Etterkrigstida
Frigjøringen
Frigjøringen og overgangen til fred skjedde i rolige og ordnede former i Norge. Det var på ingen måte gitt at det skulle gå slik. Tyskerne hadde en fullt operativ hær på mer enn 350.000 mann. Det kunne lett ha gått fryktelig galt dersom tyskerne hadde valgt en annen vei, men så skjedde ikke. Mye av forklaringen ligger i at Hitler be gikk selvmord 30. april og at det nye statsoverhodet Karl Dõnitz ønsket en rask slutt på krigen. Og natten mellom 6. og 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst. Vi vet at Rikskommissær Josef Terboven var innstilt på å kjempe videre, men Dõnitz fjernet han fra stillingen som øverstkommanderende. Noen dager senere begikk han selvmord.
General Frantz Bøhme overtok stillingen som øverstkommanderende for de tyske myndigheter i Norge, og ca. kl. 23 den 8. mai ble kapitulasjonserklæringen undertegnet på Lillehammer. Offisielt trådte den i kraft kl. 24.00.
At overgangen fra krig til fred gikk for seg i så rolige former er viktig i denne sammenhengen fordi det muliggjorde en rask normalisering av det norske samfunn. Riktignok måtte mye ressurser settes inn på gjenoppbyggingen av Finnmark, men de sentrale styringsorganene var på plass nærmest over natta.
Et forbrukersamfunn basert på et sosialdemokratisk fundament
Krigen hadde skapt en sterk samhørighet i befolkningen. Fellesskap og samarbeid preget også arbeidet på det politiske planet og samfunnsutviklingen forøvrig.[1] Det var bred politisk enighet om å bygge ut ulike velferdsordninger, der målet var å sikre alle samfunnslag en god livsstandard. Men de første årene etter krigen bar også preg av rasjonering og knapphet på varer. Rasjonering av vanlige forbruksvarer som kjøtt, fisk, melk, kaffe og sukker varte til 1952.
Ulike former for reguleringsøkonomi[2] varte til slutten av 1950 tallet. At det gikk så lang tid var fordi myndighetene satte offentlige investeringer foran det private forbruket. En annen viktig faktor, som det var bred politisk oppslutning om, var at gjenreisningen og gjenoppbyggingen etter krigen måtte gjennomføres ut fra en streng sentral politisk plan og styring.
Mangel og knapphet på «nødvendige» varer gjorde at norske husmødre vendte blikket mot Sverige få år etter at krigen var slutt. «Svenskehandelen» ble etablert som begrep. Forskjellen fra dagens svenskehandel var ikke prisen, men at varene ikke fantes i Norge. Det var også knapphet på større forbruksvarer som vaskemaskiner, kjøleskap, frysere og symaskiner. Løsningen var gjerne fellesløsninger for borettslag eller bydeler i mindre byer.
Til tross for rasjonering og knapphet på varer var styresmaktene klare på at det såkalte sosialdemokratiske prosjektet skulle realiseres. Dette besto i å kombinere økonomisk planlegging og samfunnsstyring med politisk frihet og personlig tiltakslyst.[3]
Utbyggingen av velferdsordninger
Den norske velferdsstaten er svært omfattende og er kjennetegnet ved at alle har lik rett til velferdstjenester. Dette innebærer at alle nordmenn med høy og lav inntekt skulle ha samme tilgang til offentlige helsetjenester, utdanning og så videre.
Et viktig prinsipp i Norge er at de universelle tjenestene skal holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke har behov for å kjøpe andre tjenester i det private markedet. At de fleste benytter seg av offentlige tjenester, er en forutsetning for velferdsstaten.
I Norge er velferdsstaten i stor grad finansiert gjennom allmenn beskatning, det vil si skatter på inntekt, forbruk og formue som ikke er direkte knyttet til velferdsytelser. De fleste offentlige tjenester er gratis eller kun pålagt en liten egenandel.
De første resultatene i utviklingen av velferdsstaten på det juridiske området, var lov om sosial omsorg som kom i 1964. Den var retta mot de i samfunnet som falt utenom trygdesystemet, men trengte hjelp til å klare seg. Det ble en kommunal oppgave å følge opp og iverksette nødvendige tiltak. Resultatet ble utbyggingen av en egen sosialetat i kommunen. Her ble sosialomsorgen på lokalplanet satt ut i livet.
Lov om folketrygd kom i 1966. Det var et tverrpolitisk ønske om å få til en slik lov. Med et tillegg som kom i 1971 inneholdt den bestemmelser om pensjoner, attføringsordninger, syketrygd, arbeidsløshetstrygd og yrkesskadetrygd. Til å finansiere ordningen ble det lagt inn som en avgift til fratrekk av den skattbare inntekten til de som var i lønnet arbeid, arbeidsgiverne og staten. Videre ble alderspensjonen senket fra 70 til 67 år i 1973, og full lønn under sykdom kom i 1978. Med dette var grunnplattformen lagt for den videre utviklingen av velferdssystemene. Utviklingen av enkeltindividets rettigheter fortsatte på 1990 tallet. [4] Med dette økte også den enkelte sin bevissthet omkring egne rettigheter. Trygdeutgiftene økte dramatisk og etter hvert forsøkte politikerne og sittende regjeringer å begrense utbetalingene.
[1] Artikkel: Even Lange, Høyere levestandard, mindre forskjeller. Norgeshistorie.no. Publisert 25.11.2015.. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/mennesker/1803-hoyere-levestandard-mindre-forskjeller.html (21.11.18). Publisert 25.5.2015.
[2] Reguleringsøkonomi, et system hvor den økonomiske virksomhet i det vesentlige utføres av private bedrifter, men hvor det offentlige i stor utstrekning fastsetter bindende retningslinjer for deres virksomhet. Arten av reguleringer kan variere etter situasjonen; mest alminnelig er prisregulering, produksjonspålegg, rasjonering, import- og eksportregulering med mer. Kilde: Store norske leksikon. Eivind Thommassen. 30. mai 2014. https://snl.no/regulerings%C3%B8konomi (21.11.18)
[3] Artikkel: Even Lange, Sosialdemokratisk storhetstid. Norgeshistorie.no. 25.11.18. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/makt-og-politikk/1813-sosialdemokratisk-storhetstid.html (21.11.18)
[4] Artikkel: Edgeir Benum. Velferdsordningene utvikles. Norgeshistorie.no. https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/artikler/1944-velferdsordningene-utvikles.html (10.12.2018)