Frigjøringsdagen 8. mai markerer frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940-1945. I den sammenheng har Innlandet fylkesarkiv fått et manus som vi nå har publisert fritt tilgjengelig for alle. Manuset er skrevet av Johan Einarsen i okkupasjonsperioden 1942-1945 og gir et sjeldent innblikk i hverdagen under fangeleiren i Grini.
Johan Einarsen (1903-1980) ble holdt som politisk fange på Grini interneringsleir i Bærum. Nå er manuset fra krigsårene avlevert til Innlandet fylkesarkiv, og på frigjøringsdagen 8. mai ble det fritt tilgjengelig på Digitalarkivet.
Det var Tarald Koller, bosatt på tettstedet Mesnali i Ringsaker kommune, som fant manuset på et loft da Johan Einarson døde. Han bladde og leste i manuset på drøye 140 håndskrevne sider. Dette var viktige saker som angikk flere enn bare familien. Koller sparte på manuset i mange år og bestemte seg for at dette måtte komme allmennheten til nytte. Han tok kontakt med flere institusjoner og falt til slutt ned på at Innlandet fylkesarkiv var riktig sted for å ta vare på manuset i et evighetsperspektiv. Nå har fylkesarkivet lagt manuset ut på Digitalarkivet.no, hvor det er fritt og gratis tilgjengelig for alle.
Vi har intervjuet Tarald Koller om hvordan han fant manuset og hva det inneholder.
Arkivet er levert inn til langtidsbevaring hos Innlandet fylkesarkiv og kan leses digitalt på Digitalarkivet.
Intervju med Tarald
Innlandet fylkesarkiv har vært så heldige og fått et intervju med Tarald, hvor han forteller mer om manuset og hans tilknytningen til Innlandet. Nedenfor finner du en oppsummering av intervjuet, og muligheten til å lese en fullstendig versjon av intervjuet.
Oppsummering av intervjuet
Tarald Koller, som er fra Mesnali og har bodd mesteparten av livet i Lillehammer, forteller hvordan han tilfeldig fant et historisk manus i dødsboet til sin halvbror i Oslo. Manuset er skrevet av Johan Einarson, som beskriver opplevelser på Grini under andre verdenskrig, og gir et nyansert bilde av livet i fangenskap.
Koller tok vare på manuset og etter mye fram og tilbake med ulike bevaringsinstitusjoner, kom han i kontakt med Innlandet fylkesarkiv, som tok imot materialet for bevaring og tilgjengeliggjøring. Familien har fått kopier, mens originalen vil bli bevart på Fylkesarkivet på Lillehammer.
Manuset har stor verdi fordi det gir innsikt i lokale forhold lokale og personlige forhold, som man ikke nødvendigvis finner i offentlige arkiver. Koller uttrykker at det viktigste for ham er at slike historiske dokumenter blir tatt vare på og gjort tilgjengelige, og oppfordrer andre til å lete etter lignende materiale i egne hjem.
Utilslørt innblikk i livet til vanlige mennesker
Frank Meyer, som arbeider med å finne, ta imot og formidle dokumenter etter enkeltmennesker, foreninger, foretak og private institusjoner i Innlandet, sier at han gjerne ønsker seg mer av denne type arkiver. De gir et direkte og utilslørt innblikk i livet til vanlige mennesker. Dette skjer gjennom brev, dagbøker, minner, manuser, notater, foto, lyd- og filmopptak og annet mer.
«Det at vi tar vare på slikt materiale vil være et viktig tillegg til og en avgjørende motvekt mot overfloden av offentlig dokumentasjon i arkivene», sier Meyer. «Om vi ønsker at vanlige mennesker skal komme til orde i framtidas historiebøker, må vi ta vare på deres privatarkiver. Og det må vi gjøre nå», understreker Meyer.
Fylkesarkivet og IKA Opplands samling av privatarkiver
Fylkesarkivet har i overkant av 100 privatarkiver, hvorav en rekke arkiver som formelt eies av kommunene er tatt med. Noen er bare små notatbøker fra enkeltmennesker, slik som Gunder Torkildsen Skjefstads lille bok med notater fra Grundsetmart’n på Elverum, eller papirene etter Kongsvinger og omegns Husflidsforening. Noen tar opp flere meter i fylkesarkivets reoler, slik som fotoarkivet etter Sonja og Edvard Barth. Størst er arkivene etter OL på Lillehammer i 1994.
Heldigvis er vi ikke alene!
Det er ikke bare fylkesarkivet som tar imot og formidler denne typen arkiver i Innlandet. Også mange av museene, bibliotekene og historielagene i Innlandet tar vare på slik dokumentasjon. Her er det ingen konkurranse, men solid lagspill blant aktørene.
«På fylkesarkivet oppdaget vi digitale kopier av to spennende manus etter ei kvinne fra Hov i Nordre Land, Aslaug Sørberg. I manusene skriver hun om sin oppvekst på gård og seter i Nordre Land, sitt virke som sjukepleier og motstanden mot okkupasjonsmakta under 2. verdenskrig. Vi hadde de digitale kopiene, men ikke originalene. Hvor var det blitt av sjølve papirene?»
Etter et par telefoner viste det seg at de tas vare på Lands Museum på Dokka. Vi sendte de digitale kopiene dit, og kollegene arbeider nå med å gjøre manusene tilgjengelig for folk flest.
Sitter du på gamle dokumenter? Er det på tide å gjøre noe med dem?
Det er jo fint at vi har så mange brev fra Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset i dag. Men vi trenger mer dokumentasjon fra vanlige mennesker, foreninger og virksomheter. Slike privatarkiver er viktig fordi de dokumenterer deler av samfunnet som ikke nødvendigvis fanges opp av offentlige arkiver. De private dokumentene viser ofte hvordan folk faktisk levde, tenkte og opplevde ting, i motsetning til offentlige arkiver som viser hva myndighetene gjorde. Privatarkiv vil derfor ofte spille en svært viktig rolle innenfor framtidig forskning og formidling, som er nødvendig for å bevare og dokumentere fortiden slik den faktisk ble levd.
«Jeg vil gjerne oppfordre alle som sitter på gamle dokumenter fra sine forfedre og -mødre, eller fra sitt eget liv og virke, til å tenke over om dette kan være interessant for mennesker som kommer etter oss.»
Men hva med familie- og bedriftshemmelighetene?
Selvsagt kan slik dokumentasjon inneholde det vi kaller for sensitive opplysninger. Men det er slik at fylkesarkivet har lang og god erfaring med skjerming av denne type informasjon. «Om du avleverer dokumenter til oss kan du be om klausul i opp til 100 år. Det er det maksimale som er tillatt ifølge den nye arkivlova. Men da vil mange av oss ikke være i live lenger, og det meste som i dag kan virke følsomt vil ikke lenger være det», sier Meyer.
Digitale privatarkiver
«Til slutt har jeg lyst til å si at når denne typen dokumentasjon lages i dag, er det som regel helt digitalt. Færre og færre blant oss skriver for hånd eller tar analoge fotografier som må framkalles. Brev, dagbøker, manus, foto, lyd- og filmopptak er så å si uten unntak digitale. Vi vil finne dem på servere, harddisker, minnepinner og CD-rom, og sjølsagt i den litt mystiske «skya». Om du sitter på et slikt digitalt skapt privatarkiv, må du gjerne ta kontakt med meg og kollegene, og du kan søke om midler fra en flott tilskuddsordning som fylkeskommunen har opprettet. Vi kan love deg god hjelp til å redde denne skatten for framtida.»
Innlandet fylkesarkiv gir og råd og veiledning til eiere av privatarkiv.
Det er opprettet en tilskuddsordning som skal bidra til å sikre privat arkiv for ettertiden.