Skjenkested og festlokale
Listads lokaler ble flittig benyttet av lokalbefolkningen og tilreisende gjennom flere tiår, fra ca. 1840 og til ut på 1900-tallet. Listadsalen var et lokale som lå i andre etasje. Gården mot Storgata besto av mange saler og rom som var godt egna til mange slags aktiviteter. I første etasje lå restaurant og skjenkested. I andre etasje var dansesalen med tilstøtende rom. Karl Halvorsen skriver i en av sin bøker om gamle Lillehammer[1] at under de gamle markedene i januar kom det tilreisende fra fjern og nær. Byens mange hoteller og bondestuer var overfylte, og da var det også liv på Listadsalen. Da var det dans 5 dager til ende og Listads «pons» fløt i strømmer. Her kom folk av alle slag og slo seg ned i alle rom. Noen spiste og drakk i «Restaurasjonen» i første etasje, mens andre kom seg opp trappa til Listadsalens lokale.
1800-tallets alkohollovgivning gjorde det mulig å skjenke til alle døgnets tider og holdt liv i de mange kombinerte utsalgs- og skjenkestedene. På alle dager etter arbeidstid satt det folk og spiste og drakk for en billig penge, og når været tillot det samlet mange seg på trappene utenfor bygget mot Storgata.
Hvordan enkelte i samtiden opplevde den skjenking som fant sted i byen på 1800-tallet, kan det være betegnende å sitere fra bonden Ole Peder Roterud slik han skildret det i sin dagbok en gang fra 187- årene: … » 6. februar var jeg ved Kværnen og rejste på hjemvei gjennom Gaden omtrent kl. 10 Aften. …Det var så fuldt i alle Kroge af beskjænkede Mænd at det var en Gru at høre og see dem. De gik ravende og famlede sig frem, utstøtende af og til frygtelige Æder og Forbandelser.»[2]
Men det var og musikk i festlokalet. Her var det Bræinmusikerne som dominerte. Musikerfamilien Bræin fra Fåberg spenner over flere generasjoner. Fra internasjonalt kjente musikere og komponister til underholdningsmusikere som underholdt på kneiper og lokale martner. På Listadsalen underholdt de i flere tiår.[3] Fra et lite galleri i sørenden av lokalet holdt de dansen i gang. Ofte var det så fullt og trangt at folk sto som sild i tønne. I et forsøk på å danse, skvatt en blanding av søle og hestemøkk som stort sett dekket hele lokalet. Listads pons som gikk under navnet Canel Pons gikk for 6 skilling glasset.[4] Inngangspenger var 12 skilling for herrer, mens damene hadde fri adgang!
[1] Karl Halvorsen, 1965. Trekk fra den gamle bondehandel og historien om en gammel gård. Side 31.
[2] Herlig er staden prægtig er gaden. Lillehammer 1827 – 1900. Per R. Bærøe. Thorsrud lokalhistorisk forlag. 2000. Side 110.
[3]Karl Halvorsen skildrer i sin bok Edvard Bræin. Fra husmannsplassen i Fåberg til Den Keiserlige Opera i St . Petersburg. Fra 1970 hvordan Bræinfamilien underholdt på Listadsalen i andre halvdel av 1800 tallet.
[4] 1816 – 1857: Speciedaler, ort og skilling. Norges Bank ble opprettet i 1816, og fra samme år gjaldt et nytt myntsystem: 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Ved overgangen til kronemynt i 1875 ble 1 speciedaler satt til 4 kroner.