Norge under okkupasjonen
Det er kanskje litt spesielt å snakke om tyskerne som migranter under krigen. Ikke desto mindre hadde deres okkupasjon og tilstedeværelse under okkupasjonen dramatiske konsekvenser. På det meste talte de 400.000 soldater. Norge var en sentral brikke i den tyske krigsstrategien.
Krigsfanger
En lite omtalt, men stor gruppe utgjorde de utenlandske krigsfangene. Den største gruppen av krigsfanger var russerne som talte 80.000 i 1945. Den nest største var polakkene, ca. 4.000 i 1945. De øvrige 4.200 utgjorde i hovedsak serbere, kroater og sigøynere (Brochmann og Kjelstadli, 2014, s. 180). Selv om noen ble værende i Norge etter krigen, ble flesteparten sendt tilbake til sine hjemland i tråd med de allierte sine retningslinjer. Men vi vet at for veldig mange tusen russere innebar hjemsending direkte overføring til russiske fangeleirer i Sibir, de såkalte Gulagene.
1200 polakker nektet å reise tilbake til det kommunistiske Polen i 1945. Dette ble et problem for de norske myndighetene. Selv om regjeringen ønsket å kvitte seg med polakkene, endte det hele med at de fleste ble værende i Norge (Brochmann og Kjeldstadli, 2014, s. 189).
Blant de mange tusen nordmenn som returnerte til Norge etter krigen, hadde flere funnet seg partnere og giftet seg i utlandet. Disse utgjorde også en egen gruppe innvandrere.
Norske flyktninger i Sverige
I løpet av de årene som okkupasjonen varte, var det til sammen 50.000 nordmenn som måtte flykte til Sverige. Det ble tidlig klart at det måtte bygges opp et apparat for å håndtere denne økende tilstrømningen. Det ble derfor opprettet et eget flyktningkontor ved den norske legasjonen og fra 1941 ble det opprettet et eget flyktningmottak. Først ved Öreryd i Småland i 1941, og året etter ble det flyttet til Kjälsäter i Sødermanland. ( Den beste kilden for dette arkivet er hovedkartoteket. Hver flyktning hadde et kartotekkort. Registeret inneholder om lag 43.000 registrerte personer. Det var en omfattende oppgave å foreta registreringen, så de som kom i 1940 ble ikke registrert. Arkivet er oppbevart i Riksarkivet.)
Det var ulike motiv for å flykte over grensa til Sverige. Det var både motstandsmenn og folk som måtte flykte på grunn av rase. Det var statstjenestemenn, politikere og stortingsmenn. Noen tusen kom fra dem som bodde langs grensa. Flyktningene representerte derfor svært ulike grupper av befolkningen. En del flyktninger dro videre til andre land, og en del dro tilbake til Norge.
Flyktningene måtte først gjennomgå en hygienisk kontroll. Deretter kom fotografering og registrering. Alle ble tildelt et registreringsnummer. Deretter fulgte en omfattende helsekontroll som bestemte om vedkommende var stridsdyktig eller skikket for arbeid. De ble også avhørt for å klarlegge nasjonal holdning eller skaffe opplysninger om personer eller forhold i Norge. Mottaket var et midlertidig oppholdssted. Flyktningene skulle videre til forlegninger ett eller annet sted i Sverige. For mange kunne det være behov for klær, pass, rasjoneringskort eller penger (Brochmann og Kjeldstadli, 2014, s. 180).
Å få flyktningene i arbeid eller utdanning var ansett som viktig. Det ble derfor innført arbeidsplikt for alle fra desember 1941. Det ble satt i verk omfattende arbeidsmarkedstiltak, som arbeid i skog, på veianlegg, i jordbruk, i industri og håndverk. Skogsarbeid sysselsatte de langt fleste. På det meste var det 6-7.000 norske menn i arbeid i svensk skogbruk.
Norske kvinner hadde lett for å få seg noe å gjøre, særlig husarbeid, men mange kom også over i industrien eller til kafeer og hoteller (Riksarkivet. NTB’s krigsarkiv. Se nettadresse under referanser).
Politistyrkene
Styresmaktene i Stockholm fikk etterhvert oversikt over den norske våpenføre ungdom i Sverige. Tanken var å kunne disponere en militærstyrke som kunne brukes til å hevde norsk myndighet ved krigens slutt. Man overveiet nøye forskjellige scenarier avhengig av om tyskerne ville kapitulere helt eller delvis.
Ganske mange fra Milorg tjenestegjorde i disse styrkene. Styrkene var følgelig militære og var inndelt i to hoveddeler: Rikspolitiet og det langt mer tallrike Reservepolitiet. Polititroppene var i 1945 den største disiplinerte og feltoppsatte hærstyrke som Norges regjering rådde over.
Høsten 1944 ønsket den norske regjering i London at deler av polititroppene skulle overføres til Finnmark. Det var flere årsaker til dette. Hensynet til norsk suverenitet veide tungt, men det var også et ønske om å etablere et samarbeid med de russiske militære styrker. De norske polititroppene som deltok i operasjonene i Finnmark, besto av tre Rikspolitikompanier og to feltbataljoner av Reservepolitiet (Ørvik, 1951, s. 251).
Etterretningsorganisasjonen XU
Militær etterretningsvirksomhet var en viktig del av motstandskampen under okkupasjonen av Norge. Som nevnt innledningsvis, handler etterretning også om kryssing av grenser. Selv om vi den gang også benyttet telegraf og radiosamband, var dette på mange måter en risikabel kommunikasjonsform. Fienden drev med aktiv avlytting, og radiosendere ble stadig peilet inn av fienden. Den desidert viktigste kommunikasjonsformen var bruk av personer eller kurerer, som daglig krysset landegrenser med betydelig fare for å bli tatt. Etterretninger ble smuglet inn i Sverige ved bruk av ulike ruter. Det samme gjaldt forsyninger i form av mat, kaffe tobakk, sjokolade, betydelige pengebeløp, etterretningsutstyr, instrukser, våpen m.m.
XU ble bygget opp mellom 1942 og 1944. Det første initiativet kom fra ei lita gruppe offiserer. Under ledelse av løytnant Arvid K. Storsveen drev de aktiv rekruttering blant lærere og studenter ved universitetet i Oslo.
Etter hvert ble en effektiv og profesjonell organisasjon bygget opp adskilt fra Milorg og andre motstandsgrupper. Ved hjelp av egne og faste kurerruter ble etterretningsrapporter sendt til Den norske legasjonen i Stockholm, nærmere bestemt Det militære etterretningskontor. Fra høsten 1943 ble dette kalt MI-2. Fra Stockholm gikk XU-rapportene videre til Forsvarets Overkommando (FO-2) i London.
I 1943 ble en ung jusstudent, Brynjulf Sjetne, knyttet til organisasjonen. Han var fra Midtvang på Hamar. Fra juli 1943 ble han tilsatt som distriktspesialist ved MI-2 i Stockholm med løytnants grad. Han fikk i oppdrag å bygge opp organisasjonen i Hedmark og Oppland (ØXU).* Det første han tok fatt på var å skille ØXU fra den sentrale ledelsen i Oslo. Dette fikk han gjennomført allerede samme høst. Etter hvert ble det etablert ulke kurerruter som fraktet etterretninger til Stockholm. Rutene var en kombinasjon av veiruter og jernbaneruter.
Det ble bygget opp fire ulike etterretningsceller under en egen gruppesjef. Den første cellen var en militær observasjonscelle som skaffet opplysninger om tyske tropper, forlegninger og militæranlegg. Den andre cellen var en såkalt kommunikasjonscelle for overvåking av samband, telefon, telegraf, radio, og tyske transporter på veg og jernbane. Den tredje cellen skulle først og fremst overvåke politi, nyheter, aktiviteten til lokale NS-medlemmer og den alminnelige situasjonen i distriktet.
Endelig ble det etablert en sambandscelle som sto for all kontakt innenfor den enkelte gruppe og mellom organisasjonen i Norge og ledelsen i Sverige. Hver 14de dag leverte den enkelte celle rapporter til sambandscellen, som sørget for at etterretningsrapportene nådde den militære ledelsen i Stockholm.
Etablering av kurerruter
Med en ledelse plassert i Sverige ble det nødvendig med tryggest mulig kommunikasjonsruter. Dessuten var det viktig at rapportene nådde MI-2 så raskt som mulig. De samme rutene ble benyttet til å sende instrukser og forsyninger til gruppene i Norge.
I kurertrafikken spilte jernbanen en sentral rolle, blant annet konduktører og jernbanefolk på ulike stasjoner i Hedmark og Oppland. De spilte også en sentral rolle i den militære observasjonscellen. Alle forsyninger, troppeforflytninger m.m. ble nøye kartlagt og rapportert til Stockholm.
Samarbeidet med svenskene
På grenseovergangene var de svenske tollerne til stor hjelp, både når det gjaldt kurerer på oppdrag og ekspedering av post og pakking. Vi har flere eksempler på enkeltpersoner som hjalp kurerer med å krysse riksgrensa ubemerket. Slik sett jobbet de aktivt for å hjelpe norske styresmakter. Rapporter viser også at XU jobbet tett sammen med den svenske etterretningstjenesten. Noe inngripen fra svensk side for å hindre virksomheten har vi ingen eksempler på. Svenske etterretningsrapporter ble også oversendt norske styresmakter.
XU spilte en sentral rolle helt fram til frigjøringen i 1945.
Rapportene gjorde det mulig for de allierte å ha et detaljert bilde av tyskernes virksomhet i Norge på alle områder, slik som militære forlegninger, våpenplasseringer, troppeplasseringer og forflytninger. Våren 1945 hadde tyskerne en fullt operativ hær på 400.000 mann i Norge. Det var ikke gitt at de ville legge ned våpnene etter en kapitulasjon. Hvis så skulle skje, ville de norske etterretningene bli av uvurderlig betydning. Hovedkvarteret til tyskerne var plassert på Lillehammer. De allierte hadde bl.a. utarbeidet detaljerte planer for bombing av dette.
ØXU dekket som sagt området Hedmark og Oppland. I løpet av krigen ble XU en landsdekkende organisasjon med tilsvarende grupper. Når frigjøringen kom, måtte medlemmene av organisasjonen skrive under et taushetsløfte. Dette ble opphevet så sent som i 1989.
Utenriksminister Johan Jørgen Holst ga dem da full honnør for det viktige arbeidet de hadde stått for. Taushetsløftet gjorde at de som var med, ikke fikk stå fram etter krigen og ta del i den heder og ære som tilfalt de øvrige motstandskjemperne. Tvert imot ble enkelte tatt for å være landssvikere i den tro at de hadde jobbet for fienden. Dette skapte både frustrasjon og bitterhet blant mange.
Bakgrunnen for løftet om taushet ligger i at etterretningsvirksomheten som ble bygget opp under krigen, dannet grunnlaget for etableringen av den omfattende etterretningen som ble bygget opp under den kalde krigen og fram til i dag. Dagens etterretningsvirksomhet er mer omfattende og grenseløs enn noen gang. Nye medier og teknologi har ført den til et verdensomfattende og komplekst fagfelt som både anses som legitimt og livsnødvendig, men samtidig ulovlig og kriminell.