Innlandet fylkesarkiv / IKA Opplandene (KO)

Tilbake

Økende økonomiske ulikheter

Hvordan den økende velstanden med oljen som lokomotiv har påvirket den norske økonomien og menneskene som bor i dette anderledeslandet, er viktig å ha som et bakteppe når en skal se på den norske velferdsstaten slik den har utviklet seg. Er den kjennetegnet ved at alle har lik rett til velferdstjenester? Har alle nordmenn med høy og lav inntekt samme tilgang til offentlige helsetjenester, utdanning og så videre? Slik som målene ble satt rett etter krigen. Ikke å forglemme at de universelle tjenestene skulle holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke skulle ha behov for å kjøpe andre tjenester i det private markedet!

Alle disse målene for velferdsstaten er hver for seg omfattende. I denne sammenhengen er det inntektsutviklingen som står sentralt. Ideelt skal det fange opp alle inntekter en person mottar, både lønns- og kapitalinntekter i tillegg til frynsegoder. Tilgangen på fellesgodene og ikke minst kvaliteten på disse kontra framveksten av alternative tilbud må bli en del av det totale bildet. I hele etterkrigstiden har lik rett til høyere utdanning for hele befolkningen. Dette er og vært en villet politikk, og som utvilsomt har bidratt til at Norge relativt sett kommer godt ut, sammenlignet med mange andre europeiske land.  Men de siste 20-30 årene har dette endret seg. Rolf Åberge og Jørgen Modalsli[1] peker på noen bakenforliggende elementer. Skattereformer med lavere beskatning av kapitalinntekter som blant annet gjør det mer lønnsomt å ta ut aksjeutbytte,  deregulering av kapitalmarkedet (lettere å låne penger) samt effekten av oljenæringen.

På 1990-tallet økte inntektsandelene til de rikeste mer i Norge enn i de fleste andre europeiske landene. Dette skyldes blant annet effekten av 1992-skattereformen hvor kapitalinntekt ble beskattet med en sats på kun 28 prosent uansett beløpets størrelse. Denne endring av reglene gjorde det lønnsomt å ta ut utbytte fra selskapene.

Både i Sverige, Storbritannia og USA falt andelen av den totale inntekten til den rikeste 1 prosenten fra 20 prosent tidlig på 1900-tallet til under 10 prosent i etterkrigstiden. Mens Sverige, som Norge, har hatt en økning fra begynnelsen av 1990-årene, begynte denne økningen tidligere i Storbritannia og USA. I USA er toppinntektsandelen nå 19 prosent, mens den ikke har vært så høy i Norge siden tidlig på 1900-tallet.[2] 

Det er tidligere vist til det som kalles Gini-koeffisienten. Den varierer mellom 0 og 1. Dersom alle i Norge hadde helt lik lønn, så ville Gini-koeffisienten ha blitt lik 0. Dersom all lønn bare tilfalt en enkelt person i landet, ville den ha blitt lik 1.

Figuren over viser Gini-koeffisienten for månedslønn fra 1997 til 2017. I 1997 var Gini-koeffisienten 0,165. I 2017 var den steget til 0,208. Det innebærer en betydelig økning i skjevfordeling i lønna de siste 20 årene.[3]

Et annet interessant trekk er at lønnsforskjellene øker mye mer i offentlig sektor enn i det private. Fra 2008 til 2017 har Gini-koeffisienten i offentlig sektor steget med 21,4 prosent, mot 7,7 prosent for privat sektor. Lønnsforskjellene øker altså klart raskere i stat og kommune enn i det private næringslivet.[4] En viktig forklaring ligger i de økte lederlønningene, og ledere er det blitt mange av. Etableringen av de mange direktoratene, selvstendige statlige foretak og andre offentlige institusjoner, har skapt et ledernivå med lønninger i millionklassen. Det er ikke lenger uvanlig med ledere og/eller fagpersoner som har høyere betalt enn statsministeren.

Innvandring bidrar til økende forskjeller.

Innvandring er og en viktig grunn til at inntektsforskjellene øker. Det er spesielt innvandring fra fattige land som bidrar til dette. Folk med liten eller ingen utdanning og manglende språkkunnskaper, har liten sjans til å lykkes på arbeidsmarkedet. Skulle de være så heldige å få jobb er de som regel dårlig betalt.  I tillegg har de gjerne store familier, og noen kommer fra kulturer hvor det ikke er vanlig at kvinner er i arbeid. Dermed blir det mange som skal dele på en liten inntekt.

I 2014 publiserte Fafo en rapport som tok for seg effektene av integreringstiltakene i de nordiske landene. Også her ble økt økonomisk ulikhet nevnt som en konsekvens av innvandringen: 

«Men vi ser også at økt etnisk og kulturelt mangfold i de nordiske landene har gått i hånd i hånd med økt ulikhet – ‘mangfoldet’ gjelder også i levekår, inntekt og muligheter. Det er lite eller ingenting som tyder på at etnisk mangfold i seg selv er noen trussel mot den nordiske modellen. Derimot kan det tenkes at økt økonomisk ulikhet kan bli det. En viss ulikhet i levekår er åpenbart ikke i konflikt med den nordiske modellen. Samtidig er relativt små økonomiske forskjeller mellom folk, samt muligheten til sosial mobilitet framhevet som sentrale kjennetegn.»

Innvandring har over tid blitt en av de viktigste faktorene når det gjelder økende ulikhet i det norske samfunnet. [5] Den andre grunnen er som vist at de rikeste i Norge har fått mer i inntekt. Både på grunn oljen og utbytte av kapital som beskattes lavere.

Oppsummering

Artikkelen spenner over en tidsperiode på om lag 200 år. Det vil si noen år før den industrielle tid og fram til dags dato. Temaet omhandler hvordan inntekter og til dels formue, som grunnlag for levestandarden har endret seg i denne perioden, og hvordan denne har blitt fordelt på de ulike samfunnsgrupper i befolkningen.

På 1800 tallet var forskjellen mellom de ulike grupper av befolkningen stor. Det vil si at fordelingen av landets formue og inntekter var svært ujevnt fordelt. Mens en liten prosentandel av befolkningen var til dels svært velstående (mellom 1 og 2%), var store deler av befolkningen tilsvarende fattige, og mange levde så vidt over sultegrensa. Kilder bekrefter at mange var avhengig av fattigunderstøttelse for å opprettholde livet. Selv om forventet levealder var under 50 år, var allikevel situasjonen i Norge nok bedre enn i mange andre land i Europa på samme tid. Noe av grunnen til dette var en stor grad av mobilitet også blant den fattige delen av befolkningen. Dette gjorde det mulig å drive ulike former for næringsvirksomhet. Eksempelvis fiskeri, skogbruk, bergverk, håndverk, handel o.l.

Det største skillet gikk mellom folk som eide egen jord og de eiendomsløse. I byene gikk skillet mellom de som tilhørte borgerskapet, med borgerbrev som innebar rett til å drive handel. Det gjaldt både muligheten til økonomisk utbytte, trygghet og politiske rettigheter. Bønder med egen gård kunne forvente et forholdsvis stabilt liv med et sikkert utkomme.

Det er tre faktorer som peker seg ut som drivkraften bak inntekts- og formuesfordelingen, og fordelingen av denne. Den første er overgangen fra naturalhusholdning til en pengebasert økonomi. Den andre er industrialiseringen og overgangen fra et jordbruksbasert til et industrisamfunn. Den tredje er den politiske utviklingen fra å være underlagt Danmark, unionen med Sverige og innføringen av parlamentarismen med embetsstatens fall. Grunnlaget mot en selvstendig nasjon basert på demokratiske styringsprinsipper ble gradvis skapt gjennom hele 1800 tallet. Sammen var disse faktorene drivkraften bak befolkningsutviklingen, nærings- og sysselsettingsstrukturen og den økonomiske veksten. Alle framstår som viktige med hensyn til å påvirke inntekts- og formuesfordelingen i befolkningen.

Konklusjonen med hensyn til inntekts- og formuesfordelingen gjennom hele 1800 tallet blir at de rikeste var relativt sett mye rikere enn tilfellet var utover på 1900 tallet. Videre var det på 1800 tallet et større skille mellom de tre nivåene. Med de aller rikeste handelselitene på toppen, ned til embedsmenn og de store bøndene og videre ned til håndverkerne, arbeiderne og de eiendomsløse.

 1900 tallet fram til utbruddet av andre verdenskrig viser et samfunn i store endringer. På 1920 tallet var Norge blitt en industrinasjon og en del av den internasjonale markedsøkonomien. Urbaniseringen skøyt fart og arbeiderklassen ble den nye store samfunnsklassen.

Hele mellomkrigsperioden var preget av stor arbeidsledighet med påfølgende arbeidskonflikter. Offentlige tiltak bar dette preg av å være nødhjelp. Mange steder opplevde arbeidsfolk og deres familier ren nød. Kunnskapene om hvordan økonomiske prinsipper fungerte var mangelfull. Dette førte til myndighetenes tiltak ofte var med å forsterke krisa. Dette gjorde at forskjellene mellom de ulike klassene fortsatte å være var veldig høy helt fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Det skjedde et dramatisk fall i den økonomiske ulikheten allerede i det første krigsåret i 1940, og den fortsatte å falle gjennom hele krigen. Etter krigen fortsatte fallet i ulikhet fram til 1953. Deretter holdt den seg på et stabilt lavt nivå fram til 1980.

Etter krigen var det bred politisk enighet om å bygge ut ulike velferdsordninger, der målet var å sikre alle samfunnslag en god livsstandard. Men gjenreisningen og gjenoppbyggingen etter krigen måtte gjennomføres ut fra en streng sentral politisk plan og styring. Dette var det bred politisk enighet om. Styresmaktene var videre klare på at det såkalte sosialdemokratiske prosjektet skulle realiseres. Dette besto i at den norske velferdsstaten skulle realiseres gjennom å kombinere økonomisk planlegging og samfunnsstyring med politisk frihet og personlig tiltakslyst.

Den norske velferdsstaten skulle være kjennetegnet ved at alle skulle ha lik rett til velferdstjenester. Alle nordmenn med høy og lav inntekt skulle ha samme tilgang til offentlige helsetjenester, utdanning og så videre. Universelle tjenestene skulle holde så høy kvalitet at folk med høyere inntekter ikke skulle ha behov for å kjøpe andre tjenester i det private markedet. At de fleste benyttet seg av offentlige tjenester, var sett på som en forutsetning for velferdsstaten.

I Norge skulle velferdsstaten i stor grad være finansiert gjennom allmenn beskatning, det vil si skatter på inntekt, forbruk og formue som ikke er direkte knyttet til velferdsytelser. De fleste offentlige tjenester skulle være gratis eller kun pålagt en liten egenandel. Dette prinsippet var gjeldende politikk, satt ut i livet helt fram til 1980 tallet. Nyliberalistisk tankegods ble via høyresiden etter hvert satt ut i praktisk politikk. Allmenn direkte progressiv beskatning ble delvis erstattet med ulike typer indirekte beskatning. Skattelettelser og lavere direkte beskatning på kapitalavkastning slo positivt ut for folk med høy lønn og store formuer. Egenandeler på offentlige tjenester har skutt i været og økt privatisering av offentlige tjenester har bidratt til å rive ned velferdsstaten slik målet var de første tiår etter krigen. Selv Arbeiderpartiet har forlatt sine grunnholdninger og er på vei inn i borgerlig mønster i den praktiske politikken, i sin søken etter de store velgermassene.

Oljen har gjort nasjonen Norge til et rikt land, men noe har gått galt i velferdsfordelingen. Den rikeste delen av befolkningen øker relativt sett og de fattige sakker stadig lenger akterut. Innvandring har vært pekt på som en viktig faktor, men den er kun en av mange.

Artikkelen gir ikke rom for å se nærmere på konsekvensene av en slik utvikling, men på sikt vil den kunne true velferdsstaten slik vi kjenner den. Tatt i betraktning at dette ikke er et særnorsk problem, men et internasjonalt trekk. Sammen med økt polarisering mellom grupper, demokratier på vei mot diktatoriske styringsprinsipper, migrasjon med økende innvandringsfrykt og internasjonal destabilisering. For å nevne noen trekk som vokser raskt. 

For en historiker blir en stadig oftere minnet på hvor viktig det er å se ting i sammenheng, dra lærdom av historiske hendelser, i en turbulent tid der faresignalene er mange.

Forrige side