Utviklingen etter 1976

Det er riktig å si at fylkeskommunen i alle år har levd litt i skyggen av kommunene i den forstand at befolkningens bevissthet omkring dens eksistens og oppgaver har vært liten.
Et annet trekk er at organisasjonen også har hatt problemer innad. Fylkeskommunens institusjoner ligger spredt over et stort geografisk område, noe som har ført til at det har vært vanskelig å skape en bevissthet om tilhørigheten og synet på fylkeskommunen som en organisasjon. 

Den «nye» Fylkeskommunen har vært i en kontinuerlig utviklings- og endringsprosess. Hvilke oppgaver den skal tillegges har endret seg, men også hvilken organisasjonsform som er mest hensiktsmessig har preget utviklingen. Hvilken  retning tar fylkeskommunen i åra som kommer? Det har preget debatten både lokalt og sentralt i flere år, og de nærmeste åra vil brikkene falle på plass.

Organisering de første årene – Oppland fylkeskommune.

Hver fylkeskommune fikk og sin egen Fylkesrevisor. Her ble det opprettet 10 stillinger.  Fylkestannlegen, hadde ansvaret for Folketannrøkta og var administrativ leder for tannklinikkene innen fylkets kommuner. Ved opprettelsen var fylkestannlegen uten medarbeidere.  Fylkessykehusene ble underlagt sykehussjefen med en administrasjon på 8 stillinger, som også fikk knyttet til seg fosterhjemstjenesten og etter hvert en rekke sykehus innen psykiatrien og rusomsorgen.  Oppland fylkeskommune hadde og en egen administrasjon på 9 stillinger knyttet til det fylkeskommunale elektrisitetsverket. Samferdselssjefen hadde ansvar for å utstede løyver innen drosje- og kollektivtrafikk, driften av fylkesveiene og var bindeleddet til det statlige Vegvesenet. Det ble videre opprettet en egen utbyggingsavdeling med 8 stillinger. Det ble også opprettet en fylkesforsyningsnemd med 3 stillinger. Sentralbordet ble betjent av en person. Fylkesrådmannens administrasjon besto fra begynnelsen dermed av 70 stillinger.  

Etter politisk vedtak i fylkestvalget i 1985 ble det politiske apparatet bygd opp med seks egne styrer underlagt fylkesting og fylkesutvalg. Styrene som ble etablert var: Energistyre, helse- og sosialstyre, kulturstyre, ressurs- og næringsstyre, samferdselsstyre, undervisningsstyre/fylkesskolestyre. 

Administrasjonen speilet det politiske landskapet gjennom etableringen av etater: Helse- og sosialetat, Kulturetat, Oppland energiverk, Plan og bygningsetat, Samferdselsetat, Tannhelseetat, Undervisningsetat og en egen Administrasjonsetat. Som en mer frittstående enhet ble det etablert en egen Organisasjons- og personalseksjon. På siden lå Fylkesrevisjonen. Administrasjonen hedde i tillegg en knytning til Vegkontoret i Oppland for felles saksbehandling av vegsaker. 

Helse- og sosialetaten ble den desidert største etaten og la alene beslag på 2/3 av fylkeskommunens totale budsjett. Foruten de somatiske sykehusene, der Oppland hadde 5 stykker, fikk de det fulle ansvaret for driften av sykehjemmene fra 1988. I tillegg hadde etaten ansvaret for psykisk helsevern, barnevern herunder fosterhjemstjenesten, rusomsorg og ambulansetjenesten. 

Mot ny reorganisering

Det skulle ikke gå mange åra før diskusjonen omkring organiseringen av fylkeskommunen blusset opp igjen. Alternative organisasjonsformer kom på papiret da KS i 1990 la fram en egen utredning der en oppfordret til alternative organisasjonsformer. Den foreslo 3 ulike alternativer: 

1. Funksjonsmodellen. Her skulle de gamle sektorutvalgene med tilhørende administrasjoner legges ned. I stedet skulle en fokusere på type oppgaver og skille mellom: driftsoppgaver, økonomi og planlegging. Uavhengig om det var snakk om samferdsel, helse eller undervisning.
2. Områdemodellen gikk ut på å dele inn beslutningene på mindre geografiske områder, med egen administrasjon og tilhørende politisk organ.
3. Klientmodellen som skulle fokusere mer på bestemte brukergrupper. 

Nr. 2 og 3 ble raskt forkastet mens Funksjonsmodellen ble innført bl. a i Hedmark fra 1988 til 1991. Uten at det ble noe stor suksess.

Den nye kommuneloven av 1992 åpnet for ny politisk organisering. Bl.a. kunne fylkeskommunen fritt innføre en parlamentarisk styreform. Enkelte innførte ren parlamentarisme, mens andre har funnet andre mellomløsninger i sin organisering av fylkeskommunen. Men fylkeskommunens organisering har kontinuerlig vært på dagsorden de siste 10 – 15 åra.

Endringen i fylkeskommunens oppgaver

Fra 1979 overtok fylkeskommunen ansvaret for samferdselssektoren, og dermed også samferdselssubsidiene.

Utover på 1980 tallet ble næringssektoren bygget ut, og fra 1991 hadde fylke skommunen totalansvaret for egne vedtak innen distriktsutbyggingen. Lån og garantier ble gitt, og fylkeskommunen måtte selv stå for tapsgarantier.

To vesentlige oppgaver tillagt fylkeskommunen forsvant ganske raskt. Ansvaret for somatiske sykehjem og mindre sykestuer ble overført til kommunene fra 1988.

HVPU reformen

For disse to reformene var hovedargumentet behovet for å se tjenesten i sammen med de hjemmebaserte tjenestene som kommunene hadde ansvaret for.

Kulturminnevernet på regionalt nivå.
Valget av fylkeskommunen som forvaltningsorgan ble begrunnet med lokalpolitisk forankring av arbeidet. Fylkeskommunemodellen ville gi de beste muligheter for å gjøre kulturminnevernet til en sak for lokalsamfunnet selv. Et annet viktig argument var fylkeskommunenes rolle som sa mordnings- og veiledningsorgan innen arealplanarbeidet. Ved å legge forvaltningen til fylkeskommunen, kunne vernearbeidet knyttes til planprosessen og til fylkeskommunens veilednings- og rådgivningsvirksomhet overfor kommunene på et tidlig tidspunkt. Videre hadde fylkeskommunen et faglig apparat å kulturområdet som ville sikre samordning og kompetent forvaltning.

SND. Frem til 1996 utgjorde fylkeskommunene sammen med fem regionkontorer SNDs ytre apparat. Regjeringen så etter hvert behov for et mer samordnet regionalt apparat og ønsket å forenkle daværende struktur for å unngå dobbeltarbeid og gråsoner.

I 1996 åpnet regjeringen for en omfattende regionalisering av SND-systemet, ved å åpne for avtaler mellom SND og fylkeskommunene om opprettelse av SND-kontorer i hvert fylke SNDs distriktskontorer skulle ha forvaltningsansvar for alle SNDs virkemidler.

Familievernet. Regjeringen Brundtland la i Ot.prp. nr. 6 (1996-97) Om lov om familievernkontorer frem forslag om ny forvaltningsordning og lovfesting av familievernet. Lovforslaget innebar at fylkeskommunen ble forvaltningsmyndighet for familievernkontorene. Hovedansvaret for tilsyn og kontroll ble foreslått lagt til fylkeslegen. Stortinget sluttet seg til forslaget til forvaltningsmyndighet, men tilsynsansvaret for familievernkontorene ble lagt til fylkesmannen

Sykehusreformen

Debatten om fristilling av sykehusene som egne resultatenheter startet tidlig på 1990 tallet.

Staten overtok eieransvaret for de offentlige sykehusene ved sykehusreformen som ble iverksatt fra og med den 01.01.02. Reformen omfattet hele spesialisthelsetjenesten. Målet med proposisjonen er å legge grunnlaget for en helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten

De offentlig finansierte tjenestene innen spesialisthelsetjenesten er i sin helhet omfattet av forslaget om statlig overtakelse. Staten vil derfor også overta de etablerte driftsavtalene med private sykehus, og etablere driftsavtaler med institusjoner som har vært innlemmet i de fylkeskommunale planene uten at avtaleforholdet nødvendigvis er blitt formalisert. Det legges opp til at ansvaret for følgende tjenester overtas av staten fra 1. januar 2002:

Somatiske spesialisthelsetjenester, psykisk helsevern, rehabilitering og habilitering, laboratorie- og radiologiske tjenester, private spesialister med driftsavtaler, ambulansetjenesten og sykehusapotekene.

Ansvaret for barnevern, familievern og rusomsorg ble samtidig overført til staten i 2004

Dagens fylkeskommuner har nå ansvar for videregående opplæring, tannhelsetjenesten, regional og lokal samferdsel, strategisk bruk av nærings- og distriktspolitiske virkemidler, operativt ansvar for tilretteleggende virkemidler for næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling, fylkesplanlegging, folkehelsearbeidet, kultur og kulturminneforvaltning. Fylkeskommunene er tillagt en rolle som regionale utviklingsaktører.

De seneste årene har fokus blitt satt på fornying og styrking av fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør. Fylkeskommunen fikk i 2003 økt myndighet i forvaltningen av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene. Fylkeskommunens rolle skulle utvikles fra myndighetsutøver til en partner i regional utvikling. Fylkeskommunen fikk et klarere definert ansvar for å etablere møteplasser, lede regionale partnerskap, sette dagsorden og identifisere problemstillinger som er knyttet til regional utvikling i eget område, samt inngå i nettverk og ha dialog med aktører og brukergrupper.

Fra fylkeskommune til regioner

I St. melding 31, 2000-2001 gikk Regjeringens inn for å styrke fylkeskommunenes regionale utviklingsrolle. Dette aktualiserer spørsmålet om fylkesinndelingen var funksjonell sett ut fra de oppgaver og de fremtidige utfordringer som fylkeskommunene skal løse. Etter regjeringens oppfatning overskred mange oppgaver og utfordringer fylkesgrensene, særlig innenfor planlegging, næringsutvikling, samferdsel, areal og miljø. Dette skaper problemer for en helhetlig planlegging av ressursbruk og løsninger, spesielt i de befolkningsrike deler av landet. Regjeringen legger imidlertid til grunn at fylkeskommunene på selvstendig grunnlag og ut fra de oppgaver de skal løse, må vurdere om dagens inndeling er hensiktsmessig.

Forvaltningsreformen

Fra 1.1.2010 skal det gjennomføres en forvaltningsreform. Reformen innebærer en vurdering av gjeldende fylkesinndeling, vurdering av ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene og gjennomgang av den regionale statlige forvaltningen.

Gjennom forvaltningsreformen i 2010 ble fylkeskommunene gitt ansvar for lokal, regional og statlig kompetanseutvikling. I Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017-2021 heter det at «Fylkeskommunen er gitt en viktig samfunnsutvikler- og planleggerrolle som innebærer ansvar for koordinering og utvikling i egen region» og videre at «Dagens fylkeskommuner er gitt en viktig samfunnsutviklerrolle for utvikling i egen region».

Nye regioner

Rogaland fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune, Nordland fylkeskommune og Oslo kommune blir videreført som i dag. 

I hovedstadsområdet vedtok regjeringen å utrede om etablering av et hovedstadsråd, der også de store kommunene rundt Oslo deltar, vil bidra til et mer effektivt arbeid med areal og transport i Osloregionen.

Endringer i fylkesstrukturen skal tre i kraft fra 1. januar 2020.

---

[1] I Norge ble fogdens befatning med kommunene og deltagelse i Amtstinget opphevet ved lov av 1894 om omskiping av embetsverket. Fogdeembetene ble opphevet i 1894 og i stedet ble det opprettet stillinger som fylkeskasserer og politimester. I løpet av årene 1888—1919 ble embetene som fogd helt avskaffet.

Sider: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10