Fylkesreformen i 1976
Fylkeskommunen ble opprinnelig etablert for å gjøre det mulig å bevare kommunal kontroll over beslutninger og forvaltning av oppgaver som angikk et begrenset geografisk område. Fylkeskommunene var kommunenes kommune – et samarbeidsorgan for kommunene i fylket i saker hvor den enkelte kommune blir en for liten enhet. Fylkestinget var en forsamling representanter for «samarbeidspartnerne» – kommunene i fylket.
Med hjemmel i lov nr. 43 av 13. juni 1975 om ikrafttreden av endringene i fylkeskommuneloven, ble det høsten 1975 for første gang holdt direkte valg til fylkestinget. Disse tok over den politiske styringen over fylkeskommunen fra 1.1. 1976. Etter 1976 skulle fylkeskommunen rolle og posisjon bli endret.
Fra 1.1. 1977 ble det innført direkte skatt til fylkeskommunen. Dette var reformer som gikk på finansiering og politisk styring.
Den viktigste administrative endringen var ansettelsen av en ny administrativ leder, fylkesrådmannen. Han overtok fylkesmannens rolle som øverste administrative leder.
Etter anbefaling fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen ble det oppnevnt særskilte organisasjonsutvalg i forbindelse med omorganiseringen av den fylkeskommunale organisasjonens administrasjon. For Oppland sin del oppnevnte fylkesutvalget Sigurd Østlien, Hans Chr. Endrerud og Stein Clementz til å fungere som organisasjonsutvalg. Etter forslag fra fylkesordføreren, vedtok fylkesutvalget i møte 26. mai 1975 å utvide organisasjonsutvalget med Ola Dahl og Ola Ødegård.
Det dukket raskt opp et viktig prinsipielt spørsmål: Hvilken status skulle den nye fylkeskommunen få vis a vis kommunene? Frykten for at fylkeskommunene skulle bli en slags overkommune overfor kommunene, med tilsyn og kontrollfunksjoner. Dette var imidlertid en grunnløs bekymring. Lovgiverne var nemlig klar på at det var den lokale statsforvaltningens oppgave å ivareta disse funksjonene gjennom fylkesmannen, fylkeslegen, skoledirektøren og for vårt område statsarkivene. Fylkeskommunen derimot skulle sidestilles med andre kommuner med ansvaret for angitte oppgaver, nemlig: helse- og sosialinstitusjoner, videregående skoler, veier og samferdsel. En ny oppgave som etter hvert ble bygget ut var kultursektoren. Dette førte etter hvert til opprettelsen av en egen kulturetat på linje med de øvrige etater.
Et viktig trekk i åra som fulgte var veksten i den fylkeskommunale administrasjonen. Denne vokste raskt, og speilet den politiske organiseringen. Denne innebar overgangen fra de tidligere nemder til hovedutvalg. Disse skulle være rådgivende organer for saker som skulle behandles og avgjøres i fylkesutvalg og fylkesting. Og etter hvert ble utvalgene også gitt avgjørelsesmyndighet slik at fylkestinget ble avlastet for saker. De vanligste hovedutvalgene var: administrasjon/personalforvaltning, undervisning, kultur, samferdsel, helse/sosial og næring. Hovedutvalgene hadde gjerne månedlige møter, mens fylkestinget var samlet ca 4 ganger i året.