Tilbake

Skrevet av: Svein Amblie
Dato: 24.11.2016

Elevsamfunnet Brage

Gymnassamfunn har eksistert ved de fleste videregående skoler som ble etablert på midten av 1900-tallet eller før. Lillehammer videregående skole er ikke noe unntak. Tvert imot hadde de et samfunn som holdt det gående i en lang periode av skolens snart 160-årige historie.

Innhold i artikkelen

1. Brages lover
2. Arkivmaterialet
3. De første årene
4. 1900-tallet
5. Okkupasjonstiden
6. Etterkrigstiden
7. 1950-tallet
8. 1960-tallet
9. 1970-tallet
10. Brageballet
11. Tidsskrifter
12. Sluttord

Elevsamfunnet Brage, som ble formelt stiftet i 1881 og forsvant engang på 1970 tallet, er en spennende lokalhistorisk reise i Lillehammer sin skolehistorie. En tidsepoke på ca. 100 år. Dette gjør den til en av Norges lengstlevende skolesamfunn. En tidsepoke der skolen skiftet status fra å være en skole for minoriteten av borgerskapet, unge menn med ambisjoner og velstående foreldre, og fram til en tid da velferdsstaten gjorde det mulig, og etter hvert vanlig å fullføre en 3-årig videregående utdanning etter ungdomsskolen.

Utover på 1970 tallet var det som var igjen av gymnassamfunnet det årlige juleballet. Som etter hvert utviklet seg fra et ball til en fest som ikke lenger kunne kalles stilig. Den type fester ble naturlig nok etter hvert flyttet til andre arenaer. Likeså samfunnsdebatter og politiske diskusjoner. Selv om rektor ivret for at Brage skulle fortsette som et aktivt lag, måtte han erkjenne at tiden for det tradisjonsrike gymnassamfunnet etter hvert var over.

Brages lover

Brages lover ble vedtatt i 1882. Grunnloven ble formulert på følgende måte:

Nettopp det siste, at det be oppfordret til å drive teatervirksomhet skulle få betydning i årene som fulgte.  Opp gjennom årene ble det vedtatt flere mindre lovendringer, blant annet når det gjaldt å diskutere og ta stilling til politiske tema i tiden.

Arkivmaterialet

Arkivet etter Brage må defineres som et privatarkiv, men av naturlige årsaker, ikke minst av hensyn til proveniensprinsippet[1], oppbevares de fleste av disse arkivene sammen med skolearkivet for øvrig i depotet til fylkeskommunene. Sperrefristen på det som kan defineres som personsensitivt materiale er 60 år[2]. 

Medlemsprotokollene, eller referatsprotokollene er verdifulle og gir god innsikt i hva som skjedde på det enkelte styremøte og medlemsmøtene, som i mange sammenhenger utgjorde samme møte. Det er i disse protokollene vi får innsikt i samfunnet, og hva som opptok og engasjerte ungdommen opp gjennom årene. Videre hvordan samfunnet fungerte og hva som engasjerte til ulike tider.I tillegg til møteprotokollene ble det parallelt ført såkalte kritikkprotokoller. Disse er ofte mer utfyllende og beskriver møtet med litt andre ord, gjerne rettet mot enkeltpersoner og hendelser som ikke framkommer i referatprotokollene.   

En like viktig kilde er tidsskriftene, der elevene selv forfattet artikler, referater, dikt, omtaler og referater. Her får leseren en unik innsikt i hva som opptok ungdommen hvordan formuleringer, interesser og syn på samfunnet lokalt og nasjonalt endret seg over tid.

---

Noter

[1] Handler om arkivenes opphav og viktigheten av å holde arkiver samlet over tid til tross for organisatoriske endringer eller skiftende tilhørighet.

[2] Lov om behandling av personopplysninger §. 2. 

8) sensitive personopplysninger: opplysninger om.

a) rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning,

b) at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling,

c) helseforhold,

d) seksuelle forhold,

e) medlemskap i fagforeninger.

De første årene

Allerede i skolens første leveår på 1860 tallet ble det gjort forsøk på å stifte elevsamfunn. Concordia som den første rundt 1860, og i 1868 kom Foreningen av 1868.

Det ble skrevet innlegg i byens avis og diskusjonene dreide seg om seriøse emner fra politikk til kunst. Foreningen ble avløst av Oppmuntringen i 1876. Møtene holdt til i Olstads hotell, der diskusjonene foregikk over punsjbollen og bruk av tobakk i form av langpiper. Blant medlemmene finner vi personligheter som Carl S. Lumholtz[1]. Disse punsj-drikkende diskusjonene var noe som den nye rektoen Caspar Knap[2] som ble ansatt i 1880, mislikte sterkt.  Han forlangte derfor at møtene skulle stilles under skolens kontroll. Noe elevene oppfattet som sensur og følgelig mislikte så sterkt at de la ned hele virksomheten. Men allerede våren 1881 tok aktiviteten seg opp igjen. Foreningens navn ble endret til Brage[3].

Interessen for den nye foreningen var stor. Vanligvis ble det på møtene holdt et innledende foredrag, som ble fulgt opp med ivrig diskusjon og meningsutveksling. Temaene speilet tiden. Det var politiske diskusjoner. Temaene kunne være statsrådsaken, den kjente riksrettssaken mot regjeringen Selmer som skjedde i 1884.[4] Kunst og litteratur. Konkrete formuleringer på saker som ble debattert var: «Om fordomme», «Bør den klassiske dannelse foretrekkes for realdannelse?» «Avholdssaken» og «Om kvindens emansipasjon.» Av Brages første medlemmer var Hans Aanrud[5] og Karl Konow[6]. Litt senere kom menn som Axel Thallaug[7] og Johan Lunde[8]

Utover på 1880 tallet fulgte det imidlertid flere dødperioder i samfunnet.  Noe som ble tilskrevet synkende interesse og lavere elevtall ved skolen. Men interessen for Brage viste seg igjen allerede i 1901 etter initiativ av Hans P. Lødrup.[9] Jens Meinich Colbjørnsen[10] og Yngvar Aas[11]. Disse tre hadde og stor betydning for at foreningen igjen ble aktiv.

De naturlige diskusjonstemaene ved århundreskiftet var unionsspørsmålet, forsvar, målsak og utenrikspolitiske saker. Jens M. Colbjørnsen viste seg som en eminent tegner. Dette kom til uttrykk i hans mange illustrasjoner i tidsskriftet Brage.

Ved stiftelsesmøtet i 1900 ble det innstiftet en orden. Ordensbåndets farger skulle være lyseblått og hvitt. Navnet lød: «Per ardua ad astra.» Som kan oversettes til Gjennom gjenvordigheter(gjenvinning) til stjernene. De første ridderne av ordenen var naturlig nok de to initiativtagerne Jens M. Colbjørnsen og Birger Bøhmer[12]. Disse ble da også ordenens første riddere.

Året 1900 var et merkeår for skolen.  Da gikk skolen over fra å være statlig til å bli kommunalt drevet. Til en kommunal høyere allmennskole som det het. Fra da av kom jenter inn som elever ved skolen. Den første kvinnen som entret talerstolen og holdt foredrag var Agnes Lødrup. Søster til Hans Lødrup. Hun holdt foredrag om «om forholdene ved de tyske universiteter og om de tyske studenters liv». Et foredrag som visstnok vakte begeistring. 10 år etter ble den første kvinnelige formann valgt, Daisy Vogt.

---

Noter

[1] Carl Sofus Lumholtz var en norsk oppdagelsesreisende, etnograf og forfatter. Han ble utdannet cand.theol. i 1876, og slo seg ned i USA omkring 1890. Lumholtz oppdaget flere nye plante- og dyrearter og studerte indianere i Mexico i årene 1890-1910. Født: 23. april 1851 i Fåberg. Døde: 5. mai 1922, Saranac Lake, New York, USA. (Kilde: Wikipedia)

[2] I følge folketellingen av 1885 for Lillehammer var han ca 50 år, gift og hadde tre døtre. Født i Fredrikshald, men hadde bl.a. bodd i Tromsø der barna ble født på 1860 tallet.

[3] Brage er i den norrøne mytologien guden for diktning og skaldekunst. Rollen som diktergud deler han med Odin. Brage var meget klok og veltalende. Han er også kjøkkenmesteren i Valhall. Brage er sønn av Odin og gift med Idunn.

[4] Bakgrunnen var statsrådsaken og dommen la grunnlag for en parlamentarisk styreform og dannelsen av politiske partier.

[5] Hans Aanrud var forfatter. Han ble født på gården Aanrud i Auggedalen i Vestre Gausdal. Han var flittig og dyktig på skolen, og begynte å studere jus, men gikk senere over til filologi. (Wikipedia)
Født: 3. september 1863, Auggedalen.
Døde: 11. januar 1953, Oslo.
Filmer: Storfolk og småfolk.
Bøker: Sidsel Sidsærk, Sidsel Langröckchen …, Fortellinger i utvalg. (Wikipedia)

[6] Født 1865, fra Vang i Valdres. Utdannet jurist, men av helsemessige grunner og kunstnerisk talent valgte han å bli kunstmaler. Han utdannet seg både i Paris og München. Han malte båe landskaper og portretter. Han var og en dyktig skribent og utga artikler i en rekke aviser.

[7] Axel Andreas Thallaug (født 15. april 1866 i Lillehammer, død 17. mars 1938) var en jurist og politiker. Han var sønn av brukseier Gulbrand Amundsen Thallaug og Marie Emilie Lystad. Tok juridisk embetseksamen i 1889. Praktiserte som overretssakfører i Lillehammer fra 1917.Var stortingsrepresentant for Høyre i perioden 1904-1918. Var ordfører i Lillehammer 1903, 1912-1922. Medlem av Nobelkomiteen fra 1931 til ut 1933. Han ble tildelt 7. juni-medaljen, en medalje som ble tildelt til minne om Unionsoppløsningen i 1905. Den fikk han i kraft av å være stortingsrepresentant i den perioden unionsoppløsningen fant sted.
Han var gift med Julie Louise Augusta Prytz Thallaug, og sammen hadde de seks barn. Gulbrand Thallaug, Harald Thallaug, Haakon Thallaug, Ingeborg Thallaug Arvesen, Erik Thallaug og Anne Marie Thallaug Storvold. (Kilde. Wikipedia).

[8] Johan Peter Lunde var sønn av overlærer Knud Truls Wiel Lunde (1827-1915) og Mariane Sophie Brun (1835-1911), og ble gift i 1894 med Helga Tomine Johannessen (1871-1895). Han ble geistlig, med en variert karriere som lærer og prest flere steder i landet, før han avsluttet som biskop i Oslo fra 1922 til 1937.

[9] Hans Peter Elisa Lødrup, født i Skien, norsk journalist og politiker (H). Redaktør av Riksmaalsbladet 1912–16, medarbeider i Aftenposten 1914–17 og 1923–30, redaktør (og eier) av Lillehammer Tilskuer 1930–40. Lødrup var i mange år medlem av Oslo bystyre og formannskap og hadde en rekke tillitsverv i Høyre og pressens organisasjoner. Utgav bl.a. Efter krigen. Politikk ute og hjemme (1925), Gustav Vigeland (1944), Vinjesvingen (1945), Det store oppgjør (1945). (Kilde: Det store norske leksikon)

[10] Jens Meinich Colbjørnsen var født i Søndre Land i 1882. Mye tyder på at han ifølge folketellingen av 1910 hadde flyttet til Haugesund der han hadde jobb som fullmektig ved Byfogeden. Han var på det tidspunkt fortsatt ugift.                 

[11] Født på Lillehammer 1884. Studerte juss. I Christiania i 1910.

[12] Birger Bøhmer var sønn av handelsmannen Johan Henrik Bøhmer og Agnete Bøhmer. Forretningen og boligen var Storgata 41.   

1900-tallet

Bragianerne, på begynnelsen av 1900 tallet, var opptatt av viktig samfunns-spørsmål.   Dette framkommer av de fyldige referatsprotokollene som Loven påla å føre på hvert møte. Møtevirksomheten startet i september hvert år og varte til januar i det påfølgende år. Møtene var relativt hyppige, og her sto sentrale nasjonale samfunnsdebatter i sentrum. Slik som unionsoppløsningen, republikk kontra kongedømme, kvinnesak og kampen for allmenn stemmerett, militarisme, anarkisme og konfirmasjon. 

Det startet gjerne med at en bragianer, eller en utenfra, holdt et innledende foredrag, og så fulgte livlige debatter og menings utvekslinger som gjerne varte inntil 2-3 timer.  Så det generelle samfunnsengasjementet var det ikke noe i veien med. Referatene var fyldige og de gir et godt innblikk i hva som opptok gymnassamfunnet i det aktuelle tidsrommet.

Foruten mer samfunnspregede emner, hente det at medlemmer holdt foredrag om egne opplevelser. Som for eksempel da Frøken Vogt i 1913 holdt foredrag om «hvorledes hun hadde hat det i et besøk på et fransk kloster i England. Hun gav os indsikt i klosterlivet og dets kjedsommelighet. For kjedelig maa det vel være naar mesteparten av dagen skal tilbringes i et kapel, og man ikke har lov til å snu seg i sengen om natten.» [1]

Fra 1914 opptok naturlig nok krigen og dets følger mye oppmerksomhet. Ellers var det gjerne ulike former for underholdning på medlemsmøtene. Som dans, spilling, teater og høytlesning fra ulike forfattere.

I årene rundt 1917 var aktiviteten i foreningen relativt lav. Aktiviteten var knyttet til en relativt liten gruppe medlemmer. Fra 1920 derimot, tok aktiviteten seg opp igjen, mye takket være samfunnets daværende formann Haakon Thallaug[2] som allerede som gymnasiast utpreget seg som en glimrende foredragsholder. Viktige debattemaer på denne tiden var målsaken, Grønnlandssaken[3] og kvinnesaken.  Den direkte årsak til at kvinnesaken dukket opp igjen det semesteret var Per Sætre som tok til orde for å begrense kvinners adgang til Gymnaset.

I tillegg til det som kan kalles opplysende eller belærende foredrag, var det mange rene innledninger til diskusjon, og mange var politiske. Polariseringen blant elevene, fra det radikale venstre til det ytterste høyre. Og fram mot 1930 tallet var polariseringen sterkere enn noen gang. Som i samfunnet ellers. Utover på -30 tallet var det urolige tider i Europa. Preget av økonomiske vanskelige tider og fascistiske strømninger på frammarsj. I Tyskland overtok Hitler makten i 1933. Dette preget også det politiske bildet i Norge. Det ville være en overdrivelse å påstå at Brage i hovedsak ble en arena for politikk. I 1935 tok man allikevel konsekvensen av den økende politiske interessen og foretok en lovendring som tillot utenforstående å holde foredrag om politikk 2 ganger i året. Sovjet-Unionen, nazismen, Karl Marx og NS var oppe som temaer.

Året 1935 var ellers et aktivt år for Brage. Noe som i stor grad tilskrives Wilhelm Børs Lind[4], som var formann i tre skoleår. Gode bidragsytere var også Ole Skrefsrud og Henrik Weisser.  Den kjente Lillehamringen Odd Grythe[5] tok også aktivt del i Brage. I 1936 ble ledervervet ivaretatt av en kvinne, nemlig Irina Kauterpoff[6]. Den fjerde i fjerde i rekken siden starten i 1880.  

Fra 1938 og fram til krigen i 1940 ble betegnet som glansår for Brage. Først og fremst takket være Knut Ramberg[7], Hans Undset Svarstad[8] og Ole Henrik Moe[9]. Førstnevnte viste tidlig at han hadde gode evner både som debattant og skribent. Og i deres tid ble det sørget for at politikken kom enda mer i forgrunnen.  Interessen og frammøtet hadde aldri vært større. Gode foredragsholdere ble engasjert utenfra som Nansenskolens senere grunnlegger Anders Wyller og forfatteren Inge Krokan og oppdageren Thor Heyerdahl. Emnene for foredragene spredte seg fra den tid så berømte tsjekkiske vitenskapsmannen Thommas Masaryk, Rase og reaksjon og Jødedommen. Den kanskje beste diskusjonen kom i stand etter innledende foredrag om tsjekkeren Edvard Beneš, den gang Tsjekkias president og tidligere utenriksminister.

I denne perioden var også en aktiv periode for teatervirksomheten. Flere komedier ble satt opp. De mest populære var av Holberg og Wessel. Særlig gjaldt dette under perioden med Knut Ramberg og Anne Cath Schulerud (Vestly)[10]

---

Noter

[1] Serie A. Møteprotokoller, arkivstykke 14.

[2] Sønn av den kjente juristen Axel og politikeren Axel Thallaug. Haakon ble født i 1903, og utdannet seg etter gymnastiden til jurist i 1928.Han spesialiserte seg på opphavsrett og åndsverkloven. I partnerskap med juristen Eilif Moe dannet de et eget advokatfirma Thallaug & Noe. På folkemunne gikk e under betegnelse Faderen, sønnen og ånden. Thallaug var aktiv underkrigen i den sivile motstanden. Eilif Moe ledet Landsvikoppgjøret i Gudbrandsdalen i 1946.

[3] Grønlandssaken. I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styrelse. Øst på Grønland hadde det vært norske fangstmenn. Etter hvert kjente nordmennene rettene sine krenket, og i 1931 gikk det så langt at nordmenn erklærte at deler av østkysten var norsk land. Det okkuperte området ble kalt «Eirik Raudes Land» Kilde: Wikipeia. 

[4] Vilhelm Børs Lind ble en Ivrig amatørfotograf. Var med på ishavsskipper Martin Pedersens siste ishavstur (1948), og har muligens tatt noen av bildene som ble stilt ut i Aalesunds Museum i 1984. Senere kontrollingeniør. Virkested Ålesund, Kilde Wikipedia

[5] Odd Horn Grythe (født 14. november 1918 på Lillehammer, død 7. februar 1995) var mangeårig kringkastingsmedarbeider. Han begynte i radio, men gikk etter hvert over til fjernsyn, hvor han blant annet ble kjent som skaper og programleder for serien Husker du i en årrekke. Han var sønn av handelsreisende og Ap-politiker John Grythe (1875-1930) og Gunhild Eriksen (1878–1958). Han var først gift med sceneinstruktør Kirsten Sørlie (f. 1926), men ekteskapet ble oppløst i 1958. I 1962 giftet han seg med programredaktør Ada Brita Haug (1934-2014), som var leder av Fjernsynets barne- og ungdomsavdeling 1980-1991. Han var far til blant andre skuespilleren Hilde Grythe (f. 1955), gift med fiolinisten Terje Tønnesen (f. 1955). Odd gjorde i gymnasdagene mye for teatervirksomheten på Lillehammer.

[6] Irina Kautepoff var Russisk flyktning. Hun og hennes familie kom med flyktningeskip fra Arkangelsk i 1920. Irina var bare 2 år da hun ankom interneringsleiren på Jørstadmoen i 1920. Hun bodde de første årene i Raabegården i Storgata 46, men flyttet seinere til fru Nygård Simensen i Storgata 39. Hun var opprinnelig fra fra Moren til Irina, Ekaterina måtte rømme da mannen Aleksander, som var marineingeniør og marinestasjonen i Arkangelsk, hadde ordnet flukt med skipet Kuzjma Mimin. Mannen var med i en frivillig marinestyrke. Senere fikk de opplyst at han hadde omkommet i den russiske borgerkrigen som pågikk fram til 1922, da den hvite arme ble nedkjempet. Kilde: Årbok 15, Fåberg historielag, 1995, side121-122: Artikkel, Russerne som ble gode Lillehamringer. Av Ivar Rønning.

[7] Knut Ramberg, født i Oslo 26. mars 1919. Sønn av handelsreisende Birger Ramberg (f.1891) og Borghild Magnussen (f. 1889.) Gift 1943 med Eva Dagny Ordner.  Studerte ved det filologiske fakultet 1939 – 1943. Deretter studieoppholds i USA 1954-55. Sjefsredaktør Gudbrandsdølen siden 1954. Hadde en rekke verv i lokalpolitikken og innen presseforeninger.

[8] Født 1919 – død 1978. Sønn av Sigrid Undseth og Anders Svarstad. Gift med Kristiane Neeraas Undseth Svarstad. Etter at de giftet seg i 1951 flyttet de til Bjerkebæk i 1951.

[9] Ole Henrik Lindeman Moe (født 11. januar 1920 på Lillehammer, død 29. juli 2013) pianist og kunsthistoriker. Moe studerte ved Sorbonne og ved Universitetet i Oslo inntil 1943, da han ble arrestert av de tyske okkupantene. Fra 1943 til 1945 satt han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han hadde magistergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og hadde også studert kunsthistorie og musikk ved Columbia University og Princeton University i USA. I 1946 debuterte han som pianist. Fra 1966 til 1989 var han direktør ved Henie-Onstad Kunstsenter.

Moe ble i 1980 ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var kommandør av den franske Ordenen for kunst og litteratur. I 1995 fikk han Norsk kulturråds ærespris. Han var barnebarn av sogneprest Ole Moe, bror til arkeologen Anne Stine Ingstad og far til komponisten Ole-Henrik Moe.

[10] Anne-Catharina Vestly (født 15. februar 1920 på Rena, død 15. desember 2008 i Mjøndalen) ble barnebokforfatter og skuespiller. Hun er kjent for en lang rekke barnebøker utgitt fra 1953 til 2004. Bøkene er samlet i serier om ulike hovedpersoner: Ole Aleksander (1953–1958), Mormor og de åtte ungene (1957–1961), Lillebror og Knerten (1962–1974), Aurora (1966–1972), Guro (1975–1981), Kaos (1982–1987) og Ellen Andrea (1992–2004). Vestlys ektemann Johan Vestly (1923–1993) illustrerte bøkene inntil sin død; deretter illustrerte hun selv. Flere av Vestlys bøker er filmatisert, og Vestly spilte selv rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979. (Wikipedia)

Okkupasjonstida

Krigsutbruddet 9. april satte ikke en umiddelbar stopper for Brage. Det ble som vanlig innkalt til åpningsmøte i slutten av august 1940. Møte ble avholdt og det nye styret ble valgt. Men deres virkeperiode skulle bli av kort varighet.

Siste møtet ble avholdt 16. oktober. Deretter ble det lagt ned så lenge krigen varte. Av de av skolens elever som falt under krigen, kjenner vi til at følgende hadde vært medlemmer av Brage: Torolf Bjørnsgaard, Kaare Filseth, Kjeld Haslev, Leif Haslund, Yves Henrichsen, Kai Holst, Ingolf Kapelrud, Tycho Moe, Otto Jacob Offenberg, Olav Sletten, Anders Svarstad, Oddvar Tomter og Edd Martin Traaseth[1]. 

Under krigen var det selvsagt vanskelig å holde liv i slike samfunn som Brage var.  Det ble stiftet et samfunn under navnet Odin i 1943.De var en liten gruppe av 3. klassinger som holdt møter hver uke. De utga en liten håndskrevet avis kalt «Navnløysa». Dretter kom «Baune» i januar 1944. Formålet med disse samfunnene under krigen var i utgangspunktet det same som for Brage.  Foredrag, diskusjoner, musikk og sosiale sammenkomster. Men alt skjedde i en tid da «alt som var gøy var forbudt», som de ble formulert i jubileumsheftet fra 1956.[2] En kveld i 1943 klarte de å få besøk av en utenfra til å underholde. Begeistringen var stor da det viste seg å være Elisabeth Reiss.[3]

Ellers varte disse sammenkomstene i små grupper så lenge krigen varte.

---

Noter

[1] Den 26. april 1940 falt Torolv W. Bjørnsgaard sammen med flere andre soldater etter en trefning ved Hillingen på Kvam. Det ble satt opp minneplater på Hillingen i 1995. Gudbrandsdal Forsvarsforening i samarbeid med Gudbrandsdal krigsminnesamling stod bak tiltaket. Kilde: Fron historielag.
Kaare Krabbe Filseth (født 24. april 1901 i Lillehammer, død 19. september 1944). Han ble henrettet av Gestapo under unntakstilstanden på Hønefoss høsten 1944.Filseth ble var redaksjonssekretær i Gudbrandsdølen 1920-1923 og 1924-1931, bare avbrutt av et år som sekretær i Folkeforbundets informasjonsavdeling i Genève i 1923-1924. Han ble redaktør i Ringerikes Blad i 1938, noe han var frem til sin død. Han ga ikke etter for tysk press om å ansette en nazivennlig medredaktør. Da det ble erklært unntakstilstand i september 1944 utarbeidet SS-Hauptsturmführer Ernst Josef Albert Weiner lister over politiske motstandere, og Gestapo sørget for å likvidere Filseth i trappeoppgangen i sitt eget hjem i Hønefoss. Kilde: Wikipedia.
Kjell Birger Haslev, var født på Lillehammer i1907. Han var med som frivillig soldat i aprildagene 1940. 28. april ble han hart skadet i kampene ved Segalstad bru i Gausdal. Han døde av skadene 28. mai 1940. Kilde: Wikipedia 
Leif Haslund, født 16. mars 120. Utdannet styrmann. Var med i kamper på motortorpedobåten Lyn. Ble sporløst borte på skøyta Blia, som reiste fra Bremnes november 1941 på vei til Shetland. Kilde: Våre Falne, bind III, side 235.
Yves de Castro Henrichsen, født 1916. Ble jagerflyver. Var stasjonert i Little Norway, Canada.  Kom til England i 1942. Omkom i en trafikkulykke i Epping. Gravlagt i Kingswood, Surrey. Kilde. Årbok 3. Fåberg og Lillehammer historielag, 1981. Side 202. 
Kai C.M. Holst. Født 1913. Lillehammer. Vars stasjonert ved den norske legasjon i Stockholm. Døde, trolig likvidert, i juni 1945 på oppdrag for norske myndigheter i Stockholm. Mysteriet Holst har interessert flere. Bl.a. Historikeren Tore Pryser. Mysteriet omkring dødsfallet er til dags dato en uoppklart sak. Gravlagt i Oslo. 
Ingolf Schou Kapelrud. Født Lillehammer 1913. Død 1940. Var med i kampene i Østerdalen og ble drept på Rena da en blindgjenger eksploderte.  Kilde: Op.cit. 
Tycho Didrik Castberg Moe. Født Lillehammer 1916. Død 1943. Flyver. Dro til Sverige 1940, og deretter til Toronto Canada, hvor han ble instruktør Senere deltok han i kamp søm fører av en Mosquito. Omkom i et flytokt over Normandie.
Otto Jacob Offenberg.  Født 1914 Lillehammer. Død 1943.  Emigrerte til Australia før krigen. Der tjenestegjorde han i marinen. Etterlot seg kone og ett barn.

Olav Sletten. Født i Brøttum i 1890. Døde 17. april 1940. Kaptein. Hadde befalsskole og krigsskole. Bosatt i Oslo. Gift med 2 barn. Døde ved Klekken i Haugsbygda under kamper der. Kilde: åre falne. Bind 4, side 165.

Anders Castus Svarstad. Født på Lillehammer i 1913. Død 1940. Studerte ved Universitetet i Birmingham, England. Meldte seg på Jørstadmoen 10. april Var med i kampene ved stryken deretter Segalstad bru i Gausdal hvor han døde i kamp. Kilde: Årbok 3. Fåberg og Lillehammer historielag, 1981. Side 203.

Oddvar Tomter. Født på Lillehammer 1919. Døde i Stockholm 1945. Var med i etterretningsorganisasjonen XU.  Ble arrestert i 1944. Sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Pådro seg tuberkulose, men overlevde til freden kom. Døde på vei hjem til Norge. Kilde: Op. Cit.

Edd Martin Traaseth. Født på Lillehammer 1916. Død 1944. Tok flyskolen på Kjeller. Dro til England etter at kampene våren 1940 var over. Derfra gikk ferden til Little Norway i Canada. Deretter dro han til Skottland til squadron 333. Forsvant på oppdrag over Nordsjøen 3 april 1944. Kilde: Op. Cit.

[2] Gymnassamfunnet Brage. 1881-1956, side 36.

[3] Elisabeth Reiss var anerkjent som pianist, komponist og kabaretartist Hun hadde nettopp flyttet til Lillehammer med sine to barn, nygift med overlege Einar Murstad. Hun ble straks et lyspunkt i en ellers mørk tid, og holdt stadig konserter og teater så langt det lot seg gjøre. Hun var født i Kristiania i 1902, datter av Georg Reiss, komponist og musikkteoretiker og var søster til skuespiller Torleif Reiss. Elisabeth bodde på Lillehammer til hun døde i 1970. Kilde: Wikipedia artikkel av Mona Lie Thommessen. Årbok for Fåberg og Lillehammer Historielag nr. 23, 2004 side 107. 

Etterkrigstiden

Etter krigen var det stor iver med å få brage i gang igjen.  På første åpningsmøte den 11. september fortalte rektor Thorstad om Brage, og slik det hadde vært før krigen. De første årene etter krigen var det stor oppslutning om Brage. På møtene var det gjerne opp mot 70 som deltok. Ved en anledning var frammøtet helt oppe i 95 stykker. Det ble etter hvert vanlig å legge møtene til sangsalen. En praksis som ble beholdt så lenge det var liv i samfunnet.

Høsten 1945 ble det holdt kåserier fra krigen. Tidligere bragianer Vilhelm Lind og gymnastikklærer Molberg Nilssen, distriktssjef for Milorg, fortalte om motstandsarbeidet under krigen. Andre temaer var Landssvikoppgjøret og straffene knyttet til disse.  Videre var kommunismen og om Norge nå trengte et forsvar. Etter som tida normaliserte seg, dalte også oppslutningen noe, og som tidligere gikk dette i bølgedaler.

Fra 1946, startet Brage med møtevirksomhet også i vårsemesteret. Dermed var aktiviteten i drift gjennom hele skoleåret. En skulle en tro at aktiviteten og oppslutningen ville bli større, men det ser ikke ut til å samsvare med virkeligheten. På bragemøtet 11. februar 1949 ble det protokollført et oppmøte på 10 stk. Dette førte til at møtet ble hevet etter få minutter. 

1950-tallet

Selv om tradisjonen med eksterne foredragsholdere ble beholdt viste elevene at det var mer selvstendige og aktive. Det politiske emner derimot, ser ut til å komme mer og mer i bakgrunnen.  Med tanke på hva som skjedde i samfunnet ellers, med optimisme framgang og et stabilt politisk styre. Et eksempel på eksterne tungvektere var i 1953 da professor i rettsvitenskap Johs B. Andenæs. Han holdt foredrag med tittelen «Fakta og hypoteser om ungdomskriminaliteten».  Andre som kan nevnes var misjonær Per Langseths skildring om livet i Belgisk Kongo. Lektor Tingelstad holdt et underholdene foredrag om Psykoanalyse. Han var for øvrig en gjenganger som foredragsholder for Brage.

Teatervirksomheten hadde ligget nede under krigen, men ble nå forsøkt tatt opp igjen. Også på Brageballet ble det satt opp revy. På begynnelsen av 1950 tallet ble lystspillet «Den rene skjære sannhet» satt opp, som visstnok vakte stor begeistring. Den som tok på seg oppgaven som første leder etter krigen var Finn Hartmann. Opprinnelig Oslo- gutt, men kom til Lillehammer og tok artium her.  Hans etterfølger var Egil Rolstad. Senere mangeårig privatpraktiserende lege på Lillehammer.  Av alle de mange som hadde sin del av æren for at Brage kom i gang igjen kan nevnes Einar Krog Grimsgaard, Sven Lødrup, Audun Røberg og Jorunn Bjørnstad.

Etter å ha vært nede i en bølgedal, med lav aktivitet tok det seg opp igjen i 1950, med Lars Monrad Krohn som leder[1]. Han var formann i fire perioder på rad, og holdt selv en rekke kåserier og foredrag. Han la på mange måter grunnlaget for en ny tradisjon ved at elevene selv sto for foredrag, i stedet for å hente inn folk utenfra. Som eksempler på temaer kan nevnes: «Blir Jorden overbefolket?», «Atlantis, det forsvunnede kontinent», «Norges økonomi», «Ole Bull» og «Edvard Munch», for å nevne noen. Andre sentrale medlemmer i Brage på 50-tallet var Ove Bugge, Lars Westlie, Morten Paulsen, Håvard Rian og Mona Lie. 

Heftet «Gymnassamfunnet Brage 1881 – 1956, avsluttes med en kort omtale av festen ved 75-års jubileet: 

«Jubileet ble feiret den 21. desember 1956 med et i alle deler vellykket ball i Victoria Hotels festlokaler. Festtalen ble holdt av Håvard Rian, og skolens representant, lektor Thorstad, overrakte formannen en vakker adresse og en sølvslått formannsklubbe med inskripsjon. Klokken tolv ble Per Bjark, Ove Bugge og Håvard Rian slått til riddere av «Per ardua ad astra» av 2. klasse av Stormester Knut Ramberg.»

Den vanlige praksis eller rutinen på møtene var at første del av møtet ble brukt til foredrag, med påfølgende diskusjon. Deretter fulgte pause med salg av brus og wienerbrød. Dersom det ikke var lagt opp til musikalske innslag utenfra, var det platespiller og dans som tok plassen fram til klokka 22.30. Da sa vaktmesteren stopp. 

I 1957 var det Per R. Bærøe[2] som ble valgt som leder. Han ble også hyppig brukt som innledende foredragsholder. Slutten av 1950 årene ser ut til å ha vært en aktiv periode med hyppige møter, bra frammøte og gode foredragsholdere. I mars 1958 fikk brage besøk av lektor og Dr. Phil. Helge Ytrehus[3], som den gang jobbet ved Nansenskolen. Temaet hans var Europeisk idehistorie. Han besøkte Brage ved flere anledninger og holdt foredrag om ulike tema som: Ungdommen i det gamle samfunn og vårt eget.

Andre eksempler på foredrag var Viggo Ullmann[4] (tidligere bragianer) og Gunnar Simensen Bue som innledet under temaet: Måtehold kontra totalavhold. Med påfølgende livlig diskusjon. I samme året, 1959, fortalte skiløperen Håkon Brusveen om sine mange skiopplevelser bla. a. i USA.

Etter en periode med Svend Strand som leder, tok Fåbergingen Erlend Rian[5] over ledervervet. Allerede året etter gikk vervet videre til Else Normann. I sin avskjedstale benyttet Rian å beklage seg over at han følte på at » den gode Brage-ånd syntes å ha forsvunnet.»

---

Noter

[1] Født 14. juli 1933 i Oslo. Han er en norsk informatiker, kjent for å ha etablert en rekke norske IT-selskaper. Etter examen artium i 1952 studerte ved institutt for radioteknikk NTH. Han avla skolens første avhandling innen informatikk, da om magnetkjerneminne (1960). Han ble engasjert av Forsvarets forskningsinstitutt (1960–62), og virket ved Massachusetts Institute of Technology (1962–64). Senere etablerte han med Rolf Skår og Per Bjørge, firmaet Norsk Data (1967) der han var direktør 1967-72. Etter avgang fra Norsk Data (Oktober, 1972) hadde han et opphold ved Harvard (1973) før han etablerte Norsk Data Industri (senere Mycron) (1975) som han dirigerte 1975-82. Til sist startet han smartkort-selskapet NCNOR (1997–99). Kilde: Wikipedia.

[2] Per Bærøe utdannet seg til lege og praktiserte i Lillehammer. Han er en kunnskapsrik og ivrig lokalhistoriker som har skrevet bøker om Lillehammers historie. Bl. a. Herlig er staden, prægtig er gaden-«. Fra Lillehammer 1827 til 1900. Utgivelsesår 2000. Samt flere artikler. 

[3] Helge Ytrehus, filosofilærar, rektor og samfunnsdebattant. ¨Han ble født 23. september 1917 i Trondheim og døde 1. juli 2001 på Lillehammer. Han tok examen artium ved Trondheim katedralskole i 1937, ble cand.mag. ved Universitetet i Oslo i 1945 og dr.philos. i 1957 på ei avhandling om rettene til individet i filosofien til Thomas Hill Green, en britisk filosof fra 1800-talet.Ytrehus var lærer ved Nansenskolen 1949–57, forskingsstipendiat ved Fridtjof Nansens Institutt på Lillehammer 1957–64, programsekretær i NRK 1964–65, lektor ved Lillehammer gymnas 1965–72 og rektor ved Akademiet i Rauland 1972–84. Hovedinteressen var idéhistorie og filosofi. Han underviste i fagene i mange år og laga NRKs første TV-program fra filosofihistorien. Kilde: Allkunne – levande leksikon. Jon Greppa.

[4] Kjent skikkelse og mangeårig praktiserende lege på Lillehammer. En periode var han sosiallege knyttet til Lillehammer kommune. Han var barnebarn av Johan Chr. Viggo Ullmann. Kjent pedagog og politiker for Venstre.  

[5] Erlend Rian (født 15. juni 1941 i Fåberg) er en norsk pressemann og politiker (H).

Han var disponent og ansvarlig redaktør Bladet Tromsø 1974–1980. Etter den politiske karrieren har han vært administrerende direktør i Destinasjon Tromsø 1996–2003 og daglig leder i Tromsø 2014 og Tromsø 2018. Han har tidligere vært nestleder i Norges Kommunalbanks styre 1987–1994 og styreleder i Luftfartsverket 1997–2002. Rian var ordfører i Tromsø 1980–1995 og 2. viseformann i Høyre 1986–1988. Han har også vært formann i Den Konservative Studenterforening i 1969 og fylkessekretær i Troms Høyre 1970–1974. I 1971 ble han ansatt som generalsekretær i Unge Høyre, men tiltrådte ikke. Han meldte seg ut av partiet i 2005, men meldte seg senere inn i igjen, og ble innvalgt i Tromsø bystyre i 2011. Rian har sammen med eksempelvis Arne Rettedal og Erling Norvik, representert en sosialliberal og pragmatisk tradisjon innenfor Høyre. Kilde: Wikipedia.

1960-tallet

På denne tiden var det en del samarbeid med gymnassamfunnet på Gjøvik. Blant annet hjalp Brage bidro Brage til at Gjøvik-samfunnet fikk opp føre opp teaterstykket «Fra asken til ilden.» I september 1960 avholdt de fellesmøte på Lillehammer med 170 frammøtte. Det ble dans til pianomusikk, siden platespilleren viste seg å være ubrukelig.

I 1962 overtok Øyvind Rolstad ledervervet. Aktiviteten på denne tiden var jevnt over bra. Tradisjonen med foredrag og påfølgende diskusjoner ble fulgt opp, uten at det skjedde så mye nytt.
På høsten i 1962 fikk samfunnet besøk fra Norske skolers Afrikakomite. Sekretæren i komiteen, Stein N. Bie, hadde med seg en Mr. Jakobs Sør-Afrika som fortalte om det å leve i et apartheid styrt land. Deretter ble det vist en film som var tatt opp hemmelig, og viste hverdagen for den svarte befolkningen. Noe som tydelig gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen. I 1962 var ledervervet overtatt av Tor Flognfeldt Jr., men allerede året etter ble det valgt ny, John A. Røislien, deretter fulgte Sigmund Sundfør ved neste valg. Han satt i 2 perioder.

I 1963 var det en sak som trakk full sal. Temaet var kristen seksualmoral og kirkas syn på seksuelt samliv før ekteskapet. Foredragsholder Sigurd Osberg var hentet inn fra Norges kristelige studentbevegelse. Etter han var Kristen Skjellerud invitert til å holde et motinnlegg.  Deretter fulgte en livlig diskusjon. Det rådende syn var at seksualundervisning i skolen og på hjemmebane var for dårlig. Sør-Afrika var en gjenganger ved flere møter.  Saker som ellers var tema og utgangspunkt for diskusjon var avholdssaken, målsaken, religion i skolen, forsvarspolitikk og litteratur. I 1964 ble Tor Sivertsen valgt til formann i en kort periode før Jon Ramberg[1] tok over.

I april samme året var det hele 130 frammøtte. Temaet var Kristendom, virkelighet eller fantasifoster. De to innlederne var pastor Falc Hansen og Einar Pettersen. Diskusjonen som fulgte var livlig, og mange deltok, og varte helt fram til kl. 23. Det er tydelig at dette var et tema mange var opptatt av blant Brages medlemmer det året. Ellers var det gjennomgående godt frammøte utover 1960 var det gjerne over 70 personer på møtene, som ble holdt 1 til 2 ganger pr. måned. Både vår og høstsemesteret.      

I januar 1965 holdt fylkeskontorsjef Brynjulv Sjetne minneord over Winston Churchill. At Brage, som samfunnet ellers var påvirket av denne begivenheten, kom til uttrykk ved at de sendte eget kondolansetelegram til hans gjenlevende kone Lady Churchill.

Før det kommende Stortingsvalget ble de den høsten holdt et stort debattmøte med følgende partier representert: Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig og Folkeparti. Det var stor interesse og 120 bragianere var møtt opp til en debatt som varte til ca. kl. 23.

I september 1966 tok Magne Bjørnerud[2] over som formann etter Marit Graff Hagen. Av temaer som var oppe til debatt i denne perioden var politikk, Norge og NATO, kvinnesak var kommet på dagsorden og i desember 1966 holdt Andreas Hompland et innledende foredrag om pornografi.

I januar 1967 var Bragemøtet lagt til gymsalen. På dette «Åres bragemøte» var møtet flyttet til gymsalen på grunn av det store frammøtet. Foruten de mange elever var nær sagt hele lektor kollegiet møtt opp. Grunnen var filosofen og litteraturhistorikeren Arild Haaland[3] som holdt et times langt foredrag om «Gymnasiet i dag og i morgen». Et foredrag som ble betegnet som underholdende og interessant. Den etterfølgende debatten varte i 2 timer.

Etter Magne fulgte Einar Tvete som leder i april 1967. Den største begivenheten det året var nok Bragemøtet 2. juni. Da fikk skolen besøk av siv. Ingeniør Erik Tanberg, som holdt et foredrag om romfart. Han var jo fra før kjent for de aller fleste som romfart-eksperten fra TV og radio. De måtte ta gymsalen i bruk for å plass til alle frammøtte. Han benyttet lysbilder og viste film fra Cape Kennedy. Folk i salen var engasjerte og mange spørsmål ble stilt, og Tanberg svarte folkelig og forståelig.

Andre saker som var oppe til debatt det året var igjen apartheid politikken i Sør-Afrika og et mer lokalt tema som By-planlegging i Lillehammer, som rådmann Ola Langdalen sto for.

Ellers ble også skolens egne lektorer benyttet som foredragsholdere.  Tingelstad var en gjenganger, likeså Helge Ytrehus. En tredje var Rolf Kjærnsli. På bragemøte i mars 1668 med Kari Sunde som leder, holdt sistnevnte et foredrag om «Olympiade og sport». På dette møtet kom temaet om den pågående krigen i Vietnam opp for første ang.  Riktignok bare om kjøp av en bok.

I september 1968 ble formannsvervet overtatt av Knut Ramberg jr. Forøvrig sønn av tidligere formann og Stormester Knut Ramberg. Det skulle vise seg å bli et aktivt høstsemester. Det første temaet «Efter Tsjekkoslovakia». Innlederne var Annar Holen (SF) og deretter Herbert Lien (H). På møtet den 3. oktober ble et langt heftigere møte. Over 100 ungdommer var samlet for å høre på kveldens hovedtema: «Nei til utviklingshjelp» ved formannen i «Norsk aksjon mot utviklingshjelp», Tore Rygh. Etter en innledning til debatt ved Knut Ramberg ble et en livlig debatt.

Allerede 17. oktober var et duket for t nytt stormøte. Omkring 350 mennesker, blant dem 70 utenfra var møtt opp for å høre på kveldens tema «Jeg er begeistret, men ikke for Lillehammer». Foredragsholder var Ole Jørgen Pollan[4]. Heftig debatt, men han forlot raskt stedet etter å ha svart på noen spørsmål. Et annet tema som var oppe var abortsaken.

I januar 1969 hadde fått Anders Lange til å komme. Han holdt et engasjert innlegg på 1,5 i mer uten manus. Hans politiske budskap skapte en oppheta politisk debatt i etterkant.
Nest møte var viet formannen i Norges SUF (Sosialistisk Ungdoms Fylking) Sigmund Grønmo under tema «Proletariatets demokratiske diktatur». Så man kan trygt si de politiske debatter var mange og der begge sider fikk komme til orde.

13. mars 1969 var det møtt fram 80 elever og det ble avholdt valg på nytt styre, og Trond Minken tok over som leder av samfunnet. Vårsemesteret gikk uten de store begivenheter med kun ett styremøte i april. Debatten for kvelden var det kommende stortingsvalg. Innledningsvis holdt de ulike ungdomslederne av partiene holde innlegg. Deretter holdt Knut Kjeldstadli, historiker og representant for Sosialistisk folkeparti innlegg. Temaet var vårt klassesamfunn og Norges Natomedlemskap, som han var imot. Etterfulgt var det en engasjert og livlig debatt blant elevene. Andre temaer denne høsten var militærnekting, krig og fred og amerikanske samfunnsforhold. Elevene var både aktive og engasjerte, og de ulike fløyene sto steilt i debatter.

1970-tallet

1970 startet med gjenvalg av Trond Minken. Årets første debattmøte innledet med Lektor Odd Weidemann som innledet med foredraget «Forandringer i gymnaset», men dette inspirerte ikke til noe aktiv etterfølgende debatt. På møtet i april var det NRK medarbeider Rosa Seierstad[5] som holdt foredrag om emnet: Sangen som våpen. Et møte som mer var et opplysende kåseri enn et debattinnlegg.

Senere på året var skuespillet «Et spill om pugg» satt opp i regi av Brage med skuespilleren Lars Andreas Larsen i hovedrollen. Over 400 skoleelever var møtt opp for å overvære forestillingen som ble framført i gymsalen. Etter forestillingen var det lagt opp til debatt. Et spill om pugg er et skuespill som ble vist på minst 50 gymnas rundt omkring, og var ment å være en provokasjon som skulle mane til debatt. I anmeldelsen i en av byens aviser gir Lars Andreas Larsen uttrykk for stor frustrasjon. Ikke over skuespillet som sådan, eller oppslutningen. Frustrasjonen gjaldt elevenes passive holdning som kom til uttrykk i diskusjonen som det var lagt opp til i etterkant. En liten kjernegruppe deltok ivrig i den påfølgende debatten, mens det store flertallet forholdt seg passive. Også lærerne som var møtt opp lot være å la seg provosere. Som han selv ga uttrykk for var ikke dette noe spesielt for Lillehammer, men snarere mønsteret etter å ha framført stykket 48 steder. Den store massen av elever forholder seg passive. Alle er enige om at noe må gjøres med dagens skolesystem, men ingen er villige til å delta, påvirke eller gjøre noe. Det finnes ingen glød ingen entusiasme.   

Det hele er god beskrivelse av hva som var i ferd med å skje. Inngangen til 1970 tallet ser vi kimen til en utvikling som forsterkes, og som mange betegnet som et samfunnsproblem i det vi rundet 1980. Nemlig passivitet og dalende interesse for den allmenne samfunnsdebatten.

Men faktum er at allerede tidlig på 70-tallet var det en økende tendens til at kun et mindretall blant elevene viste en ekte interesse for det som skjedde lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det store flertallet ville bli underholdt, uten å delta eller bidra.

I 1971 og 1972 var tendensen den at alle foredragsholdere og underholdningsbidrag ble hentet utenfra, uten at det var noen påfølgende debatter. Enkelte klare unntak var det, som målsaken, kvinnesaken og fram til 1972 var hovedsaken et eventuelt medlemskap i EEC.

Dessverre finnes det ikke protokoller etter 1972. De siste som ledet samfunnet av det som er dokumentert i protokollene er Per Kristian Haugen og Tor Mølmen.

Johan Storm Munch skriver i sin bok «Lillehammer videregående skole 150 år.  1849 – 1999.» At utover på 1970-tallet var det som var igjen av Brage kun det årlige Brage ballet. Et Ball som etter hvert ikke lenger kunne kalles stilig.     

---

Noter

[1] Jon Ramberg, født 30. juni 1946. Ramberg studerte historie, sosialantropologi og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet som journalist og i Direktoratet for utviklingssamarbeid før han i 1976 gikk over i utenrikstjenesten. Fra 2004 til 2005 studerte Ramberg ved NATO Defence College i Roma.

Ramberg var visekonsul i Kappstaden i Sør-Afrika i årene 1978 til 1981 og var deretter fra 1981 til 1984 ambassadesekretær i Haag i Nederland. Han var chargé d’affaires i Islamabad i Pakistan fra 1987 til 1989. Deretter ledet han 1990 til 1993 presseavdelingen i Utenriksdepartementet, før han ble ministerråd ved Norges ambassade i Bonn i Tyskland, der han var til 1997. Tilbake i Norge var han fra 1998 til 2004 i avdelingen for maritime saker, til Norges ambassadør i Aserbajdsjan og i 2007 også utnevnt til ambassadør i Georgia.1 2007 ble Ramberg utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.

[2] Senere journalist og redaktør i Hamar Arbeiderblad 1980 – 1994.

[3] Arild Haaland (født 13. desember 1919, død 24. januar 2012) var en norsk filosof, litteraturhistoriker, sakprosaforfatter, oversetter og politisk engasjert person. Han var ansatt ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen fra 1961 til 1987, først som universitetslektor, senere som førsteamanuensis. Arild Haaland døde 24. januar 2012 etter lengre tids sykdom. Haaland beskrives som «Bergens mest kjente filosof» fra 1900-tallet.

[4]Ole Jørgen Pollan. Fra 1973 med etternavnet Lehman. Han var dansk maler og grafiker. Født 1942 – død 2002. Han var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo under Chrix Dahl kort tid; ellers selvlært. Aktiv samfunnsdebattant og skribent langt ute på venstresiden i poltikken.

[5] Programsekretær Rosa Seierstad (1918–79) var gift med pianist og klaverpedagog Hans Solum (1912–80). Hun var politisk aktiv på venstresiden og etter hvert dreide musikkinteressen over på visesang som politisk virkemiddel fra middelalderen og fram til «i dag». Hun var tidlig påvirket av amerikanske visesangtradisjoner og musikere som Pete Seeger, Woody Guthrie. Senere fulgte Joan Baez, Bob Dylan og Tom Paxton. Hun var og interessert i visetradisjoner i andre land. Kilde: Wikipedia og Norsk biografisk leksikon.  

Brageballet

Fra 1908 startet en ny tradisjon i Brage. De begynte med et årlig ball, Brageballet. Tidligere avsluttet året med en enkel fest, men fra og med dette året skulle det være et mer stilfullt ball som markerte slutten på Brage-året, som varte fra september og ut skoleåret1. Dette skulle bli en årlig tradisjon som varte helt fram til Brage opphørte, eller døde ut en gang rundt 1980. Ballet ble alltid avholdt på et av byens hoteller. De siste årene virker det som festen var det som var igjen av Brage. Alkoholen kom mer i sentrum på bekostning av det stilfulle. Allerede på slutten av 60 tallet var det flere hoteller som vegret seg fra å stå som vertskap.

Det ville være naivt å tro at alkoholen ikke sto sentralt også i de tidligere årene. Tross alt var dette ungdom og mage hadde sitt første møte med alkoholen gjennom punchen nettopp på brageballet. Men stil var det lagt opp til fra starten av, der deltagerne møtte opp i sin fineste stas. Det startet gjerne med polonese. Det var høytidelige festtaler og ofte stilte tidligere bragianere og lærer opp som æresgjester.      

Særlig jubileumsårene var viktig å feire med en stor fest. 60-års jubileet ble feiret den 10 januar 1931, som ble avholdt i festsalen i Lillehammer Sparebank.  Flere av skolens lærere og en rekke gamle bragianere var møtt fram til festen, slik som overrettssakfører Aksel Thallhaug, Erik Frisenberg Myhre og major C. F. B. Schøyen. Sistnevnte var formann i Lillehammerforeningen.[1] Den tidligere bragianer, nå byens ordfører, advokat Eilif Moe ar gjest. Til jubileet kom det ut et jubileumsskrift, ført i penn av Tor Bøhmer.

Gjennom 1930 tallet var Brage-ballet en årlig foreteelse som var populært. Etter krigen ble tradisjonen gjenopptatt med stor oppslutning fra første stund. Det var en selvfølge at man stilte i sin fineste stas og hvite hansker var en selvfølge blant gutta. Om man skulle bruke hvite hansker eller ikke var oppe til diskusjon så sent som 1968, men da ble det nedstemt med klar margin.

75 års jubileet ble feiret i 1956 den 21. desember på Victoria hotel sitt festlokale. Presis kl. 24. ble Per Bjark, Ove Bugge og Håvard Rian slått til riddere av Per ardua ad astra av 2. klasse av stormester Knut Rian. Etter dette var det ingen som fikk tildelt denne ordenen. Det ble riktignok fremmet forslag om |dette etter at Magne Bjørnerud gikk av i 1967, men dette ble ikke fulgt opp

---

Noter

[1] Lillehammerforeningen ble stiftet allerede i 1877, av utflyttede Lillehamringer bosatt i Kristiania. Det er det nest eldste innflytterlaget i Kristiania og ble senere medlem av By- og Bygdelagsforbundet.

Tidsskrifter

Ved gjenopplivningen av Brage i 1900, fikk også studentavisa nytt navn: Argus. Den skulle jevnlig komme ut så lenge foreningen var aktiv fram til ut på 1970 tallet. Riktignok under navnet Samfundstidende i perioden 1929 – 1934. Argus var fra starten av samfunnets talerør og ansikt utad.

Det er en unik og morsom kilde som gjennom sine skriverier, artikler, dikt, omtaler, innlegg og illustrasjoner gir et unikt innblikk gymnassamfunnets virksomhet. De første årene bar preg av noen få skriveføre, men som var mer opptatt av dikt og små situasjonsbeskrivelser rundt dagliglivet, mer enn samfunnsbegivenheter, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette gjør dem ikke mindre interessante, da de gir oss et godt innblikk i dagliglivet og tankene omkring livet i sin alminnelighet. En skulle f.eks. forvente at unionsoppløsningen fikk bred spalteplass i Argus i 1905/1906, men det fikk den ikke utover debatten om republikk eller kongedømme.

Et innlegg redaksjonen støttet opp om, uten at det ser ut til å endre på mye. For allerede på et medlemsmøte i oktober i 1905 ble det fattet vedtak om at: «Brage finder at der bør gives adgang til til polemik inden Argus’s spalter inden måteholdets og sømmelighetens grenser»[3].

I årene som fulgte var innholdet i Argus og preget av at de som skrev var mer opptatt av å skrive karakteristikker om hverandre og deres daglige opplevelser innen skolen og Brage. Noen ganger ble det referert til møter og foredrag, andre ganger om tilstelninger i regi av Brage.

Fra begynnelsen og fram til rundt 1950 besto Argus av protokoller. Ikke som trykte masseproduserte tidsskrifter. Dette begrenset selvsagt hvem som skrev artiklene og hvem som fikk tilgang til å lese. Det var med andre ord ikke et talerør for skolens elevmasser, men en protokoll for den aktive indre kjerne av bragianere. Selv om styret ved flere anledninger oppfordret flere til å bidra med artikler, forble det et skrive organ til glede og kritikk for den indre krets. Hver protokoll besto gjerne av flere årganger, så noe salg eller form for opplag var det ikke snakk om.

Det faktum at Argus etter hvert ble et blad som ble lagt ut for salg førte til en gradvis endring av innholdet. De viktigste var: Økt profesjonalisering ved bruk av redaksjon. Bedre kvalitet på artikler og endring av innhold. Brage hadde i alle år lagt vekt på å framstå som et upolitisk elevsamfunn. Dette var nedfelt i lovene. Det betydde ikke at samfunnet var fri for politiske innlegg og debatt. Tidlig hadde man sluppet til politiske foredragsholdere, men hele tiden ble det lagt vekt på å at alle sider av politikken skulle slippe til. Det var ikke til å unngå at det oppsto politiske debatter. Allikevel ser det ut til at organisasjonen Brage som elevsamfunn forble upolitisk med medlemmer fra alle fløyer av politikken.

Når Argus ble et talerør utad, startet det på 1960 tallet en heftig debatt om medlemsbladet også skulle slippe til politiske artikler. Mange så vel en fare for at Argus kunne bli misbrukt i den forstand at den sittende redaksjon skulle bruke det som et organ for sitt eget politiske syn.

Slutten av 1960 tallet og begynnelsen av 1970 tallet var en politisk aktiv tid i Norge, der ungdom var ivrige deltagere i den politiske debatten. Ungdom tok stilling og var aktivt med. Polariseringen blant ungdom gjorde at debatten til tider var deretter. Det var ikke til å unngå at dette også preget Argus og innholdet i artikler som ble skrevet. Allikevel viser protokollene at man klarte å beholde en form for politisk nøytralitet.  Der styrer og redaksjoner besto av folk fra alle politiske leire. Fra Unge høyre til AKP ML.  Ungdom som på fritida barket sammen i de mange pågående politiske debatter, klarte å jobbe sammen i skolesammenheng og i elevsamfunn som Brage. Dette kan tolkes som bevis på at denne typen elevorganisasjoner er et viktig bidrag med hensyn til å lære og respektere andres meninger og livssyn.

---

Noter

[1] Trolig er han identisk med Morten Grindal født i 1890 som bodde i Mejdelsgate med sine 3 brødre og ei søster. Malene, mora, var enke og levde på oppsparte midler som det het i folketellingen av 1910.

[2] Kilde: Arkivskaper Lillehammer videregående skole, Arkiv: Elevsafunnet Brage, serie X, Studentavis medlemsblad, stykke 3, side 10.

[3] Kilde: Møteprotokoll Brage. Serie A – møteprotokoller 905 – 1907. Arkivstykke 12

Sluttord

Brage er et elevsamfunn som gir et interessant bilde av skolens, elevenes og samfunnets utvikling gjennom en periode på om lag 100 år. Hva som interesserte og opptok ungdommen. Ikke bare i skolesammenheng, men også mer generelt. Protokollene og tidsskriftene gir et innblikk i virkeligheten slik den fortonet seg for elever fra siste del av 1800 tallet og fram til 1970 tallet. Slike primærkilder gir leseren en unik mulighet til å selv tolke de virkeligheten som beskrives. I stedet for å lese sekundære beskrivelser og andres tolkninger.

De første årene var skolen forbeholdt ungdom av samfunnseliten. Først etter 1900 ble det etter hvert en skole for allmennheten. Jeg har bevisst sett nærmere på ledere og sentrale skikkelser i Brage med tanke på hvem de var og hvilken vei de fulgte senere i livet, med tanke på utdanning og yrkeskarriere.

Tendensen er påfallende, det er nær sagt et mønster i at sentrale figurer i Brage også markerte seg i yrkeslivet. Lokalt, nasjonalt og noen internasjonalt. Det finnes ikke et snev av belegg som underbygger en påstand om at Brage kan tilskrives noe av æren for dette. Trolig ville senere utdanning og yrkesvalg blitt den samme uansett, men at Brage tiltrakk seg aktive og engasjerte mennesker med begavelse og talent er nok tilfellet. Men utvilsomt lå det mye lærdom i selve aktiviteten som omfattet organisering, skriving, diskusjoner, foredrag med mere.

Hvorfor forsvant Brage i årene mot 1980? Her finnes ikke et enkelt svar. Snarere er det flere faktorer som spiller inn. De store omveltningene i samfunnet i de påfølgende årene hadde så smått startet. Økt velstand, den teknologiske utviklingen (TV var vel etablert som medium), økt reiseaktivitet og mobilitet. Dette er noen faktorer som endret ungdommens interesser, aktiviteter og adferd. Dette er et interessant og sentralt tema, men som det ikke er rom for her.