Røykenvikbanen var en 7 kilometer lang sidelinje til Gjøvikbanen (Nordbanen), som tok av fra denne ved Jaren stasjon. Etter mye fram og tilbake ble denne sidelinjen vedtatt anlagt 24. juli 1896, for statskassens regning. Røykenvikbanen hadde to egne stasjoner, Brandbu og Røykenvik, for utenom holdeplassene Andfossen og Augedalsbakken.
I oktober 1897 begynte planeringsarbeidet mellom Tingelstad stasjon (senere omdøpt til Jaren stasjon) og det som skulle bli Røykenvik stasjon, linjens endestasjon. Det var rundt 1000 mann som til en hver tid arbeidet med anleggsarbeidet for Nordbanen i perioden 1895-1900. Arbeidsdagen for anleggsarbeiderne var på 10 timer og lønna lå mellom 3,40 -3,80 kr dagen.
Ca kl 12.00, den 18. desember 1900 ankom baneåpningstoget Røykenvik stasjon, etter å ha reist fra Grefsen tre timer i forveien. Om bord på toget var kronprinsregenten, og idet han steg av toget på Røykenvik stasjon ble det avfyrt 21 skudd til ære for kronprinsen og den nye banen. 2 dager etter den offisielle åpningen av banen begynte ordinære pasasjeravganer til og fra Røykenvik 2 ganger daglig. Prisen for hele strekningen (Røykenvik – Grefsen) var 3,50 kr for plass på 2. klasse, og 2,30 kr for plass på 3.klasse.
Som vi ser ut fra togtabellen mellom Jaren og Røykenvik i 1907 var det tre stasjoner på strekningen. Det var Jaren, Brandbu og Røykenvik. Vi må likevel huske på at mellom disse stasjonene har det vært enkelte mindre holdeplasser, eller stoppesteder undervei. Tabellen viser at det er 6 km mellom første og siste stasjon, og at turen tok 15 min.
I tillegg til passasjertog var det en stor andel godstog på Røykenvikbanen. Tømmer var en av de største varene som ble transportert, men også brennevin ble sendt med toget fra Røykenvikbanens sidespor ved Prestkværn til Oslo for destillering. Vinteren 1927 forsvant det hele 50 liter brennevin mens vognene stod på Prestkværnsporet. Lensmannen i Brandbu oppklarte saken og fikk tak i tre tyver som alle tilstod tyveriet.
På grunn av NSB’s dårlige økonomi i mellomkrigstiden ble det bestemt at Røykenvik og Brandbu stasjoner fra 1. april 1932 skulle degraderes til stoppesteder for å innskrenke betjeningen og således spare penger. Fra 1932 ble også banen primært en godsbane med kun én passasjeravgang daglig.
Røykenvikbanen ble skånet under andre verdenskrig, og slapp unna det hele uten noen benevnelsesverdige skader. Banen ble mye brukt av tyskerne allerede fra mai 1940, da det ankom militært ekstratog fra Geilo til Brandbu stasjon med ca 700 tyske soldater som skulle utstasjoneres i området.
Stasjonsmesteren i Brandbu på denne tiden het Nordsveen og var uttalt kommunist og tysk motstander. Da han ikke la skjul på sine meninger endte han opp med å bli arrestert for anglo-amerikansk propaganda i 1941. Han ble imidlertid satt fri etter kort tid. Brandbu stasjon ble, mye på grunn av Nordsveen, et illegalt nyhetssentrum. Hit kom hemmelige aviser og lignende og Nordsveen sørget for å få distribuert disse videre. Det var vidt kjent i området at Stasjonsmester Nordsveen hadde en okse som het Stalin, og en gris som het Hitler, til daglig kalt Adolf. Selv om krigen ikke ødela banen så ble det strenge innskjerpelser på siviles reiser, og fra 1942 måtte man ha reisetillatelse fra okkupasjonsmakten for å for lov til å være med toget. Mot slutten av krigen var det også stor mangel på reservedeler og brensel, og alle tog på Nordbanen og dens sidelinjer ble fyrt med ved i stedet for kull, som var en dyr importvare.
Etter krigen fortsatte godstrafikken på Røykenvikbanen, samt den ene daglige passasjeravgangen som hadde vært i drift siden 1932. Passasjertrafikken ble utkonkurrert av stadig flere bussruter og ble definitivt innstilt i 1949, etter å ha hatt kun én avgang daglig siden 1932. Godstrafikken fortsatte fram til 1957, og skinnegangen ble fjernet i 1960. Deler av Røykenvikbanens trasé ble etter hvert omgjort til riksvei.
Se Røykenvikbanen i et større kart.
Her finner du litteratur og kilder brukt i denne artikkelen.