Veihistorie
I Norge fikk vi de første faste veier, eller stier, da folk begynte å bli bofaste omtrent 4000 år f. Kr. På 1600-tallet ble de første veiene i landet vårt farbare for annet enn å ri eller å bruke egne bein. I 1851 kom en ny veilov, og i 1864 ble det opprettet et eget veidirektørembete.
Vegar i Gudbrandsdalen
I ei reisehandbok frå 1882 står følgjande om vegen gjennom Gudbrandsdalen: ”Frå Listad til Laurgard er vegen mykje meir interessant enn i første delen av Gudbrandsdalen. Ein passerer fleire svært vakre fossar. Så langt som til Laurgard er vegen utmerka, og fint halden i stand. Somme delar viser førsteklasses ingeniørarbeid.” ”Frå denne stasjonen [dvs. Laurgard] til den neste (Brennhaugen) finst ein av dei beste og mest interessante vegane i Noreg gjennom Rosten, som er ei svært fin kløft, med klipper, og skog av furu og bjørk.”
Dølavegen – Isveger på Mjøsa
Isveien som gikk langsetter Mjøsa, mellom Eidsvoll og Fåberg ble tidligere kalt «Dølavegen». Isvegene gikk både på langs og på tvers av Mjøsa, og kan sees på som de første bruene over fjorden. Når isen stanset dampskipstrafikken på 1800-tallet, fikk isvegene stor betydning for vare- og persontransporten. Tidvis har det vært oppnevnt egne oppsynsmenn for isvegene på Mjøsa. Disse hadde ansvar for å stake opp veien, legger bruer over råk og å foreta ismålinger.
Hjulet
Det er vanlig å anta at hjulet ble oppfunnet i Mesopotamia om lag 4000 f. Kr. Enkelte forskere hevder at hjulet har blitt oppfunnet flere ganger – uavhengig av hverandre, og det skal ha blitt utviklet blant annet i Kina ca 2800 f. Kr. I Norden regner vi med at hjulet gjorde sin entré for omlag 3000 – 3500 år siden (dvs ca 1500 – 1000 år f.kr).
Kongeveien
Kongeveien – eller Via Regia på latin er en veiadministrativ betegnelse som ble tatt i bruk på 1600-tallet. Kongeveier er veier som bandt viktige deler av landet sammen i eldre tid. Betegnelsen kongevei ble avløst av hovedvei i veiloven av 1824, og har ikke offisielt vært brukt etter dette. I dagligtale derimot benyttes kongeveibetegnelsen ofte om både de egentlige kongeveiene og om andre gamle veier.
Lengdemål i eldre reisebeskrivelser
I gamle reisebeskrivelser finner vi ofte betegnelser på avstander som vi ikke umiddebart kjenner størrelsen på i dag. Les mer om gammelnorsk mil, fjerdings vei, pilskudd og favn.
Roder og pliktarbeid
Rodesystemet var et system satt i drift for å sørge for et kontinuerlig vedlikehold på veinettet. Allerede i Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 fastslås det at det er bøndene som skal utføre vedlikeholdet på veiene. Fra 1600-tallet ble veiene inndelt i veistykker, og hver gård skulle ha sitt veistykke som de pliktet å vedlikeholde.
Landevegslokomotivet Herkules
Rundt 1870 vart det gjort eit forsøk på å ta i bruk ny teknologi for å effektivisere transporten av folk og varer gjennom Gudbrandsdalen, men dette skulle etter kvart syne seg meir kuriøst enn effektivt. Det var ein sivilingeniør i Kristiania, W.L Rode, som hadde skaffa seg opplysningar om bruk av såkalla ”landevegslokomotiv”, eit dampdrive lokomotiv med ei vogn bak som kunne køyre på vanlege vegar, altså utan skinner slik som på jernbanen.
Kongsferder gjennom Gudbrandsdalen
Allerede i sagaene får vi beretninger om store følger som kommer igjennom dalen. Disse store gruppene av mennesker var ofte ute på reise sammen med kongen – eller i det minste i kongens ærend. Den mest kjente av disse historiene er kanskje den da Olav Haraldsson og hans følge kom til Hundorp og Dale-Gudbrand, til hest og til fots, for å kristne gudbrandsdølene.
Mjøsbrua
I dag er Mjøsbrua et viktig samferdselsmessig bindeledd mellom Hedmark og Oppland, mellom Hamar og Lillehammer og Gjøvik. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Tidligere var det fergesambandet mellom Gjøvik og Mengshol som bandt Mjøsbygdene sammen. Fram til brua stod ferdig i 1985 var strekningen betjent av ferger som gikk under navnet MF “Mjøsfærgen”.
Høyrekjøring
Selv om venstrekjøring var vanlig i Sverige fram til 1967 har det vært regulert høyrekjøring i Norge tilbake til lenge før bilenes inntreden på norske veier.
Plakaten viser en regulering omhandlende høyrekjøring allerede i 1807.
Snøbrøyting
Snørydding av veier gikk ofte inn under det vedlikeholdsarbeidet som lå til hver rode, og de ansvarlige hadde ofte kjørelister de måtte følge, slik at de visst når det var deres tur til å kjøre. Når det gjaldt snøkjøring gikk hver rode under ett, og medlemmene i roden kjørte derfor igjennom hele roden, og ikke bare «sin» del av den.
