Skysstellet var en ordning i Norge i mange hundre år som omhandlet utleie av hester og kjøreredskap, men også bøndenes plikt til å kjøre personer fra et sted til et annet uten å få betalt for det.
Skysstrafikken har vært en av de viktigste og mest krevende institusjoner det norske samfunnet har vært pålagt. Skyssplikten ble innført allerede i middelalderen, sannsynligvis på 1100-tallet. Denne plikten påla bøndene å skaffe friskyss for konge, adel og embetsmenn, og fungerte som en direkte skattlegging. Byrden var stor for bøndene – kongens følge var gjerne opp mot 100 menn.
Middelalderen
Igjennom middelalderen økte antallet privatreisende, som handelsmenn og stormenn. Bøndene hadde ikke plikt til å skysse slike folk, og det fantes heller ikke fastsatte takster for slik virksomhet. Privatfolk måtte enten bli enige med bøndene om betaling for skyssen, eller prøve å lure til seg friskyss. Dette kunne de gjøre ved å vise fram et eller annet fint papir – for de fleste bønder kunne ikke lese, og kunne derfor ikke avgjøre om brevet var et ekte skysspass eller ikke. Et skysspass var et dokument fra kongen som gav den som hadde det rett til å få gratis skyss, når og hvor han ville. Men dersom noen andre enn kongen, hans menn og biskopen forsøkte å lure til seg gratis skyss, og dette ble oppdaget, hadde bøndene lov til å banke opp vedkommende – så lenge de ikke slo han beint i hjel!
1600 og 1700 – tallet
Fra 1591 fikk adelen stadfestet rett til friskyss også i privat ærend, og også tjenerene deres, og i praksis også varer og gods fikk adelen rett til å transportere gratis rundt. Fra 1628 krevde også militære offiserer friskyss når de var ute på embetsreiser. Og bøndene klaget: » Vi veit oss verken natt eller dag fri for skyssferd». Og selv om den fastsatte friskyssen økte betraktelig utover på 1600-tallet så var det likevel for det meste misbruk av friskyssen bøndene klaget på. Misbruket gikk først og fremst ut på at adelsmenn tok med borgere og andre når de var ute å reiste – slik at en som kunne ha greid seg med fire hester i stedet kunne kreve 10 – 16 hester.
Misbruket av friskyssen kom nok helst av at det ikke var fastsatt noen takst for privat betalingsskyss. Bøndene kunne derfor ta den prisen de selv ville – eller de kunne nekte å skysse den reisende videre. Etter hvert ble det klart for styresmaktene at man måtte organisere et reisestell også for private – om man skulle få slutt på misbruken av friskyssen. Derfor ble det utarbeidet en skysstakst for hele landet på herredagen i Bergen i 1622. Privatfolk fortsatte likevel å lure til seg friskysspass så lenge dette var mulig, og billigere, enn å betale den bestemte taksten.
Friskyss for lagmenn, biskoper og stiftsskrivere ble opphevet mot at de fikk en årlig pengesum i stedet. Offiserene mistet også sin rett til gratis transport. Avskaffelsen av denne retten for disse gruppene i samfunnet var et nytt forsøk på å minske misbruken av friskyssen. Også adelen mistet sin rett til friskyss rundt midten av 1600-tallet, mens stattholdere, kanslere og kongelige sendemenn fortsatt skulle ha friskyss, og det samme skulle lensherrene innenfor sine len.
Bøndene ble derimot pålagt å betale skyssferdspenger i stedet, på 1 riksdal årlig pr fullgård, og mindre for mindre gårder. Dette var ikke alle bøndene spesielt fornøyde med, siden mange av de som bodde utenfor allfarveg aldri egentlig hadde følt skyssplikten som noen byrde – siden de sjeldent hadde trengt å utføre friskyssplikten. Kongen, hans menn og adelen holdt seg nemlig stort sett til hovedveinettet når de var ute å reiste, og slik var det at det stadig var de samme bøndene som fikk byrden med friskyssen.
Det er tydelig at det var stor misnøye med det nye systemet, for etter bare noen år falt systemet tilbake til den gamle friskyssordningen, dog med noen modifikasjoner slik at misbruket ble betraktelig mindre. En fordring som kom i 1648 krevde at det skulle være skysskifte for hver mil på hovedveiene, og gjestgiveri for hver tredje mil. Samtidig skulle det ansettes skysskaffere. Bøndene ble fritatt for vanlig skyssplikt på helligdager og man skulle ikke skysse lenger enn til neste skysskifte.
Skyssordningen fra 1648 varte mer eller mindre fram til 1816, med enkelte reguleringer av friskyss og pengeskyss på 1700-tallet. Friskyssen var en del av skatteordningen og var pålagt de som eide jord. Pengeskyssen derimot var egentlig ikke en del av skatten, men likevel noe som falt på jordeiere å utføre. Siden noen eide store eiendommer og hadde mange hester, mens andre lite jord og få hester, var det nødvendig å fordele skyssplikta i forhold til gårdsstørrelsene innenfor skysslaget.
Skysslaget var den gruppen av jordeiere som hørte til et og samme skysskifte. I begynnelsen gikk skysstjenesten på omgang – men etter hvert ble det satt opp dagskyssregulativ som regulerte hvilke dager de forskjellige gårdene pliktet å stille med hest. En slik ordning av skyssvesenet – med en egen person som gav bøndene beskjed om at de måtte komme med hest og vogn – blir ofte kalt for tilsagnskyss, og står i motsetning til de noe senere faste skysstasjonene hvor det alltid skulle være hesteskyss klar i tilfelle det skulle komme reisende. På slutten av 1700-tallet skulle alle i bygda være med på friskyssordningen, og en del skulle i tillegg ta seg av betalingsskyssen. Dette førte til at de som pliktet å stille med hest både i friskyssen og til betalingsskyssen fikk svært mange flere turer i løpet av ett år enn de som bare hadde friskyssen. Likevel var det oftest ikke noe bråk om dette da det var gode penger å tjene på betalingsskyssen.
Organiserte former og avvikling
I lov av 1816 ble friskyssen erstattet av betalingsskyssen. Samtidig kunne man nå betale seg ut av skyssplikta si, dersom andre var villige til å overta og etablere faste skysstasjoner. Det var likevel slik at det først var med et par tilleggslover fra 1850-og 60 åra at det ble mer attraktivt for bøndene å velge stasjonsskyss, og samtidig gikk man over til å gi skysstasjonene offentlige tilskudd framfor at skysslaget skulle betale direkte til stasjonsbonden. Dette gav staten bedre styring, mens det for bøndene i skysslaget bare var en endring av hvem man skulle betale denne skatten til. Grunnen til at bøndene i utgangspunktet var skeptiske til å gå over til faste stasjoner var delvis at avgiften til stasjonsholderen ble større enn avgiften til skysskafferen, men også på grunn av at det kunne være gode penger å tjene på tilsagnsskyssen utover på 1800-tallet. Etter 1860-loven fikk skysslagene mindre å si i forhold til opprettelsen av faste stasjoner, da det var formannskapet som overtok bestemmelser angående dette. På de faste stasjonene skulle det stå hester klare slik at de reisende slapp å vente på at skysskafferen fikk varslet de skysspliktige i nærheten.
Skysstrafikken økte sterkt mot slutten av 1800-tallet og det samme gjorde antallet faste stasjoner, mens det ble færre tilsagnsskifter. Rundt 1880 var det omtrent like mange av hver. Tallet på skysskifter falt fra 1850-tallet, da det var om lag 1000 skiftesteder i Norge til om lag 250 steder hvor man kunne tilsie skyss på gamlemåten i 1900. I 1924 var antallet redusert til 34 skysskifter. Det året ble skyssplikta opphevet og med det ble det slutten på de siste tilsagnsskiftene. Fra å ha vært rundt 700 faste skysstasjoner i Norge i 1892 økte tallet jevnt fram til 1924, for så å bli redusert til om lag 20 stasjoner i 1951, da alle skysslovene ble opphevet. En så sein avvikling av skysstellet tyder på at det var busser og biler som var avgjørende for nedgangen i skysstrafikken, siden både jernbanen og dampskipene var etablert tidligere. Likevel ble nye jernbanestasjoner og dampskipsbrygger ofte nye samferdselssentrum, og gamle skysstasjoner ble flyttet dit. Jernbanen var hovedferdselsåre, mens skyssrutene ble mer som sideårer.
Her finner du litteratur og kilder brukt i denne artikkelen.