Kongeveien – eller Via Regia på latin er en veiadministrativ betegnelse som ble tatt i bruk på 1600-tallet. Kongeveier er veier som bandt viktige deler av landet sammen i eldre tid. Betegnelsen kongevei ble avløst av hovedvei i veiloven av 1824, og har ikke offisielt vært brukt etter dette. I dagligtale derimot benyttes kongeveibetegnelsen ofte om både de egentlige kongeveiene og om andre gamle veier.
Den bergenske kongevei
Den bergenske kongeveien går tilbake til før 1700-tallet da veien fra Christiania gikk over Hadeland til Etnedal og deretter over fjellet til Bergen. I dag er det E16 som er hovedveien mellom øst og vest i landet vårt. E16 går fra Oslo til Hønefoss, gjennom Begnadalen til Fagernes, Lærdal, Voss og Bergen. Kongeveien er ikke bare en vei mellom øst og vest i Norge, men fortsetter videre østover og binder Bergen og Oslo sammen med både Stockholm, Helsinki og St. Petersburg.
Veien mellom øst og vest som senere skulle bli betegnet som kongevei, eller hovedvei, har sannsynligvis vært i bruk så lenge folk i dette landet har hatt noe særlig behov for å flytte seg mellom øst og vest. Ruten om Valdres, over Filefjell, nevnes flere ganger i sagaene, og konger som Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Olav den hellige og Kong Sverre skal ha krysset landet langs denne leiden.
Den bergenske konge-/hovedvei i Oppland
Lengst syd i vårt fylke har det vært to generasjoner av Den bergenske kongevei. Den eldste traseen kom inn i Oppland ved Lunner, gikk over til Granavollen og var kongevei fram til 1818. Da stod den «nye» kongeveien klar ved Jevnaker og overtok som både kongevei og hovedvei. Fra Jevnaker gikk veien om Sløvika, over Rud og Kittelsrud til Fallang og Granavollen.
Fra Granavollen fortsatte veien nordover langs Randsfjorden, over Hornskeiva til Dokka, videre over Tonsåsen til Fagernes og over Filefjellet. Omlag hundre år senere skulle det stå nok en trase ferdig til å ta reisende nordover gjennom den vestre delen av Hadeland, og veien fra Jevnaker ved Vang til Sløvika ble utbedret, nye trase ble anlagt fra Sløvika til Haug til fordel for den bratte Hagabakken mellom Sløvika og Kittelsrud, samt at også veien fra Haug til Rosendal ble sterkt utvidet. Anleggstiden var 15 år og hele strekningen ble åpnet i 1928. Denne nye traseen ble slutten for den gamle bergenske hovedleden.
Den eldste kongeveitraseen igjennom Lunner kan du lese mer om her på kulturminneløypa.no
Passeringen over «Hønnskleiva», eller Hornskleiva, nord i Brandbu har blitt karakterisert som den tøffeste strekningen mellom Christiania og Bergen langs den gamle hovedveien. Den opprinnelige veien gikk et stykke opp i kleiva. Denne veien var så bratt at når man skule kjøre utfor der med hest og kjerre var det ikke uvanlig å ha kjepper i hjulene og noe tungt etter vogn, for eksempel ei rotvelte. Folk som reiset denne veien var ofte lasskjørere som var vant til veien, og de hjalp hverandre og satte ofte flere hester foran vognene og gjorde flere turer opp og ned i stedet for å slite ut en enkelt hest oppover «gamle-kleiva» som denne veien kalles i dag. I 1801 ble en 1300 meter lang, ny trasé påbegynt lengre ned i kleiva. Det var soldater som var blitt utkommandert til veiutbyggingen, og disse ble innlosjert på gårder i nærområde – noe bøndene likte dårlig. På grunn av at veiarbeiderne også var soldater og at det brøt ut krig i 1807, ble det et opphold i byggearbeidene fram til 1810, men så i 1811 var veien klar opp fra Granssiden, mens det tok ytterligere to år før arbeidet på Landssiden ble ferdigstilt. Tidlig på 1900-tallet ble nok en trase av hovedveien over «Hønnskleiva» planlagt. Denne gangen skulle man unngå bratte stigninger og man la heller inn skjæringer og svinger for å spare hestene for de tyngste bakkene. Den nye traseen ble lagt ned til fjorden.
Kongeveien gjennom Land og Valdres
Videre gikk kongeveien gjennom Hov, Fluberg, Østsinni og Nordsinni om Høljerast og Lerskogen. I 1767 var dette den mest brukte traseen, men vinterveien gikk gjerne om Etnedal, og på slutten av 1700-tallet ble det bestemt å legge om kongeveien lengst syd i Valdres, slik at den skulle gå permanent gjennom Etnedal. Den nye leden ble gående forbi Lunde, Blåflat og Breie, og arbeidet skulle ta til sommeren 1792 under ledelse av løyntnant Krohn. Mot slutten av 1790-årene var arbeidet i Etnedalen ferdigstilt.
Fra Etnedalen krysset kongeveien inn i Bang og fortsatte gjennom Aurdal og Vestre Slidre. I Slidre var det stor motstand fra bøndene når man på 1760-tallet bestemte å utbedre veien der hvor det mange steder var så trangt at det ikke engang var plass til at to ryttere møttes. Bøndene gikk imot veiutbedringen fordi de måtte avstå jord til den nye veien, som aller helst skulle ligge i rett linje og være 7-8 alene bred (opp mot 5 meter bred).
Fram til 1808 gikk Den Bergenske Kongeveien på østsida av Vangsmjøsa fram til Leirol, hvor det var fergested over til vestsida. En ny vei som ble tatt i bruk i 1808 gikk i sin helhet på vestsiden av Vangsmjøsa og gikk igjennom Kvamskleiva.
I Veiinndelingsprotokollen finnes også instruksen til veivogteren i Kvamskleiven:
Instrux for vegvogteren i Kvamskleven approberet af amtet den 22/10 1896
§ 1 Vegvogteren vil have at sørge for, at vegen gjennem Kvamskleven paa Strækningen fra søndre endepunkt af den nye veg gjennem Kvamskleven til Kvamsgrinden = 2834 meter til enhver tid af aaret er i farbar og fuld forsvarlig stand. i alle henseender.
§2 Fra vinterens begyndelse, indtil vegen om vaaren er farbar for hjulredskab, arbeider veivogteren personlig med sneskuffing, ishugning, opstagning af isveien og alle andre vedligeholdelsen vedkommende arbeider undtagen brøitning og sneplogkjørsel, den besørges udført af roden. Er det paakrævet tilsiger veivogteren gjennem vedkommende rodemester de arbeidspligtige (veistykkekarerne) til assistance ogsaa ved udførelsen af de først nævnte arbeider.
Om sommeren fører veivogteren tilsyn med sommerarbeidets udførelse. Ved hyppige befarelser forvisser han sig om hvorhvidt nedras af sten eller jord paakræver hans arbeide for at gjøre veien farbar. Overstiger arbeidet med utbedringen efter nedras 1 dagsværk underrettes rodemesteren for tilsigelse af fornødent mandskab. Veivogteren fører tilsyn med de større rydningsarbeiders udførelse. Veibanen rages og pudses – naar fornødiges – under disse hans befaringer, ligesom han personlig udfører småreparationer forsaavidts saadanne er nødvendige.
§3 Veivogteren holder selv de fornødne redskaber.
§4 Veivogteren har for øvrig i et og alt at rette sig efter de ordre, der gives han af hans overordnede. I tilfælde af forsømmelse, kan han ilægges mulkt.
§5 Ønsker veivogteren at fratræde sin stilling skal han 3 – tre maaneder forinden herom til lensmanden indsende skriftlig forestilling. Amtmanden kan afskedige veivogteren uden foregaaende opsigelse, naar veibestyrelsen paa grund af pliktforsømmelse finner sig utilfreds med han.
Allerede på 1300-tallet var trafikken over Filefjellet så stor at det var behov for et eget gjestegiveri for å ta imot reisende oppe på fjellet. Margaretstova (Maristova) ble etablert etter ønske fra Dronning Margrethe, men var sannsynligvis en erstatning for et eldre krypin (sælhus). Selv om veifaret hadde vært i bruk i lang tid var det likevel ikke det vi i dag vil kalle en «vei». Fram til 1793 var veien over Filefjell bare mulig å forsere ved hjelp av hest, eller til fots. I 1794 var veien utbedret såpass på vestlandssiden av Filefjell at man fikk fraktet opp en delestein som ble plassert på skillet mellom Akershus og Bergens stift.
Her finner du litteratur og kilder brukt i denne artikkelen.