Einavannet var lenge en viktig transportåre, både øst/vest og sør/nord på Toten. Da det ikke kom skikkelig veiforbindelse rundt fjorden før i 1930-åra kan vi tenke oss at mye av både person- og varetransport i tidligere tider nok har tatt veien over Einafjorden. Rundt århundreskiftet vokste ideen fram om en fast, motorisert rutebåt på fjorden.
Det ble utformet et skriv som ble sendt rundt til de forskjellige gårdene rundt Einavannet som kanskje hadde midler til overs, og derfor mulighet til å bidra økonomisk, hvor ideen om Aktieselskapet Eina Dampskibsselskab ble presentert. Etter kort tid hadde bygdefolket selv, og noen næringsdrivende på Gjøvik, kjøpt aksjer i det nye selskapet for om lag 5000 kr, og summen økte etterhvert til ca 7200 kr, fordelt på 49 andelseiere.
Det nystartede selskapet hadde nå mulighet til å kjøpe inn den båten som var utgangspunktet for dannelsen av selskapet, og det ble bestemt at man skulle gå for en rimelig motorbåt. Tre menn fra Eina fikk straks i oppgave å ordne med båtkjøpet, og det måtte også settes i gang med bygging av brygger og anløpssteder.
Anløpsstedene skulle være Eina, Sund, Nes, Vik, Bjørnerud, Jonsrud, Hegernes og Teiterud på østsiden, og Dyrud, Dotset, Sangnes og Jutulrud på vestsiden.
Det var C. Løvaas som fikk oppdraget med å bygge passasjerbåt til Einafjorden. Båten ble i hovedsak bygd i Oslo, for så å bli fraktet til Eina. De siste monteringene ble ferdigstilt der.
24. mai 1905 ble båten ”Eina” satt i drift. Båten skulle gå i rute fra Teiterud kl 7 om morgenen, med stopp ved de forskjellige anløpsstedene, både på øst- og vestsiden, før den ankom Eina med melketransporten i god tid før toget fra Kristiania ankom.
I tillegg til melk og annet gods, som landbruksredskaper, øl, brennevin, møbler og matvarer, drev M/B Eina også personbefordring. For 50 øre kunne man få være med båten hele veien fra Teiterud til Eina. Kortere avstander gav avslag i prisen. Eina Dampskipseslskap ansatte en person som skipper på båten. Han fikk 4 kroner og 70 øre pr dag. Da skulle han sørge for å trygt transportere både mennesker og gods, lasse og losse, og vedlikeholde båt og motor.
Regnskapet etter først driftssesong vise et lite overskudd, men det var mindre enn hva aksjonærene hadde håpet på, og det ble bestemt at selskapet skulle oppløses, båten selges på auksjon, og selskapet kunne således betale ned sitt banklån. Den nye eieren av båten fortsatte med transporttjenester på Einafjorden i noen år, før båten skal ha blitt solgt til brukseier Fischer på Gjøvik i 1912. Båten skal der ha fått navnet «Tryg», og gått i trafikk på Mjøsa.
Her finner du kilder og litteratur brukt i denne artikkelen.