Mellomkrigstida 1920 – 1940
Fra 1920 gikk norsk økonomi inn i en stagnasjonsperiode. Det hele startet med store prisfall. Mange hadde investert for mye, og de fikk problemer med å selge varene. Dette førte til at eksporten sank, og store deler av handelsflåten ble lagt i opplag.
Den næringen som merket krisen særlig sterkt, var landbruket. Mange bruk ble solgt på tvangsauksjon. Arbeidsløsheten steg, og den var opp mot 24 % i åra etter 1920. Det ble krevet et lønnskutt fra næringslivet, men arbeiderbevegelsen kjempet imot, og flere tøffe arbeidskonflikter ble utkjempet. [1]
Andre land opplevde imidlertid gode økonomiske tider på 1920-tallet, Norge fikk ikke del i denne økonomiske oppgangstiden før omkring 1928. Men dette skulle ikke vare lenge, bare få år etter gikk Norge inn i en ny nedgangstid som rammet den internasjonale økonomien. For Norge var det altså ikke bare snakk om de harde 30-åra, men 20-åra var vel så vanskelige for Norge, mye takket være regjeringenes og sentralbankens «paripolitikk.»[2]
Det var tre kriser i Norge i mellomkrigstida – i 1921, 1926–1927 og 1931–1934. Dette var virkelig harde år som sendte de arbeidsløse ned i nød og fattigdom. Samlet sett var nok 1920-åra minst like harde som 1930-åra. Arbeidstakere mista jobbene sine, og i gjennomsnitt opplevde Norge en arbeidsløshet på mellom 15 og 20%. Dette var dramatiske år for mange. Arbeidsløshetstrygd fantes ikke før i 1938.[3] Toppen var rundt 1933 da 33% av de fagorganiserte i storindustrien var uten arbeid. Sosial nød ble en realitet for store deler av befolkningen. I 1935 var omkring 15% av alle nordmenn avhengig av offentlig fattighjelp for å klare seg.
På landsbygda var det gjeldsproblemet som rammet hardest. Mange bønder hadde investert i de gode tidene før 1920. Å betjene gjelda samtidig som prisene på jordbruksprodukter falt ble vanskelig. I 1932 hadde hvert fjerde bruk en gjeld som tilsvarte 75 prosent av brukets verdi. I Torpa i Oppland var gjennomsnittsgjelda 126 prosent av gårdenes verdi.[4]
Alle næringsdrivende opplevde et voldsomt prisfall. De som eide skog satte følgelig ned lønningene for skogsarbeidere, med store arbeidskamper som følge. Høsten 1931 var tre fjerdedeler av skogsarbeiderne i Hedmark helt uten arbeid, og den siste fjerdedelen hadde hatt lønnet arbeid i fire uker i løpet av høsten. Fiskeriene, som eksporterte 90 prosent av fangsten sin, ble også rammet av internasjonalt prisfall. Torskefiskerne i Nord-Norge var, sammen med skogsarbeiderne, trolig den gruppa som var verst ute [5].
Kommunene rundt i Norge satte i gang en rekke kommunale byggeprosjekter på 1920 og 1930 tallet, såkalt nødsarbeid, for å motarbeide arbeidsledigheten istedenfor direkte bidrag til arbeidsledige. Nødsarbeid ga lavere lønn enn normallønnen, men var et livsviktig bidrag. Selv om kommunene fikk direkte statlig støtte, utgjorde tiltakene store kostnader for en fra før anstrengt kommuneøkonomi. Likevel ble ikke Norge så hardt rammet av verdenskrisen som mange andre vestlige samfunn.
Veien ut av krisa
Tegn på bedringer i økonomien kom utover på 30 tallet. Mange faktorer er trukket fram som årsaken til den gradvise bedringen i økonomien og lavere arbeidsløshet. Bedra internasjonale konjunkturer, arbeiderpartiets overtagelse av makten i allianse med Bondepartiet, og deres aktive bekjempelse av den høye arbeidsløsheten. Historikeren Even Lange har imidlertid trukket fram en annen faktor som tungen på vektskåla. Nemlig den omstillingen næringslivet gjennomgikk på 1930 tallet, en omstilling av produksjons- og arbeidsmetoder.[6] Endringene skjedde innen industrien, som gjennomgikk et hamskifte. Som han selv betegner det. Konkret førte dette til en oppblomstring av mindre bedrifter som var rettet mot hjemmemarkedet. Parolen i tiden var «Kjøp norsk». Samtidig ble det innført tollsatser på utenlandske varer, med andre ord ren proteksjonisme. Resultatet var at nye ferdigvarer og forbruksartikler ble solgt på det norske markedet, til erstatning for råvarer og halvfabrikata som var mer utsatt for priser og konjunktursvingninger på det internasjonale markedet. Antallet sysselsatte steg betraktelig og var på slutten av 1930 en stor næring.
Endringer i næringsstrukturen og konsekvensen av disse.
Det er vanlig å dele landets totale sysselsetting inn i tre næringsgrupper.
1. Primærnæringer, som om fatter jordbruk, skogbruk, fiske og fangst.
2. Sekundærnæringer, som omfatter industri, bergverksdrift, kraftforsyning, bygge- og anleggsvirksomhet og oljevirksomhet.
3. Tertiærnæringer eller servicenæring, som omfatter sektorer som transport og kommunikasjons- og informasjonsvirksomhet, handel- og forretningsvirksomhet samt offentlig og privat tjenesteyting.
Sysselsettingen i Norge og dens fordeling etter næring over tid sier mye om de økonomiske forholdene. Blant annet på hvilket stadium landet befinner seg i. Næringsstrukturen forteller hvilke sektorer som sysselsetter flest og hvilke som er viktige drivkrefter bak den økonomiske veksten i landet, og videre hvor den yrkesaktive befolkningen får sin hovedinntekt fra. De endringer som er påvist opp gjennom årene har klart vært med på å påvirke den økonomiske veksten, og ikke minst har den i seg selv påvirket inntektsfordelingen i befolkningen. [7] Hele perioden fra 1850 fram til århundreskiftet og i første del av 1900 tallet ser vi klart en linje fra et jordbruksbasert land til mer og mer ta steget over i et industrisamfunn. Og som vi skal se, er det etter hvert de tjenesteytende næringene som dominerer i sysselsettingssammenheng.
Selv om næringsstrukturen og endringene over tid er viktige indikatorer på et lands utvikling, er det mange andre faktorer som er avgjørende for hvordan velstanden fordeler seg på befolkningen som helhet. Og som det blir viktig å belyse.
[1] Berge Furre Norsk historie 1914-2000. Det Norske Samlaget. 3.opplag 2006.
[2] Paripolitikk var pengepolitikken som ble ført i flere land på 1920-tallet. Målet var å bringe markedsverdien på landets valuta tilbake til den såkalte gullpariteten (pari kurs), det vil si den verdien valutaen hadde hatt før 1914, målt i gull. Metoder for å oppnå dette var høye renter, deflasjon og reduksjon av pengemengden. Norges Bank erklærte at den skulle føre paripolitikk i 1920, men kom i gang med denne for alvor først fra 1925. I 1928 ble gullstandarden gjeninnført i Norge og dermed stabile valutakurser. I Norge var plikten til å løse inn sedler i gull forlatt 5. august 1914, gjeninnført i 1916 og opphevet igjen i 1920. Stor vareimport og inflasjon førte til at den norske krona falt i verdi både sammenlignet med gull og med andre valutaer. Paripolitikken førte til mange konkurser og stor arbeidsledighet og bidro til å skape en gjeldskrise i landbruket. Killde: Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Paripolitikk (25.10.18)
[3] Kilde: Statistisk sentralbyrå. Historisk statistikk Internett: https://www.ssb.no/a/histstat/tabeller/kap07.html (07.10.18)
[4] Kilde: Knut Kjeldstadli, Norgeshistorie.no. Krisetid. De harde 30 åra. https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/hus-og-hjem/1604-de-harde-trettiara.html (25.10.18).
[5] Op. Cit.
[6] Kilde: Even Lange, Norgeshistorie.no. Verdenskrise og økonomisk omstilling. https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1609-verdenskrise-og-okonomisk-omstilling.html (28.10.18.)
[7] Temaet er drøftet i Masteroppgaven: Inntektsfordelingen i Norge i et historisk perspektiv.
Årsaker til endringer i fordelingen av inntekt fra slutten av 1800-tallet og frem mot i dag med skille mellom by og bygd. Av Merethe Eriksrud Lund. Masteroppgave i samfunnsøkonomisk analyse. Økonomisk Institutt 2012.