Oppsummering
Artikkelen spenner over en tidsperiode på om lag 200 år. Det vil si noen år før den industrielle tid og fram til dags dato. Temaet omhandler hvordan inntekter og til dels formue, som grunnlag for levestandarden har endret seg i denne perioden, og hvordan denne har blitt fordelt på de ulike samfunnsgrupper i befolkningen.
På 1800 tallet var forskjellen mellom de ulike grupper av befolkningen stor. Det vil si at fordelingen av landets formue og inntekter var svært ujevnt fordelt. Mens en liten prosentandel av befolkningen var til dels svært velstående (mellom 1 og 2%), var store deler av befolkningen tilsvarende fattige, og mange levde så vidt over sultegrensa. Kilder bekrefter at mange var avhengig av fattigunderstøttelse for å opprettholde livet. Selv om forventet levealder var under 50 år, var allikevel situasjonen i Norge nok bedre enn i mange andre land i Europa på samme tid. Noe av grunnen til dette var en stor grad av mobilitet også blant den fattige delen av befolkningen. Dette gjorde det mulig å drive ulike former for næringsvirksomhet. Eksempelvis fiskeri, skogbruk, bergverk, håndverk, handel o.l.
Det største skillet gikk mellom folk som eide egen jord og de eiendomsløse. I byene gikk skillet mellom de som tilhørte borgerskapet, med borgerbrev som innebar rett til å drive handel. Det gjaldt både muligheten til økonomisk utbytte, trygghet og politiske rettigheter. Bønder med egen gård kunne forvente et forholdsvis stabilt liv med et sikkert utkomme.
Det er tre faktorer som peker seg ut som drivkraften bak inntekts- og formuesfordelingen, og fordelingen av denne. Den første er overgangen fra naturalhusholdning til en pengebasert økonomi. Den andre er industrialiseringen og overgangen fra et jordbruksbasert til et industrisamfunn. Den tredje er den politiske utviklingen fra å være underlagt Danmark, unionen med Sverige og innføringen av parlamentarismen med embetsstatens fall. Grunnlaget mot en selvstendig nasjon basert på demokratiske styringsprinsipper ble gradvis skapt gjennom hele 1800 tallet. Sammen var disse faktorene drivkraften bak befolkningsutviklingen, nærings- og sysselsettingsstrukturen og den økonomiske veksten. Alle framstår som viktige med hensyn til å påvirke inntekts- og formuesfordelingen i befolkningen.
Konklusjonen med hensyn til inntekts- og formuesfordelingen gjennom hele 1800 tallet blir at de rikeste var relativt sett mye rikere enn tilfellet var utover på 1900 tallet. Videre var det på 1800 tallet et større skille mellom de tre nivåene. Med de aller rikeste handelselitene på toppen, ned til embedsmenn og de store bøndene og videre ned til håndverkerne, arbeiderne og de eiendomsløse.
1900 tallet fram til utbruddet av andre verdenskrig viser et samfunn i store endringer. På 1920 tallet var Norge blitt en industrinasjon og en del av den internasjonale markedsøkonomien. Urbaniseringen skøyt fart og arbeiderklassen ble den nye store samfunnsklassen.
Hele mellomkrigsperioden var preget av stor arbeidsledighet med påfølgende arbeidskonflikter. Offentlige tiltak bar dette preg av å være nødhjelp. Mange steder opplevde arbeidsfolk og deres familier ren nød. Kunnskapene om hvordan økonomiske prinsipper fungerte var mangelfull. Dette førte til myndighetenes tiltak ofte var med å forsterke krisa. Dette gjorde at forskjellene mellom de ulike klassene fortsatte å være var veldig høy helt fram til utbruddet av andre verdenskrig.
Det skjedde et dramatisk fall i den økonomiske ulikheten allerede i det første krigsåret i 1940, og den fortsatte å falle gjennom hele krigen. Etter krigen fortsatte fallet i ulikhet fram til 1953. Deretter holdt den seg på et stabilt lavt nivå fram til 1980.
Etter krigen var det bred politisk enighet om å bygge ut ulike velferdsordninger, der målet var å sikre alle samfunnslag en god livsstandard. Men gjenreisningen og gjenoppbyggingen etter krigen måtte gjennomføres ut fra en streng sentral politisk plan og styring. Dette var det bred politisk enighet om. Styresmaktene var videre klare på at det såkalte sosialdemokratiske prosjektet skulle realiseres. Dette besto i at den norske velferdsstaten skulle realiseres gjennom å kombinere økonomisk planlegging og samfunnsstyring med politisk frihet og personlig tiltakslyst.
Den norske velferdsstaten skulle være kjennetegnet ved at alle skulle ha lik rett til velferdstjenester. Alle nordmenn med høy og lav inntekt skulle ha samme tilgang til offentlige helsetjenester, utdanning og så videre. Universelle tjenestene skulle holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke skulle ha behov for å kjøpe andre tjenester i det private markedet. At de fleste benyttet seg av offentlige tjenester, var sett på som en forutsetning for velferdsstaten.
I Norge skulle velferdsstaten i stor grad være finansiert gjennom allmenn beskatning, det vil si skatter på inntekt, forbruk og formue som ikke er direkte knyttet til velferdsytelser. De fleste offentlige tjenester skulle være gratis eller kun pålagt en liten egenandel. Dette prinsippet var gjeldende politikk, satt ut i livet helt fram til 1980 tallet. Nyliberalistisk tankegods ble via høyresiden etter hvert satt ut i praktisk politikk. Allmenn direkte progressiv beskatning ble delvis erstattet med ulike typer indirekte beskatning. Skattelettelser og lavere direkte beskatning på kapitalavkastning slo positivt ut for folk med høy lønn og store formuer. Egenandeler på offentlige tjenester har skutt i været og økt privatisering av offentlige tjenester har bidratt til å rive ned velferdsstaten slik målet var de første tiår etter krigen. Selv Arbeiderpartiet har forlatt sine grunnholdninger og er på vei inn i borgerlig mønster i den praktiske politikken, i sin søken etter de store velgermassene.
Oljen har gjort nasjonen Norge til et rikt land, men noe har gått galt i velferdsfordelingen. Den rikeste delen av befolkningen øker relativt sett og de fattige sakker stadig lenger akterut. Innvandring har vært pekt på som en viktig faktor, men den er kun en av mange.
Artikkelen gir ikke rom for å se nærmere på konsekvensene av en slik utvikling, men på sikt vil den kunne true velferdsstaten slik vi kjenner den. Tatt i betraktning at dette ikke er et særnorsk problem, men et internasjonalt trekk. Sammen med økt polarisering mellom grupper, demokratier på vei mot diktatoriske styringsprinsipper, migrasjon med økende innvandringsfrykt og internasjonal destabilisering. For å nevne noen trekk som vokser raskt.
For en historiker blir en stadig oftere minnet på hvor viktig det er å se ting i sammenheng, dra lærdom av historiske hendelser, i en turbulent tid der faresignalene er mange.