Inntektsutviklinga i Norge i et historisk perspektiv

Samfunnet på 1800 tallet

Framveksten av byene  

På 1800 tallet gikk også skillet mellom de som hadde retten til å drive handel. Dette åpnet også for å påvirke utviklingen gjennom politisk virksomhet. Den virkelige økonomiske elite var knyttet handel (nasjonalt og internasjonalt), eiendomsbesittelse og politisk arbeid. Tidlig på 1800 tallet via handelspatrisiatet, senere gjennom embetsmannsstaten og den parallelle industrialiseringen som fant sted der bedriftseiere etter hvert tilhørte den økonomiske eliten. Selv om sårbarheten overfor svingende konjunkturer var stor, etablerte bedriftseiere og ledere seg som en del av den økonomiske eliten. Mange som var del det etablerte borgerskapet var knyttet til den økende handelsvirksomheten.

Bilde Sel i Gudbrandsdalen
Sel i Gudbrandsdalen. 1. mai 1910. Ingen opphavsrett

Behovet for arbeidskraft i de hurtig voksende byene var stort. Fattige, hjemløse, dagarbeidere og de som ble overflødige som følge av mekaniseringen i landbruket, søkte for en stor del inn til byene for å finne arbeid. Industrien trengte arbeidskraft og vi fikk framvekst av en ny samfunnsklasse, arbeiderklassen. Lønningene var lave og boforholdene var elendige.  Andre fikk jobb innen handelsnæringen, stuepiker for borgerskapet. For å nevne noe. 

Det finnes gode kilder og statistisk grunnlag for å påvise at forskjellene mellom de ulike samfunnsklassene var store og langt større enn i dag.  Det som preger synet på de ulike samfunnsklassene gjennom hele 1800 tallet var et statisk syn. Med det menes at var du født inn i fattigdom forble du fattig for resten av livet. Tanken på fattigdomsbekjempelse og bedring av levestandarden for de som tilhørte denne gruppen var derfor et nærmest ukjent begrep.

Dødeligheten på 1800 tallet var synkende, men rammet alle samfunnslag

Etter Napoleonskrigene, da de verste nødsårene var over, fant det sted en eksplosiv folkevekst i Norge. Folketellingen i 1801 viser en total folkemengde på ca. 880.000. Til tross for den kolossale utvandringen, tredoblet befolkningen seg de neste 100 årene. I 1900 var befolkningen om lag 2,5 millioner. Årsakene til befolkningsveksten er allerede beskrevet. Det nye som kom var utviklingen av vaksiner. Allikevel var barnedødelighet høy og forventa levealder langt lavere enn i dag. Et interessant spørsmål er hvordan dødeligheten slo ut mellom ulike samfunnsgrupper? En som har forsket på nettopp dette er historikeren Kari Lindbekk. I sin doktorgradsavhandling har hun gransket alle trøndere som ble født i året 1855. Det var til sammen nesten 5000 personer. Ved hjelp av offentlige registre har hun fulgt disse fra fødselen til de var 55 år.

15 år senere var allerede 24 prosent av dem døde. Ti prosent hadde dødd allerede i løpet av sitt første leveår. Selv om dette i dag kan høres mye ut, var dette oppsiktsvekkende få sammenlignet med andre land. I følge Lindbekk hadde Norge den laveste dødeligheten som er kjent noe sted i verden på denne tiden.

Bilde Kvinnene kjemper om gårsdagens brødvarer som deles ut gratis til fattige i Karl Johans gate
Kvinnene kjemper om gårsdagens brødvarer som deles ut gratis til fattige i Karl Johans gate. Kampen for tilværelsen (studie), Christian Krohg 1887. Foto © O. Væring Eftf. AS c

Det som var mer oppsiktsvekkende var at dødeligheten var like høy hos velstående gårdbrukere som hos fattigere husmenn. I gruppa blant husløse og dagarbeidere derimot hadde barna en klart høyere risiko for å dø tidlig. Det var også forskjell på dem som ble født i bygd og byer i for nesten 150 år siden. Ble du født i en trøndersk by på denne tiden, hadde du en markant større risiko for å dø som barn enn om du ble født på bygda.

Lindbekk tror dette må ha sammenheng med hygiene. I etablerte bygdesamfunn hadde man greie rutiner for å skaffe seg rent vann og god toaletthygiene. I byene slet mange med dette på 1800-tallet. Dette er kjent fra andre undersøkelser. Raskt voksende byer, med dårlig utbygd sanitære forhold førte til spredning av sykdom og epidemier som var en trussel for alle samfunnslag. Dette snudde etter 1900. Det blir blant annet mer fokus på å utbedre sanitære forhold. Bedre tilgang til medisiner, jordmødre og leger i byene. Det blir også bedre vann samtidig som kostholdet ble bedre.

Kildene hennes har vært kirkebøker, folketellinger og emigrasjonsprotokoller. Hun har også brukt skriftene til Norges første samfunnsforsker, Eilert Sundt.[1]

Fra naturalhusholdning til en pengebasert økonomi. 

Når en er ute etter å søke om hvordan inntekts- og formuesfordelingen har utviklet seg over tid er den historiske skattestatistikken en viktig kilde. Kildegrunnlaget er bevart dels i kommunale og dels i statlige arkiver. Statistisk sentralbyrå har lange tradisjoner i å forske på dette tallmaterialet[2]

Som vi har sett skjedde det i løpet av 1800 tallet store endringer med store samfunnsmessige konsekvenser.  Fra å være et land basert på naturalhushold der jordbruk, skogbruk, fiske og sjøfart dominerte, ble vi fram mot århundreskiftet en industrinasjon der pengeøkonomien overtok plassen. Dette fikk konsekvenser også for selve beskatningen.

Under naturalhusholdet var det matrikkelen som var selve grunnlaget for beskatningen. Dette kan best sammenlignes med en form for eiendomsskatt. Fra gammelt av ble skatten drevet inn av embedsmenn og betalt i naturalier. Der gårder med høy avkastning betalte mest skatt. Innføringen av pengebasert økonomi skjedde gradvis, og lovene for beskatning ble endret gradvis.
På begynnelsen av 1800 tallet ble det innført en ny matrikkel der den gamle «landskylda» ble omgjort fra varer til pengeenhet. Denne enheten fikk navnet skyldmark. Den ble vedtatt i 1818, og iverksatt i 1836.Den ble revidert flere ganger, den siste store kom i 1863.[3] Skatten var svært upopulær blant bøndene. Den ble da også avskaffet da bonderepresentantene på Stortinget fikk flertall i 1836. Fra 1836 til 1892 eksisterte det derfor ingen direkte skatter til staten. Statens utgifter ble i stedet dekket av en rekke indirekte skatter, hvorav tollen var den viktigste. Eneste skatt til staten med matrikkelen som utligningsgrunnlag var veiskatten, som ble avskaffet i 1893.[4]

Matrikkelen slik vi kjenner den i dag, som Norges offisielle register over fast eiendom, herunder bygninger, boliger og adresser. Selv om den har endret funksjon og innhold opp gjennom årene, er den fortsatt grunnlaget for det vi kjenner som dagens eiendomsskatt. Eiendomsskatten er i prinsippet en av de eldste skatteformer i Norge, med røtter tilbake til 1661 i forbindelse med tildeling av matrikkelskyld for eiendommer «på landet».

Bilde Marken i Lillehammer.
Lars Jorde, Marken i Lillehammer. Opphavsrett: Lillehammer Kunstmuseum

Overgangen til en pengebasert økonomi skjedde gradvis. Landbruket inngikk også etter hvert inn i en markedsstyrt økonomi, der salg til byene etter hvert ble det bærende element i økonomien. Når det gjaldt kommunale driften, var innkreving av skatter i landkommunene en komplisert sak. Særlig før 1882.  

Da ble de kommunale utgiftene dekket med flere typer skatter betalt direkte til forskjellige kasser, og skattegrunnlag kunne variere i betydelig grad fra kommune til kommune. Det var mange instanser på ulike nivåer som krevde inn skatter for å finansiere sin virksomhet. De viktigste gjaldt skolestell, fattigkassa og i byene kom etter hvert skatt på næringer og en direkte byskatt. 

Før Formannskapsloven ble innført i 1837, hadde landdistriktene nær sagt ingen form for selvstyre. Det var kongens embedsmenn og de geistlige som sørget for å inndrive skattene som ble pålagt den enkelte gjennom fattigkommisjonen, skolekommisjonen, kirkekassa som de viktigste. Det skulle gå mange år etter 1837 før kommunestyrene/herredstyrene fikk full kontroll over de ulike kommisjonene.

Skattereformen 1882
Ved skattereformen av 1882, som trådte i kraft i 1883, gikk myndighetene bort fra ordningen med skattlegging til spesielle formål eller kasser. Skattegrunnlaget ble nå basert på Inntekt og formue. I tillegg hadde en fra før eiendomsskatten som var utlignet på eiendom. Inntekt og formue ble beregnet skjønnsmessig av ligningsmyndighetene. Fra bruttoinntekten ble det fra myndighetene trukket fra kostnader til inntektservervelse for å komme fram til en antatt inntekt. Det ble deretter gitt et fradrag avhengig av forsørgelsesbyrde for å komme fram til skattbar inntekt.

Skattereformen 1911
 Det viktigste med reformen i 1911 var innføringen av selvangivelsen. Den ga klarere regler for hva som skulle regnes som inntekt. Dette førte til at antall skatteytere økte. Noe som igjen førte til at inntekten fra den direkte beskatningen økte kraftig. Noe som kom lokalsamfunnet, kommunene, til gode. I de tidligere ordningene var det ligningsmyndighetene som skjønnsmessig fastsatte inntekt og formue. Nå ble dette erstattet av at skattyterne selv skulle innrapportere data om inntekt og formue.

Utviklingen innen beskatningen av enkeltpersoner gjennom 1800 tallet og fram til begynnelsen av 1900 tallet, har helt klart gjort det enklere å beregne endringer i fordelingen av inntekt og formue mellom enkeltpersoner og befolkningsgrupper.


 [1] Forskning.no. September 2017. https://forskning.no/2017/09/vanlige-folk-levde-bedre-i-norge-enn-i-andre-land-pa-1800-tallet (17.10.2018)
[2] Mye av materialet i dette kapittelet er hentet fra: Rapport 98/6 Skattesystem og skattestatistikk i et historisk perspektiv, Karsten R, Gerdrup.
[3] Rapport 98/6 Skattesystem og skattestatistikk i et historisk perspektiv, Karsten R, Gerdrup. Side 11.
[4] Op. Cit.

Sider: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19