Foreløpig avgjørelse
I Fylkestinget 12. juni 1958 la formannen fram et forslag til uttalelse fra Vegnemda:
«Gjøvik Lillehammer banen.
Oppland fylkesting, som for tiden er samlet til møte, vil hermed rette en inntrengende henstilling til statsmyndighetene om i løpet av inneværende år å ta standpunkt til spørsmålet om arbeidet med ovennevnte baneanlegg skal fremmes eller ikke. Fylkestinget går ut fra at Stortinget ikke anser det formålstjenlig eller økonomisk forsvarlig f.t. å gå i gang med nye jernbaneanlegg, og mener det straks må tas skritt til å få bygget en stamveg mellom Gjøvikbanen og Dovrebanen som kan makte også den gjennomsnittstrafikk som jernbanen var forutsatt å skulle formidle. Fylkestinget forutsetter at et slikt veganlegg helt ut bygges for statsmidler – uten krav på refusjon av noe distriktsbidrag.» Vegnemdas forslag til uttalelse ble enstemmig vedtatt[1]
Samferdselsdepartementets utredning, som lå til grunn for St. pr. nr 37 1959 angående plan for modernisering og rasjonalisering av Norges Statsbaner, samt bygging av veger i visse strøk på bekostning av jernbaner, ble lagt fram for Stortinget 12. januar 1960 og vedtatt.
Angående Gjøvik – Lillehammerbanen ble det vedtatt å satse på en utbedring på den samme strekningen, samt å bygge omlastningsstasjoner på Gjøvik og Lillehammer. Dette i samsvar med departementets innstilling.
Videre heter det at: Spørsmålet om byggingen av jernbanen Gjøvik – Lillehammer bør hvile inntil rasjonaliseringsplanen er gjennomført. Ved 10 års periodens utløp vil en på et realistisk grunnlag kunne bedømme om hvorvidt det da foreligger transportøkonomisk grunnlag for å ta spørsmålet opp igjen.[2]
Dette betydde i virkeligheten kroken på døra for prosjektet som hadde vært gjenstand for sammenhengende utredninger i 80 år. Framstillingen viser hvordan en plansak kan holdes leve i byråkratiet over et tidsspenn som i ettertid langt på vei kan fortone seg meningsløs. Etter krigen i 1945 var utfallet i realiteten gitt. Politikere både lokalt og sentralt gikk å økende grad inn for å satse på vei framfor jernbane. Et syn og en politikk som hadde brei støtte i befolkningen. Fra 1950 og fram til årtusenskiftet har den rådende politikken vært at bil og vei skal ha førsteprioritet. Både med hensyn til privat ferdsel, kollektivtrafikk og frakting av gods.
[1] Fylkesarkivet i Oppland. Fylkestingstidene. 14. juni 1958. side 592.
[2] Kilde: Fylkesakivet Oppland. Arkiv 253. Serie D. Fylkesmannen i Oppland. Utbyggingsavdelingen. Brev fra Vegdirektørens til Fylkesmannen i Oppland. 10.02.1960.