Bilens historie på Toten, Gjøvik, Snertingdal, Biri

En Maxvell taues på Østre Toten ca 1920 (Fotograf:ukjent, (c)Mjøsmuseet, R78/14/6)

I en uttalelse fra 1909 sa politikerne på Eina:
”For tiden findes ingen Kjøreredskaber af omhandlende Art inden Herredet. En enkelt Gang færdes en Motorvognkjører paa Gjennemreise. Man har derfor ingen større Erfaring for Følgerne af denne Færdsel.” 

Selv om Herredsstyret hadde minimal erfaring med motorkjøretøyer frarådet de likevel fire år senere å gi tillatelse til å kjøre med motorsykkel på bygdeveiene, fordi slik ferdsel ville være til ”meget ulempe” for den vanlige trafikken.

Når det passerte biler på Einavollen i automobilens barndom stimlet folk ofte sammen for å se på ”vidunderet”. For ungdommene kunne det være populært å telle biler, samtidig som man kanskje kunne tjene noen få øre på å åpne grinder langs veien, slik at sjåførene slapp å stoppe, gå ut av bilen og åpne grindene selv. De første som passerte Eina og Toten med bil i de første årene var utenbygdsboende. Antageligvis var det Helge Øye som var den første i sørenden av Eina som anskaffet seg bil. I 1919 fikk Helge Øye tillatelse til å kjøre automobil i rutetrafikk mellom Eina og Teiterud. Først 11 år senere ble det gitt bevilling til å drive fast person- og varetransport mellom Teiterud og Gjøvik.

Privatbilene var lenge sjeldne på Toten, og ikke før etter opphevningen av de strenge restriksjonene på kjøp av bil kan man si at bilen ble allemannseie på Toten. I forbindelse med veksten i antall privatbiler ble det også et behov for bensin- og servicestasjoner. Standard bensinstasjon på Lena 1936 (Fotograf: ukjent, (c)Mjøsmuseet, R80/4/6)
Enkelte oppgaver må hesten fortsatt utføre selv om bonden har fått seg lastebil (Fotograf: P. A. Røise, (c)Mjøsmuseet, R86/41/6)
Gatebildet fra Gjøvik viser at bilen har kommet for å bli – fotografert ca 1932 (Fotograf: Normann, (c)Mjøsmuseet, R83/69/5)

Den første personen som kjøpte seg privatbil i Snertingdal var Cæsar Landaasen omkring 1907. Bilen var en Rover med registreringsnummer E-4. Landaasen bodde på Nedre Nøss i Snertingdal, men siden veien fram til Nøss var svært dårlig i den første tiden så fikk Landaasen tillatelse til å bygge garasje og parkere bilen ved Gryte, for så å komme seg hjem på gamlemåten, med hest. Omkring 1914 kjøpte Landaasen to nye biler, to Dodger, den ene hadde han ved hotellet på Landaasen, og den andre på Nøss.

Den neste bilen som var hjemmehørende i Snertingdal var sannsynligvis et resultat av stiftelsen av A/S Snertingdal Auto.

I 1908 uttaler herredsstyre i Biri seg:”på det bestemteste mot enhver bruk av motorvogne på landeveiene.” I 1909 utvides uttalelsen med ”at man ikke kan innse noen fremtidig nytte ved bruk av motorvogne da herreder ikke har den naturlige beliggenhet for nogen sådan trafikk, da den neppe kan oppveie de farer og ulemper som er forbundet hermed, likesom veiene lider en ikke ubetydelig skade”.

Bare 10 år senere etableres Biri Bilselskap AS av Hans Kind og Oluf Bondlien med en fast bilrute.

Kvinnelig sjåfør

Ingrid Helset (f.1901) fikk førerkort for automobil 1. september 1924 (Arkivstykket er i privat eie, Repro: Mjøsmuseet)

Ingrid Helseth var en av få kvinner som kjørte bil allerede i 1920-årene. Det var Ingrids far, Johannes, som kjøpte seg bil i 1924, med tanke på å bruke den i forbindelse med varetransport til landhandleriet som han dreiv litt nord for Raufoss. Etter en kort stund vise det seg imidlertid at Johannes ikke var noe glad i å kjøre bil, så det ble til at det var Ingrid som tok det meste av kjøringa. Ingrid fikk førerkort 1. september 1924, hvor det var stadfestet at hun hadde ”rett til å føre motorvogn for persontrafikk, drevet med benzin”. Ingrid fikk mange kjøreoppdrag i den første tida, for da var det ikke mange bilene som var ute og kjørte i de traktene. Det var særlig stas for barna å få være med på kjøretur. Ingrid var nok ei spesiell dame for sin tid, og etter at hun ble gift lærte hun også mannen sin å kjøre bil. I 1939 ble den gamle T-Forden skiftet ut med en Opel, men Ingrid fikk aldri helt taket på å kjøre noen annen bil en den første Forden, og det var etter hvert mannen som tok seg mer og mer av bilkjøringen.

Kilder og litteratur