Arkivmateriale
Fattigkommisjonen
Først ved midten av 1700-tallet erkjente staten at den hadde et ansvar for å organisere et offentlig forsorgsvesen for by og land. Såkalte fattigkommisjoner skulle føre tilsyn med fattigstellet i de enkelte byer og prestegjeld. Fattigkommisjonen var igjen underlagt stiftsdireksjonens (s.d.) kontroll. Fattigkommisjonene var noe ulikt sammensatt i de forskjellige byene, men vanligvis var sognepresten og en magistratperson medlem, i tillegg, kom gjerne et par av de eligerte menn (s.d.) eller andre borgere oppnevnt av magistraten (s.d.). På landsbygda besto fattigkommisjonen i regelen av sognepresten og hans medhjelpere, lensmannen (s.d.) pluss to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som skolekommisjoner (s.d.), de kalles derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner.
Det ble fra starten ført nøye regnskap med alle transaksjoner. Hver enkelt inn- og utbetaling, hvem det gjaldt og hva det gjaldt. Dette gjør fattigkommisjonens protokoller til en rik kilde. Fattigkassene baserte fra først av sine inntekter på renter av forskjellige legater, leieinntekter av jordegods og på frivillige gaver. Disse inntektene viste seg imidlertid utilstrekkelige, og allerede på 1740-tallet ble det i enkelte stift bestemt at byens innbyggere skulle betale en fattigskatt; bestemmelsen ble snart utvidet til å omfatte alle byer i landet. Takserborgerne skulle stå for utligningen av fattigskatten, og bare militære som ikke drev egen næring var fritatt for beskatning. Disse oppbevares i byarkivene eller i Statsarkivet i det fylket byen tilhører.
Flere steder kom fattigkommisjoner på landet også til å fungere som skolekommisjoner, de kaltes derfor også bygdekommisjoner eller sognekommisjoner. Som ved alle de andre oppgaver var det de valgte representantene selv som hadde ansvaret for å vurdere søknader, utbetaling av penger og sikring av arkiver.
Det er egentlig forbausende hvor dyktige de var og hvor mange godt beskrevne og dokumenterte saker som er å finne. De viktige beslutningene finner vi i forhandlingsprotokollene, mens forskjellige bøker med regnskaper omkring understøttede viser detaljene. Sammen med bilagsarkivene, skildrer de ofte hele livshistorier. Noe er plassert i arkivverkets arkiver, men også kommunearkivene er rike på disse kildene. Etter 1837, ble de utelukkende oppbevart i kommunens egne arkiver.
Forsorgsvesenet
Lovene av 1845 om fattigstellet for byene og landdistriktene la grunnlaget for et moderne forsorgsvesen. Fattigstellet ble lagt under de nye kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, og de kommunale fattigkommisjonene fikk rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til fattigforsorgen. Men allerede i 1863 kom det en ny fattiglov som i mangt betydde et tilbakesteg for de idealer man hadde søkt å iverksette i 1845.
Amtmannsberetningene
Å dokumentere de økonomiske forskjellene innen inntekt og formue var vanskeligere å dokumentere jo lengre tilbake en går i tid. Under embetsmannsstaten var Amtmannsberetningene en god kilde også som en generell beskrivelse av samfunnet i ulike faser fra 1830 til 1920. Dette var først og fremst beretninger om amtenes økonomiske tilstand, men også den fyldigste og mest systematiske kilden om Norges økonomiske utvikling, samt demografisk utvikling og sosiale forhold generelt.
En annen viktig kilde er skifteprotokoller. Den inneholder avskrifter av offentlige skiftebrev. Det var sorenskriveren på landet og byfogden og magistraten i byene som hadde ansvaret for den offentlige skifteforvaltningen, og det ble derfor ført protokoller for hvert enkelt sorenskriveri og for hver by. I byene var det byskriveren som førte protokollen. Offentlig skifteforvaltning ble satt i system allerede fra 1630-årene, men det var først noe senere at sorenskriverne og byfogdene ble påbudt å føre særskilte skifteprotokoller. Disse og amtsprotokollene er statlige kilder oppbevart i arkivverkets arkiver (Statsarkivet i vedkommende distrikt).
Blant de kommunale kan nevnes: protokoller over inn- og utflytting mellom kommuner. Fattigstyreprotokoller som dokumenterer at vedkommende familie emigrerte til Amerika, Formannskapsprotokoller der en familie ble bevilget pengestøtte nettopp til å klare reisen. Skoleprotokoller der det i kommentarfelt ble notert: Utflyttet til Amerika. Skattelister og folketellinger viste yrke, og følgelig hvilke yrker de valgte etter flytting innenlands.
I statlige kilder er de nedtegnet informasjon i folketellinger, tingbøker, skifteprotokoller, og utvandrerprotokoller.
Husmannsberetninger, husmannskontrakter som er tinglyst og ikke tinglyste, gårdsarkiver.
Historielag, gårdsarkiver og privatpersoner finnes gjerne oppbevart i privatarkiver.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) oppbevarer historisk statistikk både i papirformat og elektronisk. Fram til 1966 var Inntektsdata fra skattestatistikken. Etter 1967 er det elektronisk tilgjengelig skattestatistikk på individnivå fra ligningsregisteret.
Fattigstatistikk. Informasjon om de fattige og deres inntekter kommer fra NOS Fattigstatistikk og Statistisk årbøker.
Ligningsstatistikk knyttet til ligningskontoret var kommunale fram til 1964, før de ble statens ansvar. Det samme gjelder arbeidskontor og all statistikk knyttet til disser som f.eks. Arbeidsledighets- statistikk. Likeledes trygdekontoret. Kommuneskatteligningen daterer seg tilbake til 1882 og kommuneskatten er fortsatt knyttet til kemneren som en del av kommunens drift samt formue og formueskatt. Videre er befolkningsutvikling, næringsutvikling og utviklingen og driften av skoletilbudet på grunnskolenivå, voksenopplæring samt for flyktninger og innvandrere en del av den kommunale driften, mens driften av videregående skolene ligger under fylkeskommunen.