Beduin – den første bilturisten i Valdres
Allerede i 1901 kom den første bilturisten til Norge – og til Valdres. Det var den nederlandske syklisten Petrus Willem Schetener Beduin. Han skulle kjøre med sin Panhard & Levassor fra Kristiania til ”Lærdalsøren”. Dette skulle vise seg å bli litt av en utfordring da veiene i Norge på den tiden var så som så. Beduin delte veiene i Norge inn i to kategorier; de gamle og de nye. De gamle skulle være de opprinnelige fjellveier, med noen utbedringer, mens de ”nye” veiene stort sett var anlagt etter 1865 da veiene ble bygd og utbedret etter vitenskapelige metoder. De nye veiene skulle blant annet ikke ha stigninger som oversteg 15 prosent. Beduins første stopp i Valdres var ved skysstasjonen på Sørum. Dit kom Beduin og hans følge etter en del problemer på veien mellom Granum og Sørum, hvor veien var bratt og av og til var det mye løs grus og jord i veibanen slik at bilen ikke klarte å nå toppen. Beduin hadde to ”hjelpere” med seg, Stokvis og Rosier, som i de bratteste bakkene måtte hoppe ut av bilen og forsøke å dytte den til toppen. Før Beduin kom helt fram til Sørum var det blitt sendt bud etter hester fra skysstasjonen til å hjelpe automobilen over de verste kneikene mellom Granum og Sørum, da det ikke var nok med Stokvis og Rosiers hjelp.
Da Beduin endelig ankom Sørum beskriver han stedet som en typisk norsk skysstasjon, men er alvorlig bekymret for brannsikkerheten ved de store trebygningene hvor Beduin og hans følge ble innkvartert. Da Beduin noe forsinket på grunn av tordenvær endelig kan forlate Sørum er han godt fornøyd med veien videre, som han kaller ”den mye bedre Valdresveien”. Veien hadde stått ferdig få år tidligere, i 1897. Overalt hvor Beduin og hans følge kom med automobilen kom det folk for å beskue den moderne kjøredoningen, og etter at de hadde passert ble det ringt til neste stoppested på veien for å høre om nederlenderne hadde kommet vel fram. Ved Frydenlund ble Beduin bedt om å parkere ved posthuset, slik at lokalbefolkningen kunne få betrakte automobilen en halv times tid. Beduin mente det var lett å forstå begeistringen blant folket når man tok i betraktning at de indre delene av Norge ennå ikke hadde fått jernbane, og all transport av personer og gods fortsatt foregikk med hest og vogn.
Veien ble, i følge Beduin, betraktelig dårligere igjen når man kom til Vangsmjøsen. Veien beskrives som ”et langt stykke hugget inn i fjellveggen, forbi Kvamskleven, i likhet med den berømte Uksenstrasse i Sveits”. Veien var så smal her at Beduin ikke turte å stoppe for å fotografere, selv om han gjerne skulle likt å ha noen bilder fra dette veipartiet. Videre forteller Beduin om sykkelforbud på denne strekingen, på grunn av veiens bredde, samt et beskyttende tak av tre, for å forhindre at reisende fikk steiner i hodet, på deler av strekningen. I stigningene i enden av Vangsmjøsen gledet imidlertid Beduin seg over den nye veien, for han kunne se hvordan den gamle veien lå i det bratte terrenget på andre siden av elven. Beduin, Stokvis og Rosier tok inn på Nystuen gjestegiveri etter 11 km med stigning, og beskrev Filefjell som ”noe av det villeste man kan tenke seg”.
I bakkene etter Nystuen stod Beduin ovenfor en ny, vanskelig oppgave. Det var en 600 meter lang strekning med om lag 20 prosent stigning. Beduin hadde hestehjelpen stående klar, men valgte å forsøke ved hjelp av egne hestekrefter først.
”Jeg tok rattet igjen, mens Stokvis og Rosier sto på stogtrinnene. I første gear, med full gass, startet vi på veien mot toppen. På den bratteste strekninegn mistet bilen fart og Stokvis og Rosier hoppet av for å skyve. Et øyeblikk senere, da stigningen begynte å flate seg litt ut, fungerte motoren godt igjen og bilen rullet videre oppover. Da jeg kom til toppen var Stokvis og Rosier ute av syne. Etter å ha stoppet bilen, gikk jeg tilbake til fots for å se etter dem, og fant dem halvveis nede i bakken. De satt på en stein på hver side av veien og forsøkte å få igjen pusten”.
Hestemannskapet ble sendt hjem med nyheter om at ”jo da, motorvognen kan klare stigningene i fjellet”. Og med det passerte Beduin, den første automobilturisten i Valdres og Norge ut av vårt fylke.
Flere automobiler, irriterte vognmenn og sønrike vintre
Selv om Beduin kjørte automobil igjennom Valdres i 1901, hadde Søren Sørensen allerede fra 1900 ofte kjørt mellom Odnes og Fagernes i forbindelse med utstikkelsen av traséen til Valdresbanen som var under utbygging på denne tiden. Ola Lunde var den neste i Etnedal som kjøpte seg motorvogn, og det skjedde i 1915. Siden kom det rasket flere biler i Etnedal, og i 1920 ble Etnedal kommunale bilselskap stiftet. Dette selskapet startet med en lastebilrute fra Flatøygarden – Dokka.
Til Bygdin ankom to automobiler i 1909. Allerede samme høst var det to bilselskaper på trappene i Valdres. Det ene selskapet var lokalt, med Ivar Opdal og Anders Eggum som gründere for en rute fra Fagernes til Lærdal. Det ble kjøpt inn to sju-seters biler. Bilene kostet 30.000 kr og det var ved hjelp av mange lokale bidragsytere at Opdal og Eggum hadde mulighet til gå til innkjøp av disse bilene. Landingene bidro også i de tidligste bilselskapsdannelsene i Valdres, ved stiftelsen av Jotunheimens bilselskap i 1911. Dette selskapet hadde sin første rute fra Øystre Slidre til Bygdin.
Vognmennene i Valdres var lite fornøyd med utviklingen av automobilholdet i regionen. Dette hadde selvfølgelig bakgrunn i at mye av passasjerkjøringen som tidligere hadde ligget til vognmennene og skysskarene nå ble utført av de nye motorvognene. Dette gikk utover vognmennenes inntekt og på den måten truet automobilene vognmennenes levebrød. Et annet irritasjonsmoment blant hestekjørerne var at hestene ofte ble svært skremt av de store, bråkete motorvognene – særlig hvis bilførerne ikke tok hensyn til hesteskyssen og slo av motoren idet hesten skulle passere. Noen vognmenn var derimot litt mer positive til den nye kjøredoningen og lærte seg etter hvert selv å kjøre slike.
Flere biler førte etter hvert til flere bilruter, og av og til var disse lokalisert på samme strekning. I 1912 ble det inngått en avtale mellom bilselskapene om kjøredager og priser. Det var lenge strenge regler om når rutebilene hadde lov å kjøre, slik at folk skulle kunne vite når det var biler ute på veiene, slik at man hadde mulighet til å unngå å møte motorkjøretøyer dersom man ville det.
Valdres snørike vintre kunne ofte være problematisk for motorkjøretøyene i den tidligste tiden. Først i 1925 ble det brøytet vei fra Fagernes til Øylo på vinterstid, noen år senere, 1928, ble det også brøytet til Skogstad. Ikke før i 1934 ble veien over Filefjell holdt åpen på vinterstid.
Lastebiltrafikken i Valdres startet først rundt 1919-20, da I. Opdal og K. Kvame anskaffet seg lastebil. Ikke lenge etter var det etablert kommunale lastebillag i Vang og Øystre-Slidre. De tidligste lastebilene kombinerte ofte gods- og passasjertrafikken. I 1949 ble Valdres Lastebilselskap dannet, etter pålegg fra staten, for å rasjonalisere lastebiltrafikken i regionen.