Amtkommunens oppgaver på 1800 tallet
Helsestellet
Å snakke om noe helsestell på denne tida kan være noe misvisende, da det offentliges innsats og muligheter var svært begrenset.
Utgiftene til helsearbeidet før 1837 var delt mellom stat, amtet og prestegjeld/sogn. Staten skulle bl.a. lønne distriktslegene. Jordmødre skulle lønnes av amtet og det enkelte jordmordistrikt. Etter 1790 og utover på 1800 tallet var amtet videre forplikta til å bære utgiftene til bl.a. epidemier og veneriske sykdommer. Under dette kom vaksinasjonsprogrammer. For sykdommer som sinnslidelser var ansvarsforholdene uklare.
Ikke sjelden var det prestene som skulle ha overoppsynet med vaksineringa på bygdene.
Det er verd å merke seg at grunnholdninga på 1800 tallet var sparsomhet. Utgiftene til helsestell skulle holdes nede. Men visse sykdommer skremte befolkningen i et slikt omfang at de allikevel var villige til å bevilge penger. En av disse var spedalske. Sykdommen var mest utbredt i kyststrøkene. Dette var en sykdomsgruppe som ikke kunne settes bort i privat forpleining. En annen epidemisk sykdom som skapte frykt var tuberkulose. Nevnes må også tyfus, difteri, kolera og kopper. Utgiftene til disse falt i stor grad på statskassa.
Når det gjaldt sinnslidelser, var privat forpleining mer vanlig. Tilsynsansvaret for disse falt på distriktslegene. Ikke sjelden var de første sykehusene som dukket opp var private, men kravet om offentlig drevne sykehus ble sterkere på slutten av 1800 tallet, og etter århundreskiftet var det flere fylker som sto bak driften av bl.a. sinnssykehus og institusjoner for psykisk utviklingshemmede. Institusjonsdrifta ble finansiert dels i samarbeid med primærkommunene.
Veger og samferdsel
Amtskommunen sto for bygging og vedlikehold av en vesentlig del av vegene Også byene, som lå som øyer i amtskommunene, benyttet disse vegene, men betalte ikke et øre i skatt.
Da eneveldet ble innført i 1660 under kong Fredrik den III ble vegvesenet styrket ved å la særskilte embetsmenn få ansvaret for vegstellet. De fikk betegnelsen generalvegmestre. Det fikk ansvar for vedlikehold og bygging av veger. For å finansiere dette ble bøndene pålagt en vegmestertoll som kom i tillegg til pliktarbeidet. Ikke vanskelig å se for seg at bøndene var misfornøyde med denne ordningen.
Amtmenn og fogder skulle være vegmestrene behjelpelige i deres arbeid. Det ble opprettet en generalvegmester for det sønnafjelske og en for det nordafjelske. Det meste av arbeidet foregikk mellom våronn og høyonn.
På den tiden ble det skilt mellom kongeveger og landeveger (allfarveger eller allmenveger) og bygdeveger. Det sier seg selv at det var kongevegene som skulle holdes best vedlike. Dette var problematisk til tider, men dårligst stelt var det med bygdevegene.
På slutten av 1700 tallet var det økonomiske oppgangstider. Og omkring århundreskiftet begynte vegbyggingen å skyte fart. Fra 1700 var det fremdeles bare to generalvegmestre, men på slutten av 1700 tallet be det opprettet flere tilsvarende embeter.
På 1700 tallet og begynnelsen av 1800 tallet hersket det betydelig forvirring om ansvarsfordelingen mellom vegsjefen og amtmannen. Det var et stort behov for å regulere dette i en egen lov.
Vegloven av 1824 skapte en bedre oversikt over ansvar og forpliktelser. Loven beholdt den gamle delingen av vegene i landeveger og bygdeveger.
Loven ga amtmannen makt til å styre amtets vegvesen. Under seg fikk amtmannen veginspektører. Statusen på dette var lavt. Som oftest var det unge offiserer som fikk dette som ulønnet ekstraarbeid.[2] Det var med andre ord ikke snakk om fagfolk med teknisk utdannelse.
Det var amtet og tinglagene som måtte betale amtmannens pålegg om veganlegg og vedlikehold. Betalingen skjedde etter matrikkelskylden. Kostnadene skulle således dekkes av det distriktet vegene lå i. Vedlikeholdet betydde for en stor del som naturalarbeid. Byrdene lå således helt på bøndene. Det var ikke rart de holdt igjen. Få vegprosjekter ble igangsatt. En ny lov var nødvendig for å rette opp dette.
Det kom derfor ganske raskt forslag til endringer i loven av 1824. Allerede på stortinget i 1827 kom de første. En nedsatt lovkommisjon kom med innstilling om ny veglov i 1841. Denne ble lagt til grunn for en proposisjon i 1842. Men lovvedtaket i Stortinget ble ikke sanksjonert. Det ble framsatt en ny proposisjon for stortinget i 1848, men først da Regjeringen la fram en ny proposisjon i 1851 loven ble vedtatt og sanksjonert.
Den nye loven var tilpasset de nye folkevalgte organene. Regjeringen fikk styringen med hovedvegene. Og det var staten som nå bar hovedtyngden. Byene måtte også inn å betale sin del. Amtskommunens andel av utgiftene beløp seg til om lag 1/5 eller 1/4 av de totale utgiftene. Bygdevegene skulle bekostes av kommunene, evt. med amtstilskudd. Kommunestyrene kunne på denne måten bevilge penger til egne veger.
Hvert amt kom etter dette til å utvikle sitt eget vegvesen. Etter noe tid under ledelse av amtsingeniøren. Staten på sin side bygde opp sin egen etat med vegbestyrere som skulle forestå byggingen av hovedveger.
Den nye vegloven av 1851 var med på å legge grunnlaget for den videre vegbyggingen i Norge. Sentralt ble ansvaret for vegbyggingen overført fra Justisdepartementet til et nyopprettet Indredepartement. Det nye departementet fikk egne ansatte med teknisk utdanning, og det ble ansatt en veiassistent, som ble en slags første leder for et statlig vegvesen. Senere ble det opprettet stilling som vegdirektør. Både det statlige vegvesenet og amtene rekrutterte i starten sine ledere fra det militære. Der var veginspektørene medhjelperne til amtmennene i vegsaker.
I 1864 ble det i en kongelig resolusjon bestemt at vegvesenet skulle utbygges som en egen etat, under vegdirektøren.
De statsansatte vegbestyrerne hadde ansvaret for hovedvegene. I 1860 åra ble det gjennom en forsøksordning opprettet en del amtsingeniører. Disse skulle kombinere statens og amtets vegvesen.[3] Amtsingeniøren innehadde en kombinasjon av en statlig og en amtskommunal funksjon (veginspektør). I 1893 ble loven endret slik at dette ble en permanent ordning. Flere amter gikk da over til en slik ordning.
Amtsformannskapet (seinere Amtstinget) hadde som hovedoppgave å bevilge amtsutgiftene og revidere regnskapene. Formannskapsloven sa imidlertid ikke noe uttrykkelig om at amtstinget skulle bevilge amtets vegbudsjett, men bare at det skulle revideres slik som de andre amtsregnskapene. Regnskapet for vegkassen skulle således legges fram for tinget av amtmannen.
Med formannskapsloven fikk kommunene et visst ansvar for vegbyggingen i kommunen. Det dreide seg om bygdeveier. Arbeidet ble utført som pliktarbeid. Arbeidspliktige ble pålagt å møte opp med redskaper I tillegg krevdes kommunale bevilgninger. Til å begynne med særlig til bruer. Ofte ble pengene bevilget av kirkekassa med den begrunnelse at det var kirkeveger.
De kommunale midlene var jevnt over små. Det var derfor naturlig å søke hjelp hos amtet. Vedlikeholdsarbeidet av både hovedveger og kommunale veger skjedde for kommunens regning. Bare for mellomriksvegene vare amtet pålagt dette ansvaret.
Også lensmennene utgjorde en funksjon i vegforvaltningen. De førte et visst tilsyn med vegarbeidet og sendte årlige innberetninger til amtsingeniøren om vegenes tilstand. Dette kom i tillegg til den inspeksjonen som amtsingeniøren selv eller hans assistenter utførte. Ved en endring av loven i 1893 skulle det ansettes faste vegvoktere. Disse skulle til en viss grad overta vegtilsynet som påhvilte lensmennene og rodemestrene. Staten ytte et visst bidrag til avlønning av vegvoktere. Utover på 1900 tallet ble slike vegvoktere mer og mer vanlige.
Midten av 1800 tallet var preget av høy aktivitet og økonomisk framgang. I denne perioden skjøt framveksten av dampskipstrafikken fart som en del av den planmessige utbyggingen av kommunikasjonen i landet. Også her var amtskommunen med og dannet amtsdampskibsselskap og fylkesrederier. Ikke sjelden ble skip kjøpt ved at det ble tatt opp lån er kommunene sto som garantister. Også staten gikk inn med statsbidrag til investeringer og drift. Dampskipsfarten var underlagt vegkomiteen i amtene. Senere var det Samferdselsnemdene som tok over dette ansvaret
Den første tiden var amtet svært tilbakeholdne med å bevilge penger. Særlig gjaldt dette bevilgninger til vegstellet. Dette kom av at utligning av vegutgifter på matrikkelskylden i realiteten var en belastning på bøndene. Og belastningen kom enten det var vegbygging i egen kommune eller ikke. Fra ca 1860 bevilget departementet midler til amtene ved enkeltprosjekter. På hvert veganlegg var det en formann som ledet det daglige arbeidet.
Veger og vegstell under veglovene må ses i sammenheng med samferdselslovgivningen. Helt tilbake til 1800 tallet hadde fylkestinget ansvaret for samferdsel i sin alminnelighet. Det være seg jernbane, fergedrift og rutedrift i sin alminnelighet.
Etablering av landbruksskoler
Den første landbruksskolen i Norge ble etablert i 1825, på gården Sem i Borre, Vestfold. Forut for dette hadde Sverdrup startet opp med landbruksopplæring på Jarlsberg hovedgård, med støtte fra grev Wedel Jarlsberg. Dette var en opplæring beregnet på sønner av embetsmenn, godseiere og velstående byborgere med interesse for landbruk. Men fra 1823 ble også bondegutter tatt opp som elever, og i 1825 ble opplæringen flyttet til Borre. Sverdrups skole var privat, men fikk statstilskudd. Skolen ble nedlagt i 1837, i hovedsak fordi statstilskuddet ble inndratt.
Etter hvert ble landbruksskolene i hovedsak opprettet og drevet av amtskommunene. I 1842 vedtok Stortinget å gi økonomisk støtte til amt, kommuner og private som ville drive jordbruksskoler. Fram mot 1860 fikk alle amt skoler, med unntak av Troms og Finnmark. Skolene ble lagt til gårder, av hensyn til den praktiske undervisningen, med internat for elevene. I 1859 ble det også etablert en høyere landbruksutdanning på Ås i Akershus – Den høiere Landbruksskole – senere Norges landbrukshøgskole.
I 1860-70- årene ble en rekke landbruksskoler nedlagt. Fra 19 skoler i 1858, var det kun 6 tilbake i 1874. Årsaken var bl.a. reduserte bevilgninger fra staten. Fra slutten av århundret starter imidlertid en nyetablering, og fram til andre verdenskrig steg antallet skoler kraftig.I 1890-årene gikk de fleste skolene over til å ha kurs i to vintre, med praksis om sommeren – dvs. 1,5 års utdanning. Staten økte samtidig sitt tilskudd fra 50 % til 75 %. [1]
Skoleverket
I 1860 kom en ny lov om folkeskolen. Til da hadde driften av folkeskolene fullt og helt vært et kommunalt ansvar. Med den nye loven ble staten og fylkeskommunen trukket med på en helt ny måte. Det ble oppretta eim fylkesskolekasse, der pengene blant annet gikk til alderstillegg til lærerne. Skoledirektør kom i 1860 og eget fylkesskolestyre fra 1889.
En annen skoleform fylkeskommunen ble involvert i, var driften av folkehøgskolene som kom etter 1850. Norges første folkehøgskole var Sagatun Folkehøyskole, som ble opprettet i 1864 av Olaus Arvesen og Herman Anker. Etterhvert ble det etablert flere folkehøgskoler i Norge. Mest kjent i ettertiden er Vonheim i Gausdal som ble drevet av Christopher Bruun.
Folkehøgskolene vakte politisk debatt, og i 1874 utformet Jacob Aall Bonnevie et forslag om å opprette amtsskoler. Tanken var at disse skulle få statsstøtte og utkonkurrere de grundvigianske skolene som man var skeptisk til.
Nils Hertzberg, som var blitt ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet etter Hartvig Nissen i 1874, gikk sterkt i mot folkehøgskolene av både kristelige og pedagogiske årsaker. Kristelig sett var han en tilhenger av Johnson, pedagogisk sett anklaget han folkehøgskolene for å legge vekten på følelse og fantasi og redusere betydningen av reell kunnskapstilegnelse (jfr. Reidar Myhre).
Det neste som kom var fylkesskoler, eller amtsskoler fra 1875. Dette var en videregående allmueskole der utgiftene ble delt mellom stat og fylkeskommune. Vertskommunene skulle ha utgiftene til husvære. Et av hovedmålene var å opprette en skole for ungdom som ønsket videregående allmenndannelse i hvert amt, med vekt på kunnskap og ortodoks kristendomsundervisning, og utgiftene skulle dekkes av stat og fylke. Etter en skarp skoledebatt, bevilget Stortinget penger til å opprette amtsskolene i 1877. Det ble amtstinget som fikk den avgjørende innflytelse på amtsskolene, og ikke departementet, slik Hertzberg hadde ønsket. Amtsskoler ble opprettet, og de ble en så alvorlig konkurrent til folkehøgskolene at de truet med å lamme hele folkehøgskolebevegelsen. I 1898 var det bare seks folkehøgskoler igjen. En årsak var at disse ikke fikk statsstøtte, dersom de ikke innrettet sin skoleplan etter amtsskoleplanen, og det var det få som ville godta.[4].
Annen fylkeskommunal virksomhet
Fengsels og rettsvesenet
Fra 1857 skulle hvert fylke utgjøre et fengselsdistrikt med plikt til å opprette fengsler. Selv om staten var med å bidra med utgiftene ble dette ei ny tung bør for fylkeskommunen, men fra 1903 tok staten over forvaltningen av fengsla.
Kraftutbygginga
Fylkeskommunale kraftselskap ble oppretta etter århundreskiftet. Og fylkene stilte lån og garantier til de kommunale og interkommunale kraftselskapene fra begynnelsen av 1900 tallet.
Kultursektoren
En gryende satsing på kultursektoren ser vi allerede fra 1870 tallet. Da det bl. a ble gitt pengestøtte til driften av humanitære organisasjoner. Økt satsing på kultursektoren ser vi etter 1900. Dette fikk bl. a. folkebibliotekene nytte av.
[1] Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Landbruksskole 21.09.2017,
[2] Svanberg, Erling, 1990. Nordland fylkeskommune. Langs vei og lei i Nordland, side 174.
[3] Svanberg, Erling, 1990. Nordland fylkeskommune. Langs vei og lei i Nordland, side 173.
[4] Reidar Myhre, ”Den norske skoles utvikling”, 1976, s. 57-58.