Økende økonomiske ulikheter
Hvordan den økende velstanden med oljen som lokomotiv har påvirket den norske økonomien og menneskene som bor i dette anderledeslandet, er viktig å ha som et bakteppe når en skal se på den norske velferdsstaten slik den har utviklet seg. Er den kjennetegnet ved at alle har lik rett til velferdstjenester? Har alle nordmenn med høy og lav inntekt samme tilgang til offentlige helsetjenester, utdanning og så videre? Slik som målene ble satt rett etter krigen. Ikke å forglemme at de universelle tjenestene skulle holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke skulle ha behov for å kjøpe andre tjenester i det private markedet!
Alle disse målene for velferdsstaten er hver for seg omfattende. I denne sammenhengen er det inntektsutviklingen som står sentralt. Ideelt skal det fange opp alle inntekter en person mottar, både lønns- og kapitalinntekter i tillegg til frynsegoder. Tilgangen på fellesgodene og ikke minst kvaliteten på disse kontra framveksten av alternative tilbud må bli en del av det totale bildet. I hele etterkrigstiden har lik rett til høyere utdanning for hele befolkningen. Dette er og vært en villet politikk, og som utvilsomt har bidratt til at Norge relativt sett kommer godt ut, sammenlignet med mange andre europeiske land. Men de siste 20-30 årene har dette endret seg. Rolf Åberge og Jørgen Modalsli[1] peker på noen bakenforliggende elementer. Skattereformer med lavere beskatning av kapitalinntekter som blant annet gjør det mer lønnsomt å ta ut aksjeutbytte, deregulering av kapitalmarkedet (lettere å låne penger) samt effekten av oljenæringen.
På 1990-tallet økte inntektsandelene til de rikeste mer i Norge enn i de fleste andre europeiske landene. Dette skyldes blant annet effekten av 1992-skattereformen hvor kapitalinntekt ble beskattet med en sats på kun 28 prosent uansett beløpets størrelse. Denne endring av reglene gjorde det lønnsomt å ta ut utbytte fra selskapene.
Både i Sverige, Storbritannia og USA falt andelen av den totale inntekten til den rikeste 1 prosenten fra 20 prosent tidlig på 1900-tallet til under 10 prosent i etterkrigstiden. Mens Sverige, som Norge, har hatt en økning fra begynnelsen av 1990-årene, begynte denne økningen tidligere i Storbritannia og USA. I USA er toppinntektsandelen nå 19 prosent, mens den ikke har vært så høy i Norge siden tidlig på 1900-tallet.[2]
Det er tidligere vist til det som kalles Gini-koeffisienten. Den varierer mellom 0 og 1. Dersom alle i Norge hadde helt lik lønn, så ville Gini-koeffisienten ha blitt lik 0. Dersom all lønn bare tilfalt en enkelt person i landet, ville den ha blitt lik 1.
Figuren over viser Gini-koeffisienten for månedslønn fra 1997 til 2017. I 1997 var Gini-koeffisienten 0,165. I 2017 var den steget til 0,208. Det innebærer en betydelig økning i skjevfordeling i lønna de siste 20 årene.[3]
Et annet interessant trekk er at lønnsforskjellene øker mye mer i offentlig sektor enn i det private. Fra 2008 til 2017 har Gini-koeffisienten i offentlig sektor steget med 21,4 prosent, mot 7,7 prosent for privat sektor. Lønnsforskjellene øker altså klart raskere i stat og kommune enn i det private næringslivet.[4] En viktig forklaring ligger i de økte lederlønningene, og ledere er det blitt mange av. Etableringen av de mange direktoratene, selvstendige statlige foretak og andre offentlige institusjoner, har skapt et ledernivå med lønninger i millionklassen. Det er ikke lenger uvanlig med ledere og/eller fagpersoner som har høyere betalt enn statsministeren.
Innvandring bidrar til økende forskjeller.
Innvandring er og en viktig grunn til at inntektsforskjellene øker. Det er spesielt innvandring fra fattige land som bidrar til dette. Folk med liten eller ingen utdanning og manglende språkkunnskaper, har liten sjans til å lykkes på arbeidsmarkedet. Skulle de være så heldige å få jobb er de som regel dårlig betalt. I tillegg har de gjerne store familier, og noen kommer fra kulturer hvor det ikke er vanlig at kvinner er i arbeid. Dermed blir det mange som skal dele på en liten inntekt.
I 2014 publiserte Fafo en rapport som tok for seg effektene av integreringstiltakene i de nordiske landene. Også her ble økt økonomisk ulikhet nevnt som en konsekvens av innvandringen:
«Men vi ser også at økt etnisk og kulturelt mangfold i de nordiske landene har gått i hånd i hånd med økt ulikhet – ‘mangfoldet’ gjelder også i levekår, inntekt og muligheter. Det er lite eller ingenting som tyder på at etnisk mangfold i seg selv er noen trussel mot den nordiske modellen. Derimot kan det tenkes at økt økonomisk ulikhet kan bli det. En viss ulikhet i levekår er åpenbart ikke i konflikt med den nordiske modellen. Samtidig er relativt små økonomiske forskjeller mellom folk, samt muligheten til sosial mobilitet framhevet som sentrale kjennetegn.»
Innvandring har over tid blitt en av de viktigste faktorene når det gjelder økende ulikhet i det norske samfunnet. [5] Den andre grunnen er som vist at de rikeste i Norge har fått mer i inntekt. Både på grunn oljen og utbytte av kapital som beskattes lavere.
[1] Rolf Aaberge, Jørgen Modalsli: «Fordelingen av inntekter i Norge fra 1875 til i dag», Plan 3-4, Statistisk sentralbyrå (SSB) 2014.
[2] Op.cit.
[3] Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)
[4] Forskning.no. Artikkel Bård Amundsen. Sterk økning i lønnsforskjeller: Mest i det offentlige. November 2018. https://forskning.no/sosiologi-ulikhet/sterk-okning-i-lonnsforskjeller-mest-i-det-offentlige/1256413 (21.01.19)
[5] Innvandring og arbeidsmarkedsintegrering i Norden. Anne Britt Djuve og Anne Skevik Grødem (red.) Fafo-rapport 2014:27. Side 114.