Svein Amblie 05.09.2016
Husmannsvesenet med tilhørende husmenn utgjorde en egen samfunnsklasse som har sin opprinnelse fra senmiddelalderen, dvs. på 1600 tallet. På midten av 1600 tallet var det om lag 17.000 husmenn i Norge. På midten av 1800 tallet lå tallet på om lag 65.000. Etter dette sank antallet jevnt og rundt 1930 var det kun registrert 4000 husmenn. For å gi et bedre perspektiv på hvor stor gruppe vi snakker om, utgjorde de 30% av den totale befolkningen ved folketellingen av 1801. (Kilde: Knut Mykland, Norges historie bind 15, Cappelen Oslo, 1980).
Betegnelsen husmann betydde en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gårdbruker. Han betalte leien i penger eller ved arbeid for bonden. Det viktigste kriterium på en husmann var bondens adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt.
Østlandet var hovedområdet for husmannsvesenet. Spesielt var det utbredt i området med noe større gårder, som tilfellet var bl. a. på Hedmarken og i Gudbrandsdalen.
Hva var så hovedårsakene til oppveksten av denne samfunnsklassen?
Fra midten av 1700 tallet, og særlig på begynnelsen av 1800 tallet begynte folketallet å øke sterkere enn tidligere. På de knappe hundre årene fra 1769 til 1865 økte folketallet fra 723.000 til 1.700.000. Det var flere årsaker til denne raske og store folkeøkningen. (Kilde: Husmannsminne frå Gudbrandsdalen: Utgitt til husmannsdagene 1979. Forordet s. 5. Arnfinn Engen).
Det ene var en bedring i kostholdet og det ble produsert mer og bedre mat på gårdene. Den aller viktigste faktoren mht. kostholdet var allikevel innføringen av poteten.
Den andre hovedårsaken er knyttet til kampen mot de store utbruddene av epidemiske sykdommer som kolera, tyfus, tuberkulose, kopper med flere. Det ble bygget lasaretter som isolerte de syke fra den øvrige befolkningen. Etter hvert kom også vaksinasjonen mot disse sykdommene. Ikke bare ga det seg utslag i en forbedret helsetilstand i befolkningen, men det viktigste var en drastisk nedgang i barnedødeligheten.
Dette var i en tid da alternativene til jordbruket var få. Industrialiseringen startet først på slutten av 1800 tallet. Så hvor skulle den økende befolkningsmengden gjøre av seg? Fra 1820 begynte utvandringen til Amerika. En utvandring som etter hvert økte i omfang, men til tross for at den etter hvert var betydelig, var den på ingen måte tilstrekkelig. Løsningen lå i å skaffe de nye oppvoksende generasjoner jord. Det ble gjort ved blant annet å dele den opprinnelige gården opp i flere deler. Dette førte til at antallet bruk økte. Enkelte steder på Østlandet skjedde det en fordobling. Samtidig som delingen av bruk foregikk, ble de gjennomført nyrydning for å øke jordbruksarealet. I stor grad var det denne jorda som ble brukt til å etablere nye bruk. Såkalte husmannsplasser. Jorda var fortsatt eid av det opprinnelige gårdsbruket, og husmannen eller husmannskona som besatte disse småbrukene, måtte forplikte seg gjennom kontrakter å avgi arbeidskraft til husbonden som. Dette etter hvert utbredte systemet husmannsvesenet, fylte på denne måten to funksjoner. På den ene siden skaffa den hus og levebrød til den økende befolkningen. På den andre siden skaffet den tiltrengt arbeidskraft til jordbruket. Og som vist over, i takt med befolkningsøkningen steg tallet på husmenn.
De som tilhørte husmannsvesenet var i mange år nærmest en rettsløs gruppe av befolkningen, men dette endret seg smått om senn. På midten av 1800 tallet tok husmannsfolket og løsarbeiderne til å organisere seg i den såkalte Thrane-bevegelsen under ledelse av Marchus Thrane. Et sentralt krav var nettopp bedre kår. Delvis som følge av dette resulterte det i en egen husmannslov som kom i 1851. Et sentralt punkt var at alle husmenn skulle ha en skriftlig kontrakt. At en husmann som selv hadde rydda plassen skulle ha en livstidsfeste, at husmannen skulle være fri for arbeidsplikt minst en yrkesdag i uka og at husmannskona skulle være fri for arbeidsplikt. Levesettet endra seg nok ikke vesentlig de første åra rent generelt. Det var først på slutten av 1800 tallet at vi så grunnleggende tegn til endring.