Flyktninger i mellomkrigstida
I mellomkrigstiden betraktet myndighetene flyktninger som både et økonomisk og sosialt problem og som en trussel mot nasjonal sikkerhet og norsk identitet. Det eksisterte også rasistiske og antisemittiske forestillinger innenfor deler av embetsverket. Resultatet var en ganske restriktiv politikk overfor flyktninger, særlig jødiske.
Innvandring som følge av Nazistyret i Tyskland
På 1930-tallet økte innvandringen av flyktninger til Norge. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 førte til at omlag en halv million mennesker flyktet landet. Ca. 2000 av dem fant veien til Norge. Dette var et mye mindre antall enn det som kom til Danmark og Sverige. De som hadde vært politisk aktive mot nazismen, jøder og kunstnere utgjorde mesteparten. Det var ikke like enkelt å komme inn i Norge for alle. Generelt var det lettere for politiske flyktninger å slippe inn enn de som flyktet på grunn av rase.
Norges restriktive flyktningpolitikk i perioden før 2. verdenskrig eksisterte til tross for at Fridtjof Nansen var Folkeforbundets Høykommissær for flyktninger, og til tross for at Norge internasjonalt gikk inn for vern og beskyttelse av flyktninger. Mange var skeptiske, men ville gjerne hjelpe dem i andre land. Et unntak var de 1100 finnene som flyktet over grensen til Finnmark under vinterkrigen mellom Finland og Russland i november-mars 1939 (Brochmann og Kjeldstadli, 2014, s.145).