Høyrekjøring – trafikkregulering som krever at alle kjørende skal holde seg mest mulig til høyre i kjørebanen og ved kryss ha stoppe- og vikeplikt for andre som kommer fra høyre, eller som de ved sving fra kjøreretning får på sin høyre side. Noen få land har venstrekjøring. Sverige gikk over til høyrekjøring 1967, Island 1968.
Trafikken til sjøs og i luften har overalt høyrekjøring.
I dag kjøres det på høyre side av veien i Norge. Sånn er det ikke alle andre steder, og det har heller ikke alltid vært sånn i Norge. Omtrent 34% av verdens befolkning kjører på venstre side mens 66% har høyrekjøring, mens 28 % av verdens veistrekninger er tilpasset venstrekjring, mot 72 % tilpasset høyrekjøring.
De landene som har vestrekjøring i Europa i dag er Storbritannia, Irland og Malta. Vårt naboland Sverige hadde venstrekjøring fram til 1967.
Mange mener at grunnen til at vi enkelte steder har venstrekjøring er historisk og stammer fra reisende på hest i eldre tider. De fleste mennesker er høyrehendte og ryttere ville da holde tømmene med venstre hånd for å ha høyre hånd fri til å hilse på venner eller forsvare seg med sverd mot fiender om nødvendig – og dermed passere hverandre på høyre side (dvs. ri på venstre side) slik at høyre hånd var klar til slag og hils.
Selv om venstrekjøring var vanlig i Sverige fram til 1967 har det vært regulert høyrekjøring i Norge tilbake til lenge før bilenes inntreden på norske veier.
Plakaten under viser en regulering omhandlende høyrekjøring allerede i 1807.
Plakaten over viser en regulering omhandlende høyrekjøring allerede i 1807:
Placat
For den reisende og for Landets Drifter fornødiges ikke allene gode Veje, men ogsaa en almindelig bestemt Regel for sammes Benyttelse. Reisende baade med og uden Læs modes, og venter begge forgjæves, den eene sksal vige for den anden; imidlertid viger ingen af dem, men kiører lige imod hinanden. Ved Dagens Lys lader dette sig rette, skiønt ikke uden Sinkelse og ofte klammerie; men ved Nattens Mørke, naar den eene ikke kan see til hvad Side den anden vil holde sig, da er Ulempen større. Den gamle Orden at lade Hestene om Vinteren gaae midt efter Vejen, hvor den, af Hestenes skarp skoede Been udhules, og hillken Huulhed eller Grøft trækkende Slæde og Læs til sig, foraarsager at man ikke uden Besværlighed kan komme den Mødende forbi, foruden den Fare hest, Redskab og Læs derved underkastes. Saa længe denne Uorden sakl finde Sted, vil den ellers gode Foranstaltning med 5 Alen brede Sneeplove, om ej ganske, saa dog for en stor Deel forfejle den gode Hensigt. Derimod vil, naar enhver er forbunden at holde holde til (Aarsagen fordi Kiørerne altid gaaer paa venstre Side af sit Læs, for bedre at holde det og og skuffe det du i Veikanten med højre Haand) den Uleilighed med Hesteskoenes Gravning paa Midten af Vejen, fordeeles i en større Bredde, hvilket igjen bringer den Fordeel; at Slædestængerne vil … og jevne den af Hestens Been løsnede Snee eller Iis, og saaledes vil hele Vejen, i en større Bredde, bedre modstaae den Slid og Beskadigelse som Kiørselen hidindtil har foraarsaget i en enkelt saml Linie. Af forestaaende Aarsager bliver det herved for Eftertiden bestemt:
1) At alle og enhver, paa de alfare Veje bør være forpligtet, saavel Sommer som Vinter, med og uden Læs, at holde til højre Side, og ikke benytte meer end den halve højre Siden af Vejen, da den anden halve skal benyttes af de Mødende og Forbikjørende. Undtagelse er altsaa blot i det Tilfælde at nogen skal kjøres forbi.
2) At alle og enhver, ved at hvile eller fraspende deres Heste ved Gjestgiver- eller Hviolestederne, bør iagttage, at det skeer paa Siderne af Vejen, saaledes, at Kjørselen derved ikke hindres.
Hvilken politie Udvarsel for Vejenes rigtige Benyttelse herved offentlig bekjentgjøres til Overholdelse.
Lian den 10de Februarii 1807
Ingier,
Major og General-Vejmester.