Reformer og oppgaver
Da utviklingen skøyt fart etter krigen var det etter hvert blitt et behov for reformer i forvaltningen. Ikke minst gjaldt dette i fylkeskommunen. Den gamle fylkeskommunen hadde i grunnen skranta i mange år, og hadde vært i veien for mer moderne planlegging og drift.
I 1954 kom det en felles kommunelov for herredskommuner og byer. Selv om loven fortsatt slo fast at fylkeskommunen fortsatt skulle bestå av herredskommuner. Var den et bevis på at herredskommuner og bykommuner måtte ses i sammenheng. Etter hvert skal vi se at synet på at byene måtte inn som medlemmer av fylkeskommunen på linje med landkommunene slo rot.
Scheikomiteen
Det var ikke lenger noe praktisk forskjell mellom by- og landkommuner. Hele behovet for reformer førte til at et i 1946 ble nedsatt en Kommuneinndelingskomite. Komiteen fikk Fylkesmann Nicolai Schei som formann. Først og fremst la den grunnlag for de endringer i kommuneinndelingen som fant sted på 1950 og 60- tallet. Der antallet herreder og byer ble redusert med nesten 300. Men vi skal se at komiteen også fikk betydning for de strukturelle endringene i fylkeskommunen som fulgte.
Schei komiteen la fram sin innstilling i 1951. I innstillingen ble det lagt vekt på de strukturelle likhetene som var skjedd over tid mellom by- og landkommuner, og at det var et stort interessefellesskap mellom byene og dets omland. Konklusjonen var at byene måtte med i fylkeskommunen på lik linje med landkommunene.
Schei komiteen vurderte også hvordan en ny fylkeskommune skulle organiseres, og hvilke oppgaver den skulle påta seg. Den fylkeskommunen komiteen samlet seg om lå i at den som fellesorgan for større distrikter løser oppgaver som er for omfattende og store for primærkommunene, men som samtidig bygger videre på selvstyreprinsippet.
Av kjerneoppgaver fylkeskommunen skulle ivareta var: helsevesenet i videste forstand, kommunikasjon, utjevning mellom kommunene, videregående opplæring og el. forsyning.
Lex Ulrik
Nicolai Schei la grunnlaget for debatten om kommuner og fylkeskommuner som preget 1950 tallet. Og det va særlig byenes medlemskap som var gjenstand for debatt.
Kommunalminister Ulrik Olsen deltok aktivt i debatten som fulgte. I et foredrag han holdt i 1956, og som ble gjengitt i Kommunalt Tidsskrift, ga han uttrykk for sine tanker og ideer. Hans tanker ble gitt et eget navn: Lex Ulrik. Han ga uttrykk for at flere oppgaver måtte flyttes over til fylkeskommunen, men en forutsetning var at de besluttende organer måtte få en sammensetning som bedre representerte folkeviljen. Fylkestingets medlemmer måtte velges gjennom direkte valg. Videre ville Olsen finansiere fylkeskommunen gjennom direkte beskatning, ikke via den gamle partisjonsbeskatningen. Dermed kunne kommunene slippe å tenke på bidrag til driften av fylkeskommunen. Ulrik Olsen ville omdanne fylkeskommunen fra en sekundær kommune til en primærkommune, med valg og organisering lik andre primærkommune. Tanken om en egen administrasjon og en endring av fylkesmannen som den øverste administrative leder hadde ennå ikke modnet.
Fram til 1964 hadde fylkeskommunen ansvaret for følgende funksjoner:
- I svært begrenset omfang drift av sykehus. Det dreide seg gjerne om kjøp av tjenester fra sykehus drevet av organisasjoner o.l.
- Samferdsel: Drift og bygging av fylkesveger. Tildeling av løyver innen samferdselssektoren. Se også Samferdsel i Oppland.
- På skolesektoren var det noen landbruksskoler, husmorskoler og enkelte yrkesskoler samt gymnas (videregående skoler).
- Fylkeskommunen hadde ansvaret for fordelingen av statlige utjevningstilskudd til herredene (skatteutjamningsmidler).
- Fylkeskommunen var med å finansierte virksomheter drevet av i hovedsak herredskommunene selv.
Fylkeskommunen fungerte dessuten som et økonomisk utjevningsorgan, der fattige landkommuner fikk overført midler som stammet fra rikere landkommuner.
Fylkesreformen i 1976
Fylkeskommunen ble opprinnelig etablert for å gjøre det mulig å bevare kommunal kontroll over beslutninger og forvaltning av oppgaver som angikk et begrenset geografisk område. Fylkeskommunene var kommunenes kommune – et samarbeidsorgan for kommunene i fylket i saker hvor den enkelte kommune blir en for liten enhet. Fylkestinget var en forsamling representanter for «samarbeidspartnerne» – kommunene i fylket.
Med hjemmel i lov nr. 43 av 13. juni 1975 om ikrafttreden av endringene i fylkeskommuneloven, ble det høsten 1975 for første gang holdt direkte valg til fylkestinget. Disse tok over den politiske styringen over fylkeskommunen fra 1.1. 1976. Etter 1976 skulle fylkeskommunen rolle og posisjon bli endret.
Fra 1.1. 1977 ble det innført direkte skatt til fylkeskommunen. Dette var reformer som gikk på finansiering og politisk styring.
Den viktigste administrative endringen var ansettelsen av en ny administrativ leder, fylkesrådmannen. Han overtok fylkesmannens rolle som øverste administrative leder.
Etter anbefaling fra Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen ble det oppnevnt særskilte organisasjonsutvalg i forbindelse med omorganiseringen av den fylkeskommunale organisasjonens administrasjon. For Oppland sin del oppnevnte fylkesutvalget Sigurd Østlien, Hans Chr. Endrerud og Stein Clementz til å fungere som organisasjonsutvalg. Etter forslag fra fylkesordføreren, vedtok fylkesutvalget i møte 26. mai 1975 å utvide organisasjonsutvalget med Ola Dahl og Ola Ødegård.
Det dukket raskt opp et viktig prinsipielt spørsmål: Hvilken status skulle den nye fylkeskommunen få vis a vis kommunene? Frykten for at fylkeskommunene skulle bli en slags overkommune overfor kommunene, med tilsyn og kontrollfunksjoner. Dette var imidlertid en grunnløs bekymring. Lovgiverne var nemlig klar på at det var den lokale statsforvaltningens oppgave å ivareta disse funksjonene gjennom fylkesmannen, fylkeslegen, skoledirektøren og for vårt område statsarkivene. Fylkeskommunen derimot skulle sidestilles med andre kommuner med ansvaret for angitte oppgaver, nemlig: helse- og sosialinstitusjoner, videregående skoler, veier og samferdsel. En ny oppgave som etter hvert ble bygget ut var kultursektoren. Dette førte etter hvert til opprettelsen av en egen kulturetat på linje med de øvrige etater.
Et viktig trekk i åra som fulgte var veksten i den fylkeskommunale administrasjonen. Denne vokste raskt, og speilet den politiske organiseringen. Denne innebar overgangen fra de tidligere nemder til hovedutvalg. Disse skulle være rådgivende organer for saker som skulle behandles og avgjøres i fylkesutvalg og fylkesting. Og etter hvert ble utvalgene også gitt avgjørelsesmyndighet slik at fylkestinget ble avlastet for saker. De vanligste hovedutvalgene var: administrasjon/personalforvaltning, undervisning, kultur, samferdsel, helse/sosial og næring. Hovedutvalgene hadde gjerne månedlige møter, mens fylkestinget var samlet ca 4 ganger i året.