Formannskapsloven av 1837 og nye reformer
Opprettelse av kommunalordningen ved formannskapslovene av 1837 gjorde at et nytt system ble bragt inn i den lokale forvaltning, med følger også for amtmennenes virksomhet. De fikk nå oppgaver som tilsynsmenn for kommunene og ble administrative ledere av amtskommunene.
Heller ikke frigjøringen fra Sverige i 1905 førte til noen endring i distriktsforvaltningen i Norge. Bergen og Søndre Bergenhus fikk felles amtmann i 1907, men forble to amt. I 1918 kom loven om endring av rikets inndelingsnavn, og betegnelsen stift ble endret til bispedømme og amt til fylke. Stortinget drøftet inngående både hensiktmessigheten av betegnelsen fylke og de geografiske navn som skulle velges. Men først litt mer om den nye amtskommunen.
Formannskapsloven hadde gitt primærkommunene tre organer. Representantskapet/kommunestyret, formannskapet og ordføreren. Amtskommunene derimot hadde bare ett ledd. Det som i loven ble kalt amtsformannskapet (Navnet ble byttet ut med amtstinget fra ca. 1880). Dette representantskapet, som det var, hadde ikke et organ tilsvarende kommunens formannskap. Et saksforberedende organ med fåtallige medlemmer.
Heller ikke en folkevalgt ordfører fantes. Det var statens mann, amtmannen som var amtsformannskapets ordfører. Etter § 40 var det ordførerne fra primærkommunene som utgjorde amtsformannskapet. Disse kom sammen en gang i året, i juni og juli. Da utgjorde amtsformannskapet sammen med amtmannen og fogdene.
Amtskommunen, uten et fungerende formannskap og med et representantskap som møttes i to av årets kommuner, ble et haltende organ. Det ble derfor den gamle embetsordenen som fortsatte å rå. Og amtmannen led under mangelen på et folkevalgt organ.
Dette manglende organet kom imidlertid på plass i forbindelse med den nye skatteloven av 1882. Men ennå skulle det gå flere 10-år før den fikk noen særlig myndighet.
Lovens bestemmelser om amtskommunen ble nedfelt i kap. 3. og besto av 16 paragrafer. Hele 11 av disse handler om økonomiforvaltningen. De som sto for amtets inntekter var bønder, gårdbrukere, selveiere og leilendinger. Ingen andre hadde matrikulert jord. Det var matrikkelskylden som utgjorde selve skattegrunnlaget.
I loven ble det ikke gitt retningslinjer for det arbeidet som amtstinget skulle gjøre. Men beretningene viser at de ulike amtene landet over tok fatt i arbeidet på samme måte og det var Stortinget som dannet mønsteret. Det var nemlig komitearbeidet etter mønster fra Stortinget som ble den rådende arbeidsformen. [1]
En valgt formann, som kunne ligne på ordføreren mht. funksjon kom på plass i kommuneloven av 1921. Dette reduserte imidlertid ikke fylkesmannens maktposisjon. En fylkesordfører med myndighet fikk vi først i 1963/64.
Det spesielle var at fylkesmannen, som ikke engang hadde stemmerett i fylkestinget, ble med som medlem av dette utvalget. Han ble til og med formann med dobbeltstemme. En ordning som kom til å vare helt fram til 1964. De fire øvrige medlemmene av utvalget velges utenom ordførerne i kommunene. Medlemmer av fylkesutvalget, som hadde beslutningsmyndighet i bl. Annet skattesaker, behøvde altså ikke være medlem av fylkestinget.
Bykommunene var ikke med i amtskommunen. Under den lange lovforberedende prosessen fram til formannskapsloven ble vedtatt, forelå det ingen begrunnelse for hvorfor det bare var landkommunene som skulle utgjøre amtskommunen. Årsaken var nok flere, men det faktum at svært liten del av befolkningen bodde i byer på den tiden. Bare ca 10%. Videre var det amtet som tradisjonelt utredet utgifter knyttet til landkommunene. Og skattemessig var det landkommunene gjennom matrikkelskatten som bidro til amtets inntekter.
Men det faktum at byer og ladesteder ikke kom med i amtskommunen utgjorde en grunnleggende svakhet. Verst var situasjonen i amt med mange byer og ladesteder.
[1] Frøland, Kaare. Vestfold fylkeskommune gjennom 150 år. Hovedlinjer i den fylkeskommunale utvikling Vestfold fylkeskommune, 1992. side 33.