Skrevet av: Svein Amblie
Dato: 14.03.2017
Listadgården, Storgata 81
Listadgården[1], en av de mest kjente og tradisjonsrike gårdene i Lillehammer, ble bygget på grunnen til husmannsplassen Brubakken i følge Per Richard Bærøe.[2] Trolig var det Peter Osen Brubakken som reiste bygget. Det er ikke så lett å fastslå eksakt byggeår, men siden det i realiteten er snakk om flere bygninger med to gårds- og bruksnumre, pågikk byggingen over flere år. Per Richard Bærøe har nok rett i at bygget ble reist nærmere 1840 enn 1827, som Karl Halvorsen hevder.
Innhold i artikkelen
Brubakken sin eldste datter Elisabeth, født 1822, giftet seg med Johannes Helgebye, født 1816, fra Næs. Og trolig ble bygningen fullført av han. Han døde imidlertid i 1844. Elisabeth giftet seg deretter med brænnevinshandler Johannes Listad, født 1816, fra Fron.[3] Han og kona Elisabeth opparbeidet bevertningsstedet, festsalen og forsamlingsstedet Listadsalen, som etter hvert ble et av byens mest kjente og besøkte bevertnings- og skjenkesteder.
For å forstå den betydningen Listadgården hadde i store deler av 1800 tallet er det et par historiske faktorer som har stor påvirkning. Den ene er alkoholens plass og betydning i lokalsamfunnet, den andre er knytta opp imot politiske strømninger i tiden. Økt nasjonalfølelse som førte til endringer både lokalt og nasjonalt, kombinert med kjente enkeltpersoner som bodde i og i nærheten av Lillehammer, som Bjørnstjerne Bjørnson og Christopher Bruun. Begge markerte seg i politikken, men og i kulturlivet.
Noter – Listadgården
[1] Opplysningene om Storgata 81 er henta fra ulike kilder. Bl. a. en artikkel skrevet av Jan Vidar Lie Pedersen, Helge I Rønning og Kristian Hosar. Verdens lengste Storgate. Fåberg og Lillehammer Historielag. Årbok nr. 31. 2012. Side 137.
[2] Herlig er Staden prægtig er garden. Lillehammer fra1827 til 1900. Torsrud lokalhistorisk forlag år 2000.
[3] I folketellinga for 1870, stod gården oppført med gårdsnummer 13 og 14. Foruten Johannes og kona Elisabeth huset bygningen Berhard G. Moe fra Faaberg (f. 1852), butikkdreng. Christine Olsdatter (f. 1848) fra Faaberg, Tjenestepige. Gina Andersdatter (f 1848) fra Furnæs, tjenestepige og Anne Mortensdatter, (f 1848) fra Gausdal.
Alkoholpolitikken på 1800-tallet
På slutten av 1700 tallet ser vi starten på en gryende økonomisk liberalisme. De betydde bortfall av statens sterke reguleringer innen handel og næringsliv. I stedet skulle markedskreftene selv styre utviklingen, både internasjonalt og nasjonalt. For alkoholpolitikken betydde dette bortfall av luksuslogivningen[1] som hadde stor betydning for vanlige folk og regulerte dagliglivet i detalj. Hvordan de fikk kle seg, hva de fikk spise, drikke og produsere. For alkoholpolitikken ble det nå fritt fram for næringsdrivende å produsere brennevin i byene, og importrestriksjoner falt bort. Fra 1816 var det igjen fritt fram for bøndene å produsere og selge brennevin. Konsekvensene ble at brennevinsindustrien raskt vokste seg til å bli landets viktigste industrielle virksomhet. At dette lot seg realisere skyldtes og at poteten viste seg godt egnet i produksjonen.
Også retten til å omsette brennevin ble liberalisert. Enhver som drev handel i byene og landhandlerne på landsbygda kunne selge brennevin. Utskjenking og derunder salg kunne også uten spesiell bevilling foretas av dem som drev vertshus eller gjestgiveri.[2]
Naturlig nok førte dette til en betydelig og rask forbruksøkning. Selv om det ikke finnes noen håndfast statistikk, ble forbruket fram mot 1840 anslått til å være om lag 7 liter pr. innbygger pr. år. I 2015 var forbruket i Norge til sammenligning 4,3 liter.[3]
Dette forbruket preget også hverdagen på Lillehammer. Det var et utall av skjenkesteder og utsalg rundt om i byen. Tilreisende med dampbåten møtte det første utsalget ved bunnen av Sundgata, og mulighetene til å drikke seg sanseløs for en billig penge før du nådde byen, var mange.
Noter
[1] Myndighetene i hele Europa var gjennom 1500-, 1600- og 1700-tallet bekymret over det voksende forbruket blant den brede befolkningen. De forsøkte å begrense forbruket med lovgivning, kalt luksuslovgivninger. Disse tok form av forbud helt ned på detaljnivå, som antall gjester tillatt i et norsk bondebryllup, antall retter og typer mat og drikke. Ref. Ragnhid Hutchison, Norsk lokalhistorisk institutt. Publisert: 02.09.2015. https://ndla.no/nb/node/148963?fag=52253
[2] Alkohol i norsk historie. Ragnar Hauge, Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning. Norsk Epidemiologi 1996, side 19.
[3] Ref. SSB. https://www.ssb.no/varehandel-og-tjenesteyting/statistikker/alkohol
Skjenkested og festlokale
Listads lokaler ble flittig benyttet av lokalbefolkningen og tilreisende gjennom flere tiår, fra ca. 1840 og til ut på 1900-tallet. Listadsalen var et lokale som lå i andre etasje. Gården mot Storgata besto av mange saler og rom som var godt egna til mange slags aktiviteter. I første etasje lå restaurant og skjenkested. I andre etasje var dansesalen med tilstøtende rom. Karl Halvorsen skriver i en av sin bøker om gamle Lillehammer[1] at under de gamle markedene i januar kom det tilreisende fra fjern og nær. Byens mange hoteller og bondestuer var overfylte, og da var det også liv på Listadsalen. Da var det dans 5 dager til ende og Listads «pons» fløt i strømmer. Her kom folk av alle slag og slo seg ned i alle rom. Noen spiste og drakk i «Restaurasjonen» i første etasje, mens andre kom seg opp trappa til Listadsalens lokale.
Illustrasjonsfoto. Fotograf/tegner ukjent
Hvordan enkelte i samtiden opplevde den skjenking som fant sted i byen på 1800-tallet, kan det være betegnende å sitere fra bonden Ole Peder Roterud slik han skildret det i sin dagbok en gang fra 187- årene: … » 6. februar var jeg ved Kværnen og rejste på hjemvei gjennom Gaden omtrent kl. 10 Aften. …Det var så fuldt i alle Kroge af beskjænkede Mænd at det var en Gru at høre og see dem. De gik ravende og famlede sig frem, utstøtende af og til frygtelige Æder og Forbandelser.»[2]
Men det var og musikk i festlokalet. Her var det Bræinmusikerne som dominerte. Musikerfamilien Bræin fra Fåberg spenner over flere generasjoner. Fra internasjonalt kjente musikere og komponister til underholdningsmusikere som underholdt på kneiper og lokale martner. På Listadsalen underholdt de i flere tiår.[3] Fra et lite galleri i sørenden av lokalet holdt de dansen i gang. Ofte var det så fullt og trangt at folk sto som sild i tønne. I et forsøk på å danse, skvatt en blanding av søle og hestemøkk som stort sett dekket hele lokalet. Listads pons som gikk under navnet Canel Pons gikk for 6 skilling glasset.[4] Inngangspenger var 12 skilling for herrer, mens damene hadde fri adgang!
Noter
[1] Karl Halvorsen, 1965. Trekk fra den gamle bondehandel og historien om en gammel gård. Side 31.
[2] Herlig er staden prægtig er gaden. Lillehammer 1827 – 1900. Per R. Bærøe. Thorsrud lokalhistorisk forlag. 2000. Side 110.
[3]Karl Halvorsen skildrer i sin bok Edvard Bræin. Fra husmannsplassen i Fåberg til Den Keiserlige Opera i St . Petersburg. Fra 1970 hvordan Bræinfamilien underholdt på Listadsalen i andre halvdel av 1800 tallet.
[4] 1816 – 1857: Speciedaler, ort og skilling. Norges Bank ble opprettet i 1816, og fra samme år gjaldt et nytt myntsystem: 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Ved overgangen til kronemynt i 1875 ble 1 speciedaler satt til 4 kroner
Forsamlings- og debattlokale
Fra slutten av 1860-tallet var Fåberg og Lillehammer et midtpunkt for foreningsliv, kulturelle aktiviteter og politiske debatter. Det førte til debatter i lokalpressa og debattmøter med stor oppslutning fra lokalbefolkningen. Trond Feiring skriver i boka om Fåbergs og Lillehammers historie bind 2[1] at det fra 1860 og utover på 1870-tallet gikk en foreningsbølge over landet.
Vonheim og Aulestad skulle bli de store pådriverne i de mange folkemøtene som veldig ofte ble holdt på Listadsalen fra 1870 og framover til århundreskiftet. Kjente kulturpersonligheter og et blomstrende foreningsliv og kulturliv sto i sentrum.
Ulike typer foreninger så dagens lys som Bondevenneforeninger, misjonsforeninger, skytterlag, idrettslag og mange flere. Samtidig var det en økende tendens til at folk kom sammen og diskuterte mer politiserte temaer. I Lillehammer ser vi tendensen til møteaktivitet med kulturelle og politiske innslag tidlig. Og som Feiring påpeker fantes kilden i Gausdal, nærmere bestemt folkehøyskolen på Vonheim. Folkehøyskolen må ses på som motstykke til den tradisjonelle embedsmannskulturen. Folkehøyskolen, med sin frisinnede humanistiske kristendom ga den næring til den politiske venstrebevegelsen. Den sentrale ideologen var Christopher Bruun, som ei tid bodde i «Smørøskja» på Lillehammer. Samme året som Vonheim åpnet i 1875 flyttet Bjørnstjerne Bjørnson til Aulestad.
Noter
[1] Trond Feiring 2004. Fåberg og Lillehammers historie bind 2. Byen og bygda. Materiell vekst og kulturell blomstring. Thorsrud forlag, side 278.
Samlaget og Samfundet
Gausdal Samlag ble stiftet i 1869 av bla a. bonden Per Bø og var en reaksjon mot en pietistisk prest i bygda. Bø ble den første formannen. Bø hadde vært ordfører i bygda bare 34 år gammel, og han var en nær venn av Bjørnson. Samlaget tok opp mange politiske spørsmål til diskusjon og var på mange måter en forløper til de politiske partiene som kom på 1880 tallet.
En dag i 1872 stuet neste 300 personer seg sammen i Listadsalen. To viktige saker sto på agendaen; Statsrådsaken og det kommunale selvstyre. I tillegg til Bjørnson og Bruun var selveste stortingsmann Johan Sverdrup blant talerne. 12 år senere skulle han bli statsminister i Norges første Venstreregjering.
Folkemøter som dette, ble holdt en gang i året fram til 1880. Temaene varierte fra målsak, skolespørsmål og fattigspørsmål til Stortingsvalg. Møtene varte i to dager og fra tid til annen var det så mange som 400 tilstede.
Foreningen Samfundet
I 1867 ble det stiftet en annen forening av og for handelsbetjenter. Sentralt i dannelsen sto embetsmannsønnen Johan Lange, men foreningen utviklet seg raskt til å bli en forening for hele byens befolkning, – og møtestedet var Listadsalen. Foredragsholderne var gjerne foreningens egne medlemmer, men kontakten med folkehøgskolebevegelsen var sterk, og de holdt det gående langt etter 1880.
Noter
[1] Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl.no/Per_Bø 12.3.17.
En epoke går mot slutten
Etter 1896 ble det Banken ved kirka og skoletorget som overtok som byens nye storstue. At storhetstiden som forsamlingslokale og skjenkestue etter hvert skulle avta, skyldtes også andre faktorer. Rundt 1880 gikk Listad konkurs og døde i 1881. Elisabeth giftet seg imidlertid på nytt med Martin Eriksen og sammen holdt de det gående fram til Eriksen gikk konkurs og døde i 1904. Etter dette jobbet Elisabeth en periode som kokke på Jørstadmoen før hun døde i 1908.
Overgangen til 1900 var slutten på epoken som byens mest kjente skjenkested, forsamlingslokale og festlokale for den tradisjonsrike bygningen ved hjørnet Storgata/Elvegata. Festsalen i andre etasje ble brukt ved spesielle anledninger og kulturelle aktiviteter, men første etasje ble omgjort til forretningslokale. Søstrene Else og Oline Høstmælingen drev forretning der. Skjenkedisken ble byttet ut med en lang skinnende hvit disk og drikkevarene erstattet med konfeksjonsvarer og stoffer. Gården ble nå kjent under navnet Høstmælingsgården. Oline giftet seg med Harald Simen Skjønsberg fra Lunke i Øyer. Det var Skjønsberg som sto som eier av gården, men de fleste kjenner den som Høstmælingsgården.
Oline og Else drev forretningen sammen under navnet O & E Høstmælingen. Oline ble enke i 1947, men de to holdt det gående inntil Leif Hårseth overtok drifta av forretningen på 1960 tallet. Leif hadde vært knyttet til forretningen siden 1950, først som visergutt og senere som ekspeditør. Da han overtok drifta, trakk Oline seg tilbake og bodde i andre etasje der deler av den gamle Listadsalen var gjort om til leilighet.
Hun levde helt fram til 1976. Leif ville gjerne kjøpe hele forretningen, men Oline var lite interessert i å selge arvesølvet som hun betegnet den. [1] Resten av Listadgården ble brukt dels som kåpelager, og i en periode ble det drevet systue der.
Noter
[1] Samtale med Leif Hårseth, 12.02.2017
Mer enn bare en forretning
I den delen av bygget som vendte ut mot Elvegata, ble det drevet kafè; Cafè Sentral med Tina Rud som kafebestyrer. Inngangen var fra Elvegata opp ei bratt murtrapp. Sentralt plassert i byen, like ved Lilletorget, var den godt besøkt.
I andre etasje ut mot Storgata var det trykkeri drevet av Bernt Bækkelund og sønnen Gudbrand.[1] Søstra Astri stod i butikken. I tillegg til trykkerivirksomhet ble det solgt papir, penner, blekk m.m. Ved siden av trykkeriet var det skredderverksted. De holdt og til i andre etasje. Her var det flere skreddere som jobbet. En var Fjørtoft som etter hvert fikk sin egen forretning.
Storgata 81 rommet flere beboere og andre næringsvirksomheter. Denne delen strakk seg inn i Elvegata. Over forretningen til Høstmælingen var det og frisørsalong med inngang fra Storgata. Den ble drevet av fru Schølseth.
I tillegg til selve gården er det flere tilstøtende bygg som hører til samme komplekset. Bakgården besto av to gårdsplasser og bygg som hang sammen. I tillegg til den livlige forretningsdriften og de små andre virksomhetene, var det og privathus og leiligheter fra gammelt av. Slik er det vanskelig å se Storgata 81 sine to gårdsnumre helt isolert, da alt hang sammen som en enhet.
Noter
[1] Referanse: Fåberg og Lillehammer historielag. Årbok nr 32. 2013 side 189 – 197. Da Elvegata var hele verden, av Aase-Berit Ødegård.
Gården skifter eier
Leif Hårseth trakk seg mer og mer ut av den rene forretningsdriften og gikk over i eiendomsbransjen.
I GLT tirsdag 12. mars 1991 ble det satt inn en annonse der det sto i overskriften: Hårseth blir til VIC. Videre sto det: Nå kan alle klesbevisste menn glede seg. 14. mars bytter Hårseth navn til Vic, og kl. 09.00 presis går dørene opp for en butikk full av topp mote fra verdens beste leverandører. Dette var starten for siste akt med forretningsdrift i Storgata 81.
Mens forretningen er i drift pusses gårdens fasade opp. Etter at Storgata ble til gågate som følge av OL i 1994, framstår gården som en stilig, gammel, godt vedlikeholdt bygård. Men det skjer ting bak fasaden. Både bygge-, bruksmessig og på eiersiden.
I februar 2012 søker Skjønsberg kommunen om å bygge om andre etasje til hybelbygg. Nærmere bestemt 11 hybler samt 4 fellesbad. Hver av hyblene var på ca. 15 m2. 9 av hyblene var plassert i den delen av bygget som vender ut mot Elvegata. Etter at ombyggingen var fullført, ble bygget solgt i 2014 til Lykstad og Owren Eiendom AS. Norsk Mottaksdrift AS er hovedaksjonær i eiendomsselskapet og drives av de samme personene. Som navnet tilsier, har de spesialisert seg på å tilrettelegge for asylmottak. Etter hvert har de kjøpt opp en rekke bygårder i Storgata som; Storgata 83, der Spot Fashion Shop holder til. Likeså bygningene der Smuget, Nikkers og Cactus Frisør leier. Videre har de kjøpt opp Storgata 63, der kafè Opus er. Storgata 63, Wiese gården og Storgata 103A. [1] Selv er de opptatt av å presisere at det å huse flyktninger ikke må blandes sammen med eiendomsvirksomheten, men uansett er det nærliggende å se dette i sammenheng. Enten det er snakk om regulær hybelutleie eller asylmottak, vet alle at dette skaper en økt risiko for brann. Spesielt med gamle trehus som ligger i sentrum nær skjenkesteder og festlokaler. Hybler leies ofte ut til studenter, som gjerne benytter hybler midt i sentrum til vor- og nachspiel.
Noter
[1] Kilde: Artikkel i GD 28. oktober 2015. Artikkelforfatter Kine Søreng Hernes.
Brannen
Natt til søndag 22. januar 2017 skjer det som ikke skal skje. Ca. kl. 04 går brannalarmen. Det brenner i Storgata 81. Til tross for at brannvesenet kom raskt tilstede fordi det var direkte kobling til brannstasjonen, lyktes det ikke å redde bygget. Så mange som 50 brannmenn var i aksjon, men da brannen var over ble det fastslått at bygget var totalskadd. 15 personer ble husløse, og de to forretningene i første etasje gikk med i flammer, vann og røyk. Heldigvis gikk ingen liv tapt, men det verneverdige bygget var borte for alltid. Tragisk var det og at brannen startet på grunn av en persons uforsiktige omgang med en lighter i påvirket tilstand.
Dette viser hvor sårbar trebebyggelsen i Storgata er, og hvor vanskelig det er å sikre gamle verneverdige trebygg når brann først oppstår, til tross for sikringstiltak med direkte varsling og slokningsanlegg.
Spørsmålet en naturlig sitter igjen med er om det burde vært strengere krav til hva slags virksomhet som slike gamle verneverdige trehus skal kunne brukes til? Leiligheter i sentrum har det alltid vært, men ombygging til hybler og asylmottak øker alltid faren for uforutsette hendelser som brann.
Ikke første gang det brenner i Storgata
Det er ikke første gang Storgata i Lillehammer har vært utsatt for brann. I nyere tid kan nevnes:
- 1982. Storgata 75, Helleberggården brenner ned. Gården ble totalskadd og gjenreist. Ikke med identisk fasade, men i en nyere utgave. Brannmur ble bygget på begge sider.
- 1999. Storgata 65. Brann i G. C. Lundes bakeri.
- 2000. Storgata 108. Th. Lundegården blir totalskadd i brann. Gjenreises i gjenkjennelig, men ikke lik fasade.
- 2002. Storgata 71. Moens Eftf. Her klarer brannmannskaper å slokke brannen før den tar skikkelig fyr.
- 2005. Brann i Wiesesgate.