Fylkeskommunen 1900 – 1940
Fylkesutvalget
Fylkesutvalget var kommet på plass allerede i 1882. Dette utvalget fikk besluttende myndighet vedrørende herredenes skatteforhold, samt amtskommunens økonomi, som budsjettsaker. Det spesielle var at fylkesmannen, som ikke engang hadde stemmerett i fylkestinget, ble med som medlem av dette utvalget. Han ble til og med formann med dobbeltstemme. En ordning som kom til å vare helt fram til 1964. De fire øvrige medlemmene av utvalget velges utenom ordførerne i kommunene. Medlemmer av fylkesutvalget, som hadde beslutningsmyndighet i blant annet skattesaker, behøvde altså ikke være medlem av fylkestinget.
Navnet Amtskommune ble byttet ut med fylkeskommune i kommuneloven av 1921. En valgt formann, som kunne ligne på ordføreren mht. funksjon kom samtidig på plass. Dette reduserte imidlertid ikke fylkesmannens maktposisjon. En fylkesordfører med myndighet fikk vi først i 1963/64. Fylkestinget var som regel bare samla en gang i året.
Etter hvert ble det et problem at det var behov for politiske beslutninger hele året. Saker kunne ikke ligge å vente til fylkestinget var sammen på sin årlige samling. Det var nok dette forhold som lå til grunn for den endring som kom i revidert kommunelov av 1938. Den ga fylkesutvalget og fylkesmannen en sterkere stilling i fylkesforvaltningen.
I § 78 het det:
«Fylkesutvalget kan avgjøre saker som det tilkommer fylkestinget å gjøre vedtak om, når fylkesmannen finner det påkrevet å få saken avgjort før første ordinære fylkesting”. Det var med andre ord fylkesmannen som fikk økt makt og skulle bestemme på bekostning av fylkestinget. Det var slik at selv om fylkesmannen måtte overlate plassen sin i fylkestinget fra 1922 til en valgt formann, betydde ikke dette noe reduksjon i hans stilling.
Fylkestingets sammensetning
Spørsmålet om herredskommunenes representasjon i fylkestinget hadde vært reist flere ganger. Men som vi skal se var det først i 1965 at de store endringer kom. Her skal nevnes at
Herredsstyrene i kommunene valgte fra 1 til 3 representanter, avhengig av folketallet i kommunen. Etter 1909 skulle fylkestinget selv velge sin formann. Spørsmålet om byenes representasjon i fylkeskommunen ble først debattert etter første verdenskrig. Lovkomiteen av 1919 la spørsmålet til side pga motstanden som hadde vært tidligere.
Utgiftsutviklingen
Fram mot århundreskiftet hadde fylkeskommunens utgifter vært relativt beskjedne. Utgiftene til det vi kan kalle næringsliv var dominert av bygdenæringene. Støtte til husflid, skogselskap, jorddyrking, veterinærvesen, og ikke minst til husmors- og jordbruksskoler. Her var utgiftene økende fra år til år. Som nevnt påtok fylkeskommunen seg også utgifter til elektrisitetsforsyningen og vegbygging/vedlikehold.
Sykehusdriften.
Men den utgiftsposten som økte mest var sykehusdriften. Utover på 1900 tallet skjedde det en betydelig utvidelse av fylkeskommunens helsevesen. Vi har nevnt tuberkulosehjem og ulike andre typer lasaretter, men også psykiatrien ble utvidet, gjerne i samarbeid med andre fylker.
Etter første verdenskrig ble sykehusene mer ansett som en helbredelsesanstalt enn en oppbevaring av syke og døende. Dette var et klart brudd med den statlige sykehuspolitikken som hadde vært rådene siden 1840 tallet. Det var først etter tiden rundt 1920 at sykehusdriften virkelig skøyt fart, og utgiftene skøyt i været. Men dette var en utvikling svært få var skeptiske til.
Sinnssykevesenet
Hele tidsepoken fra tidlig på 1800 tallet og fram til ut på 1900 tallet var sinnssykevesenet brukt som betegnelse på det som vi i dag omtaler som psykisk helsevern. Sinnssykeomsorgen var en gammel fylkeskommunal oppgave, og opptok relativt stor plass i fylkestingsforhandlingene, og lovbestemmelsen var klare. Sinnssykeloven av 1848 fikk i 1891 et tillegg om at en fast amtslege skulle ha tilsyn med de sinnssyke.
Det var imidlertid ingen lov eller påbud som påla fylkeskommunen å bygge sykehus. Men de ble snarere bygget fordi loven og sedvane påla fylkeskommunen å ta seg av disse pasientgruppene. En kan si at fylkeskommunen på denne tida sto ganske fritt som oppgaveløser. Behandlingen av sinnssyke og tuberkuløse kom i en særstilling da de ikke passet inn i de alminnelige sykehusene. For tuberkuløse ble størst mulig grad av isolering løsningen.
Blant sinnslidende var plassering hos private mot betaling vanlig. Etter hvert ble det allikevel bygget spesialsykehus både for tuberkuløse og sinnslidende utover på 1900 tallet.
Samferdsel
Bilen endrer behovet.
Hest og kjerre var dominerende på veiene til godt ut på 1900 tallet. Et tidlig eksempel på transport i offentlig regi var en postrute med bil som kom i 1908. Den gikk fra Steinkjer til Rødhammer. Bilens inntog endret etter hvert behovet for vegbygging og standard og en ny veglov kom i 1912. Den fordelte ansvaret for bygging, finansiering og vedlikehold på 3 forvaltningsnivåer: sentrale myndigheter, amtet og kommunene.
Ny veglov kom allerede i 1926. Det viktigste nye her er innføringen av løyveplikt. Løyveplikten, med regulerende bestemmelser rutegående motorvogntransport, men og Løyveplikt med regulerende bestemmelser også for ikke rutegående motorvogntransport. Det betydde bestemmelser av betydning for drosje og vognmannsvirksomheten. Her fikk amtet en viktig rolle som behandlende organ for de som søkte om løyve.
Oppgavene innen samferdsel ble behandlet av samferdselsnemda. Denne ble oppnevnt av fylkesutvalget på vegne av fylkestinget. Samferdselskonsulent ble tilsatt i alle fylker, som amtet endret navn til i 1921. Denne var direkte underlagt Samferdselsdepartementet. Denne tittelen ble senere erstattet med fylkestrafikksjef og videre til samferdselssjef.
På Lillehammer ble det etablert et bilselskap så tidlig som i 1910. A/S Iversen Autotrafik. De satte i gang rute fra Fåberg til Gausdal.
Senere har det vært en rekke privatpersoner og større og mindre firmaer som har betjent opplendingenes behov for rutebiltransport, det være seg både gods- og persontransport. Særlig var det mange privatpersoner som drev mindre enmannsforetak fra rundt 1910 til ca 1930.
Etterhvert ble det flere og flere rutebilselskaper, og samferdselsmyndighetene ønsket bedre kontroll og mer effektivisering av rutebiltransporten og påla derfor de små rutebilselskapene å slå seg sammen. Den første rutebilen i landet – i rute mellom Tretten og Ringebu fra 1897. Les nærmere om Samferdsel i Oppland i et bredere perspektiv.