et virkelig forsøk på å bedre husmannens kår. Årsaken til at man ønsket en revisjon av husmannslovgivningen var delt, men hadde trolig mye med en økt sosial uro blant husmennene å gjøre. Loven av 1851 slo blant annet (nok en gang) fast at kontraktene skulle være skriftlige, at de skulle tinglyses og at husmenn som hadde ryddet plassen selv skulle ha krav på livstidfeste. I tillegg kom det inn lovfestet rett til en fridag i uka, samt at husmannskonen ble fritatt fra arbeidsplikten. Trolig hadde loven av 1851 liten praktisk betydning for husmennene, bortsett fra å gi dem økt rettsikkerhet. Loven var egentlig bare en formalisering av de gamle ordningene.
Husmannsvesenet var et stadig tilbakevendende tema i Stortinget og i den offentlige debatten frem til 1920-årene. Emigrasjon og urbanisering gav politikerne en økende bekymring over mangel på arbeidskraft i landbruket. Dette var noe av grunnen til at det ble opprettet «støtteordninger» for husmennene utover på begynnelsen av 1900-tallet. Blant annet tilrettela «lov om Småbruk og boliglån» fra 1915 for at husmennene skulle ha mulighet til å finansiere kjøp av plassen. Videre gav «midlertidig lov om forlengelse av leietiden for husmenn, bygselmenn og leilendinger» husmennene sikkerhet mot å bli sagt opp fra plassene sine. Først i 1928 kom loven som skulle føre til avviklingen av husmannsvesenet; «Lov om ordning av visse jordspørsmål». Loven gjorde det mulig for husmannen å forlange å få omgjort arbeidspliktenPliktarbeid har alle husmenn. Frem til 1851 kunne hele husmannsfamilien ha pliktarbeid på gården. Plikten er ofte en del av leien for plassen. I kontrakten som skrives mellom bonden og husmannen står hvor mye som er pliktarbeid på gården. I tillegg kan bonden kreve at husmannen jobber for ham i travle perioder. Dette arbeidet er da vanligvis betalt. til en pengeavgift. I tillegg la den til rette for utvidelser av festetider, og gav husmennene forkjøpsrett på eiendommene.