Røykenvikbanen
Røykenvikbanen var en 7 kilometer lang sidelinje til Gjøvikbanen (Nordbanen), som tok av fra denne ved Jaren stasjon. Etter mye fram og tilbake ble denne sidelinjen vedtatt anlagt 24. juli 1896, for statskassens regning. Røykenvikbanen hadde to egne stasjoner, Brandbu og Røykenvik, for utenom holdeplassene Andfossen og Augedalsbakken.
I oktober 1897 begynte planeringsarbeidet mellom Tingelstad stasjon (senere omdøpt til Jaren stasjon) og det som skulle bli Røykenvik stasjon, linjens endestasjon. Det var rundt 1000 mann som til en hver tid arbeidet med anleggsarbeidet for Nordbanen i perioden 1895-1900. Arbeidsdagen for anleggsarbeiderne var på 10 timer og lønna lå mellom 3,40 -3,80 kr dagen.
Ca kl 12.00, den 18. desember 1900 ankom baneåpningstoget Røykenvik stasjon, etter å ha reist fra Grefsen tre timer i forveien. Om bord på toget var kronprinsregenten, og idet han steg av toget på Røykenvik stasjon ble det avfyrt 21 skudd til ære for kronprinsen og den nye banen. 2 dager etter den offisielle åpningen av banen begynte ordinære pasasjeravganer til og fra Røykenvik 2 ganger daglig. Prisen for hele strekningen (Røykenvik – Grefsen) var 3,50 kr for plass på 2. klasse, og 2,30 kr for plass på 3.klasse.
Som vi ser ut fra togtabellen mellom Jaren og Røykenvik i 1907 var det tre stasjoner på strekningen. Det var Jaren, Brandbu og Røykenvik. Vi må likevel huske på at mellom disse stasjonene har det vært enkelte mindre holdeplasser, eller stoppesteder undervei. Tabellen viser at det er 6 km mellom første og siste stasjon, og at turen tok 15 min.
I tillegg til passasjertog var det en stor andel godstog på Røykenvikbanen. Tømmer var en av de største varene som ble transportert, men også brennevin ble sendt med toget fra Røykenvikbanens sidespor ved Prestkværn til Oslo for destillering. Vinteren 1927 forsvant det hele 50 liter brennevin mens vognene stod på Prestkværnsporet. Lensmannen i Brandbu oppklarte saken og fikk tak i tre tyver som alle tilstod tyveriet.
På grunn av NSB’s dårlige økonomi i mellomkrigstiden ble det bestemt at Røykenvik og Brandbu stasjoner fra 1. april 1932 skulle degraderes til stoppesteder for å innskrenke betjeningen og således spare penger. Fra 1932 ble også banen primært en godsbane med kun én passasjeravgang daglig.
Røykenvikbanen ble skånet under andre verdenskrig, og slapp unna det hele uten noen benevnelsesverdige skader. Banen ble mye brukt av tyskerne allerede fra mai 1940, da det ankom militært ekstratog fra Geilo til Brandbu stasjon med ca 700 tyske soldater som skulle utstasjoneres i området.
Stasjonsmesteren i Brandbu på denne tiden het Nordsveen og var uttalt kommunist og tysk motstander. Da han ikke la skjul på sine meninger endte han opp med å bli arrestert for anglo-amerikansk propaganda i 1941. Han ble imidlertid satt fri etter kort tid. Brandbu stasjon ble, mye på grunn av Nordsveen, et illegalt nyhetssentrum. Hit kom hemmelige aviser og lignende og Nordsveen sørget for å få distribuert disse videre. Det var vidt kjent i området at Stasjonsmester Nordsveen hadde en okse som het Stalin, og en gris som het Hitler, til daglig kalt Adolf. Selv om krigen ikke ødela banen så ble det strenge innskjerpelser på siviles reiser, og fra 1942 måtte man ha reisetillatelse fra okkupasjonsmakten for å for lov til å være med toget. Mot slutten av krigen var det også stor mangel på reservedeler og brensel, og alle tog på Nordbanen og dens sidelinjer ble fyrt med ved i stedet for kull, som var en dyr importvare.
Etter krigen fortsatte godstrafikken på Røykenvikbanen, samt den ene daglige passasjeravgangen som hadde vært i drift siden 1932. Passasjertrafikken ble utkonkurrert av stadig flere bussruter og ble definitivt innstilt i 1949, etter å ha hatt kun én avgang daglig siden 1932. Godstrafikken fortsatte fram til 1957, og skinnegangen ble fjernet i 1960. Deler av Røykenvikbanens trasé ble etter hvert omgjort til riksvei.
Jaren stasjon
Jaren stasjon het opprinnelig Tingelstad stasjon, og fikk både hovedbygning, godshus og privét av samme slag som Lunner. I tillegg ble det her anlagt en lokomotivstall på 152 kvadratmeter, samt et vanntårn som var mer enn 10 meter høyt. Siden stasjonen skulle bli knutepunktet for linjen til Gjøvik og linjen til Røykenvik fikk stasjonen hele 260 meter passasjerplattform, en mellomplattform og en 32 meter lang melkeplattform.
Stasjonen ble åpnet i 1900 da banen var klar til Røykenvik. To år senere åpnes linjen fra Jaren til Gjøvik. Jaren stasjon var et viktig knutepunkt på Hadeland, ikke minst på grunn av nærheten til Jaren hotell og Horns hotell – som begge lå like i nærheten av stasjonen. Gjefsen Brenneri var lenge en av stasjonens viktigste kunder. I 1920-årene besto betjeningen på Jaren stasjon av en stasjonsmester, en kontorist, to telegrafister, sporskifter og tre stasjonsbetjenter. I dag er Jaren endestasjon for lokaltog fra Oslo, men betjenes også med regiontog fra Oslo til Gjøvik.
Brandbu stasjon
Plasseringen av Brandbu stasjon hadde medført mye diskusjon og mye uenighet før det omsider ble bestemt hvor stasjonen skulle ligge. Ved baneåpningen i 1900 ble det imidlertid anlagt stoppested ved Brandbu. Allerede etter fire år ble stoppestedet oppgradert til stasjon.
Den første bygningen ved Brandbu stasjon var som alle andre stasjonsbygninger på Nordbanen, tegnet av arkitekten Paul Armin Due. Bygningen ble oppført til banens åpning i 1900. Dette var ingen riktig stasjonsbygning, men mer et ekspedisjonshus og venterom. Dette huset ble imidlertid flyttet til Viul i 1916 etter at den hadde blitt avløst av en ny stasjonsbygning i 1912, tegnet av Harald Kaas, i nybarokk stil. I 1920-årene var det travelt ved Brandbu stasjon som betjente åtte landhandlerier, to meierier og handelslag, tre manufaktur- og moteforretninger, to garverier, et mekanisk verksted, et bilreparasjonsverksted og et avistrykkeri. Denne bygningen ble revet rundt 1985. Godshuset med rampe ligger fremdeles ved den nye riksveien.
Røykenvik stasjon
Ved åpningen av strekningen Grefsen-Røykenvik i 1900 var Røykenvik den foreløpige endestasjon på Nordbanen, og den var således også den dyreste og mest påkostede av stasjonene ved banen. Den staselige hovedbygningen stod klar til baneåpningen i 1900, bestod av to etasjer, med kjeller. Byggningen var oppført i mur, forblendet og dekorert.
Røykenvik fikk også uthus og lokomotivstall og vanntårn. Det ble anlagt en 62 meter lang passasjerplattform og 80 meter med lasteplattform. Bryggeanlegget ved Randsfjorden gjorde det mulig med en lettvint overføring av gods fra tog til dampskip, og omvendt. Bryggeanlegget gjorde også tømmer-lessing og lossing enklere.
Kilder og litteratur
Aspenberg, N. C., Børrehaug Hansen, T. & Reisegg, Ø. 2009. Gjøvikbanen. Baneforlaget, Oslo.
<http://www.grindvoll.com/ 30.07.2008
Stenersen, H. 1981 Røykenvikbanens Historie – og mye, mye mer. Brandbu