Arkivene og innvandring
Arbeidsinnvandring
Arbeidsinnvandring og flyktninger setter sine spor i offentlige arkiver på mange nivåer. Arbeidsinnvandrere innen EU/EØS området kan fritt komme til Norge for å jobbe. Vedkommende må registrere seg hos politiet. Som regel må arbeidsinnvandreren ha et arbeidsforhold å vise til før oppholdstillatelse blir gitt. For de som kommer fra land utenfor EU/EØS er regelverket strengere, men oppholdstillatelse er første betingelse. Dette gis etter søknad gjennom UDI.
Mange trenger å få godkjent utdanningen sin fra hjemlandet. Her må søknad sendes til NOKUT, som er et statlig uavhengig direktorat. Som arbeidstaker vil de også sette spor i arkiver som folkeregister og innen skattesystemet.
Alle arbeidstakere blir automatisk medlem av folketrygden. Dette skjer automatisk etter ett års lovlig opphold i Norge. Som medlem av folketrygden har innvandrere rett på samme trygdeytelser som norske borgere. NAV trygd vil dermed ha opplysninger om alle arbeidstakere i sine arkiver. Ved arbeidsledighet har man krav på de samme rettigheter som norske statsborgere, og vil bli registrert og fulgt opp etter samme regelverk. Ved sykdom har arbeidstakere innen EU/EØS de samme rettigheter som andre. De som kommer fra andre land må dekke utgiftene selv, eventuelt gjennom egen sykeforsikring. Pasientjournaler ved sykehus vil dermed være nok et eksempel.
Flyktninger og asylsøkere
På grunn av kommunenes sentrale rolle i håndteringen av flyktninger og asylsøkere, har kommunearkivene en sentral plass. Flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge blir registrert og identifisert av et statlig mottak. Denne registreringen foregår gjerne ved at Politiets utlendingsenhet (PU) foretar en foreløpig registrering. Deretter foretar UDI et grundigere intervju. Flyktningene samles så i sentrale mottak som er etablert rundt om i landet, avhengig av hvor de krysser grensen inn til Norge. Deretter starter arbeidet med å fordele flyktningene ut til kommunene, som med støtte fra UDI har etablert egne mottak. Dette er et tidkrevende arbeid da fordelingen i stor grad er basert på frivillighet fra kommunenes side. Etter at de er plassert i de kommunale mottakene, starer arbeidet med å skaffe bolig og forhåpentligvis arbeid. De yngre skal inn i barnehage og skole.
Integrering kan være en møysommelig prosess som krever mye av det kommunale forvaltningsapparatet. Saksbehandlingen setter sine spor i nær sagt alle saksområder, som flyktningkontorer og NAV-trygd, helsearkiver, byggesaksarkiver, kultursektoren, skolesektoren og økonomiforvaltning. Saker vedrørende innvandring behandles i alle politiske råd og utvalg.
Arkivenes funksjon sett i lys av dagens migrasjon.
Som nevnt innledningsvis har arkivenes funksjon endret seg over tid. Arkivene er fortsatt et viktig redskap for styresmaktene på ulike områder, men det er også av stor betydning for den enkelte. Jeg skal avslutningsvis forsøke å gi noen eksempler på dette.
Myndighetenes bruk av personopplysninger
Opplysninger om enkeltpersoner knyttet til innvandring, enten det er snakk om arbeidsinnvandring, flyktninger eller asylsøkere, vil i de aller fleste tilfeller være personinformasjon som skal unntas fra offentligheten. Mye vil også være personsensitive opplysninger. Her er noen eksempler på bruken av en omfattende registrering av en sterkt økende innvandring til landet.
Et viktig bruksområde er knyttet opp mot statistisk bruk. Her er Statistisk sentralbyrå et sentralt organ. Hvor mange kommer til Norge? Nasjonalitet, typer innvandring (arbeidsinnvandrere, flyktninger eller asylsøkere), bosettingsmønster, grad av integrering, utdanningsnivå, yrker og alderssammensetning. Dette er viktige opplysninger for politiske beslutninger, planlegging, iverksetting av tiltak m.m. Fellesnevneren for denne typen bruk er anonymisering av enkeltpersoner. Her er det tallgrunnlaget som brukes, ikke informasjon om det enkelte individ.
Et annet bruksområde er knyttet til saksbehandling av enkeltindivider på en rekke områder. Kartlegging og arkivering av personopplysninger benyttes f.eks. til å vurdere retten til å oppholde seg i landet. Er det snakk om flyktninger og asylsøkere vil opplysningene som er nedfelt danne grunnlag for typen opphold. Varig, midlertidig eller eventuelt avslag. Vi har også sett at opplysninger som er lagret etterprøves med tanke på å kontrollere om de er korrekte. Et viktig moment er selvsagt å verifisere om statusen som flyktning eller asylsøker er reell. Ikke sjelden er det andre motiv bak søknaden om opphold.
Et tema som er mer og mer framtredende er frykten for kriminelle motiver eller terror, eller at ettersøkte personer skjuler seg blant flyktninger utstyrt med falske identitetspapirer. Her foregår det et tett internasjonalt samarbeid. Utveksling av ulike typer etterretninger og personopplysninger vedrørende ettersøkte kriminelle. Slike personregistre er blitt en viktig del i kampen mot internasjonal kriminalitet og terror. Etterretningsvirksomheten, nasjonalt og internasjonalt, anses som helt nødvendig. Her samarbeider landene tett.
Enkeltindividers bruk av personopplysninger.
Som nevnt er personopplysninger unntatt fra offentligheten regulert av et til dels omfattende lovverk. Allikevel finnes det unntak når det gjelder bestemte forhold. Blant annet partsinnsyn. Med få unntak får alle se de opplysninger som gjelder en selv, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1, § 13 b nr. 1 og § 18 ff.
Knyttet til innvandring ser vi at enkeltindivider benytter denne retten når de mener seg uriktig behandlet. Det være seg retten til å anke et offentlig vedtak, som for eksempel avslag på en søknad om opphold, eller mangelfull oppfølging av det offentliges ansvar overfor enkeltindivider. For eksempel mangelfull opplæring og manglende helsetilbud blant annet. Arkivene er i dette perspektivet avgjørende for å kunne opprettholde rettsstaten tuftet på demokratiske prinsipper, der individets rettigheter er grunnleggende viktig.