I dag er bilen en helt vesentlig del av vårt samfunnsbilde. Det kan derfor være litt merkelig å tenke på at bilen faktisk var et fremmedelement i den norske trafikken til langt ut på 1900-tallet, og at før 1900 var det knapt noen nordmann som hadde sett en bil. Det var første ved århundreskiftet at bilen begynte å gjøre sitt inntog i Norge. Den firbeinte hesten skulle likevel være den viktigste formen for ”hestekrefter” i mange år til.
Utgangspunktet for de første bilene var dampdrevne kjøretøy på 1700-tallet. Det var derimot den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Tyskeren Carl Benz var den første som ferdigstilte en bensindrevet bil i juli 1886. Like før 1900 ble det satt i gang masseproduksjon av biler i Frankrike og i USA, og etter første verdenskrig ble det mer vanlig med biler i rikere land. Masseproduksjon gjorde at prisene gikk ned, samtidig som folks kjøpekraft økte.
Etter hvert begynte enkelte bileiere å kjøre drosjetransport med bilene sine. Dette skapte konflikter med hestedrosjene som hadde hatt monopol på dette markedet tidligere. Motordrosjene fikk en del restriksjoner de måtte forholde seg til i den første tiden. Blant annet fikk de ikke lov til å kjøre fortere enn det som var vanlig hastighet for hestedrosjene.
Rundt århundreskiftet måtte politiet godkjenne kjøretøyet før kjøpet ble gjennomført, og bilføreren måtte søke fylkesmannen om tillatelse til å benytte bilen forut for hver tur man skulle kjøre. Disse tidlige reglene fra 1899 hadde bakgrunn i at motorkjøretøyer i utgangspunktet var forbudt, men kunne tillates på visse vilkår.
I 1901 arrangerte vegdirektør Krag en prøvetur med bil fra Otta til Åndalsnes. En syklist måtte kjøre foran bilen for å varsle folk om at det skulle komme en bil. Denne begivenheten var det mange mennesker som hadde møtt opp for å få med seg. Bilen gikk i 35 km i timen, altså like fort som jernbanen på den tiden. Distansen på 155 km ble tilbakelagt på noe over ni timer. På veien tilbake røyk imidlertid en aksling og bilen måtte taues med hest til Otta og transporteres med tog tilbake til Oslo.
I 1912 fikk vi den første motorvognloven i Norge. Den største forandringen som fulgte av denne loven var at sjåføren nå slapp å søke om tillatelse foran hver tur. I tillegg ble fartsgrenen hevet. Fartsgrensen i by og mørke ble satt til 15km/t, mens øverste fartsgrense ellers var 35 km/t. Loven krevde imidlertid tillatelse fra myndighetene før noen satte i gang med persontransport mot penger. Drosjeløyver – som vi kjenner i dag, kom først etter andre verdenskrig.
På 1930-tallet ble det på grunn av økonomiske nedgangstider innført importrestriksjoner, noe som var grunnen til at antallet biler i Norge lenge holdt seg lavt. Importrestriksjoner vil si at de som ønsket å kjøpe seg bil måtte søke myndighetene om det på forhånd og få innvilget ”kjøpetillatelse”. I 1950-årene er det antatt at bare 3-4 prosent av de som søkte fikk innvilget kjøpetillatelse.
I 1960 ble rasjoneringen av biler i Norge opphevet, og det førte til at bilen i prinsippet var tilgjengelig for alle. I løpet av fire år, fra 1960-1964 ble bilparken i Norge fordoblet til 410 000. Antall registrerte biler fortsatte å øke utover 60- og 70-tallet, og ved utgangen av år 2000 var det over 1,8 millioner personbiler registrert i Norge.
Førerkort og kjøreopplæring
Det å skulle skaffe seg førerkort kan være en prøvelse for mange. Det er mange krav som stilles til en person som skal føre en motorvogn i dagens trafikkerte bybilde. Timevis med obligatoriske kurs i teori, langkjøring, glattkjøring og forbikjøring er bare noe av det som kreves forut for førerprøven i dag. Det er først og fremst den store økningen av aktører i trafikkbildet som har bidratt til at kravene til en motorvognfører har blitt strengere. For noen tiår tilbake i tid besto kjøreopplæringen i stort sett i å kunne rygge og å kunne ta bakkestart. Utover på 1970-tallet la opplæringen av trafikklærere større vekt på å lære eleven hvordan man skal innhente og bearbeide informasjonen som finnes i trafikkbildet, og utfra dette velge rette handlinger. Verdens første førerkort ble utstedt til oppfinneren av den moderne bilen, Karl Benz, i 1888. Benz hadde selv bedt myndighetene om å få en slik skriftlig tillatelse til å bruke fører motorvognen han hadde funnet opp, fordi så mange av innbyggerne i byen der han bodde klaget over både bråk og lukt fra vognen. De første tiårene av bilens historie i Norge var det lite eller ingen kjøreopplæring her. Mellom 1910 og 1920 ble det imidlertid mer og mer vanlig med noen form for opplæring.
For eksempel ble den første sjåførskolen i Gudbrandsdalen startet opp hos Vognmand Iversen på Lillehammer høsten 1909. Bilsakkyndige Anders Skar stod for opplæringen. I 1917 skrev Skar ut førerkort nr. 100. På denne tiden var det en eksplosjon av, særlig unge gutter, som ønsket seg førerkort, og allerede i 1918 kunne Skar skrive ut førerkort nr. 200. Utover på 20-tallet kom det flere og flere sjåførskoler, og også bilforhandlere drev med kjøreopplæring.
Det er ikke bare kjøreopplæringen som har forandret seg med årene også førerkortets utseende er forandret.
