Ved kongelig resolusjon av 2. september 1949, ble det nedsatt et utvalg: Jernbanekommisjonen av 1949. Mandatet omfattet bl.a. å fremlegge en jernbaneplan for de kommende 10 år, som også omfattet Gjøvik -Lillehammer banen.  Utvalget besto av 6 medlemmer. Direktør Sverre Iversen (formann)[1], Oberst Thorvald Lundesgaard, professor Fridtjov E. Isachsen, overingeniør Birger Kolsrud, Knut Warum og kontorsjef Odd Gjelsvik. Byråsjef John Paxal, Samferdselsdepartementet var utvalgets sekretær. Hovedinnstillingen omfattet hele 29 ulike jernbaneprosjekter, der Gjøvik-Lillehammer prosjektet utgjorde ett av dem. Etter 3 og et halvt år var innstillingen ferdig og ble avlevert 6 februar 1953.[2]  

Jernbanekommisjonen konkluderer i sin innstilling med at den anbefaler at jernbanestrekningen Gjøvik-Lillehammer tas med videre i den nasjonale jernbaneplanen. Hovedgrunnen ser ut til å ligge i at banen vil bety en avlastning av jernbanetrafikken gjennom Oslo ved at trafikken fra Sørlandsbanen, men særlig Vestlandsbanen og nordover vil kunne gå over Gjøvik. Videre oppnår en og tidsbesparelse både for personer og for gods som ikke behøver å passere det sterkt belastede trafikknutepunktet i Oslo.[3]  Med hensyn til vegtrafikken ser man ingen behov for avlastning, verken med hensyn til gods- eller persontrafikk.

Når det gjelder valg av tilknytningspunkt til Dovrebanen, går kommisjonen enstemmig inn for å knytte banen til Dovrebanen ved Skjellerudmoen.[3] Grunnen til at kommisjonen gikk inn for en tilknytning som ligger nord for sentrum, begrunnes med at man forutså at den videre byutviklingen i åra framover ville skje nordover. Langs riksvei 50 og fram mot Storhove.